Gry

Brudd på heteronormativiteten er ikke bare det at to homofile menn kan gifte seg.

Brudd er også kjønnsmangfold, biseksualitet, aseksusalitet, utroskap, skilsmisser, frivillig og ufrivillig barnløshet, sterilitet, uvanlige kropper, abort, selvvalgt sølibat, polyamori, seriemonogami og singelliv.

Men to søte menn på toppen av ei bryllupskake åpner også noe for resten av oss. Og det er resten Marta-kirken har forsøkt å romme. Når ingen kan gå i parade i år, kommer Martas prester marsjerende over facebook én etter én.

14. desember 2015

Dette er en redigert versjon av et innlegg fra adventskalenderen «All I want for christmas.»

Fri i dag? Treffes?

Gry så ordene på mobilskjermen og fikk lyst til å slette dem.

Litt travelt, skrev hun.

Hele det neste døgnet? skrev Nidal.

Hun hadde det ikke travelt, det var løgn. Julegavene hadde hun sendt avgårde før helga, for hun ville ikke rekke å treffe familien hjemme mer før julaften. Det var nok å ta fatt i på jobb, men denne mandagen hadde hun bestemt seg for å ta fri. Hun hadde bare ikke bestemt seg for hva hun skulle gjøre.

Både og, skrev Gry.

Byr på mat og vin i kveld?

Det var da voldsomt, tenkte Gry, men litt fristende også.

Veit ikke om bilen starter i kulda 😦

Jeg kan komme (med min varme bil) og hente deg 🙂 17.30?

Gry sukket. Nidal var ingen stalker. På ingen måte. Egentlig likte hun at han ikke ga seg. Men dette ville bli en tredje date og hun hadde egentlig bare tenkt at det skulle vært én gang.

Hun tenkte tilbake på det første møtet deres, i krematoriet for under to uker siden. At han hadde sittet ved orgelet og sett ned på henne og lurt på hvem hun var. Og kanskje tenkt på hvordan hun ville tatt seg ut uten alba. Det hadde han fått se etter han var ferdig med å spille postludiet, men hun hadde avvist ham fullstendig. Da.

Men ikke noen dager senere. Og ikke for noen dager siden. Og ikke i dag. Han var mye, mye mer sexy uten alba enn henne, og han hadde jo ikke engang hatt alba på. Hvem var hun til å si nei? Men de kunne ikke risikere å få barnebarn som måtte høre om den gangen bestemor og bestefar første gang kom i snakk på krematoriet.

«Av jord har du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå,» mumlet Gry og sendte tommel opp tilbake. Han var i alle fall ikke en sånn kollega som bare ville snakke jobb. Jobb snakket hun nok om andre steder, for eksempel på jobben.

—-

Nidal sendte en melding da han var utenfor, og ventet ved fortauet med motoren på tomgang. Gry skyndte seg å sette seg inn. Hun hadde holdt pusten mellom ytterdøra og bildøra for å slippe å puste inn den skarpe lufta.

«Hva står på menyen?» spurte hun.

«Lammekjøtt,» sa Nidal.

Hun så litt rart på ham, lurte på om det var en spøk. Han skjønte det visst, så han la til: «Med ris.»

«Deilig,» sa Gry.

Så kjørte de videre i avventende taushet.

Fremme i leiligheten ba han Gry sette seg i sofaen mens han lagde ferdig maten. Han forsvant inn på kjøkkenet og kom tilbake med et glass rødvin før han ble borte igjen. Spisebordet var dekket til to. Gry studerte stua igjen, det var pianoet, sofaen, spisebordet og masse bøker. Og dype vinduskarmer, fulle av grønne planter.

Etter at de hadde spist, fylte Nidal opp vinglassene for tredje gang. Maten hadde smakt veldig godt. Rødvinssaus. Grønnsaker som var både sprø og myke samtidig. Han var skikkelig, skikkelig flink til å lage mat. Han hadde kjøpt en god vin. Gry tenkte at hun burde vært i himmelen, men hun klarte ikke helt å slippe taket i alt som bandt på jorda.

«Vi setter oss i sofaen,» sa Nidal. «Jeg kan rydde senere.»

Hun satte seg i sofaen og tok beina oppunder seg. Han tilbød henne et pledd og bredde det over henne. Selv satte han seg i lenestolen ved siden av.

«Synes du jeg maser på deg?» spurte han.

Hun svarte ikke.

«Vi trenger ikke å treffes hvis du egentlig ikke vil,» fortsatte han. «Jeg oppfattet det som en one night-stand. Men så tok du kontakt igjen.»

«Jeg ville vel bare ha litt mer av det samme,» sa Gry unnvikende. «Uten å måtte prate så fælt. Jeg har ikke tenkt å gifte meg med deg, for å si det sånn.»

«Jeg hadde ikke tenkt å fri heller,» sa Nidal. «For å si det sånn. Men vet du, Gry, at det går an å møtes av og til, mann og kvinne, også uten å gifte seg. Det er ganske vanlig.»

«Men jeg er allerede gift,» sa Gry.

«Jeg må innrømme at jeg ikke så den komme,» sa Nidal. «Da ville jeg ikke bedt deg bli med hjem, for å si det sånn.»

«Vi har vært separert i åtte år,» sa Gry.

«Og hvor gammel var du igjen?» spurte Nidal.

«Snart 26,» sa Gry og tok en dyp slurk av vinglasset sitt.

Ingen av dem sa noe.

«Ja, vil du høre mer, eller?» spurte Gry.

Han nikket, men hun klarte ikke å tolke ansiktsuttrykket hans.

«Vi giftet oss på kristenruss-treff,» sa Gry. «Ventet med sex til bryllupsnatta. Holdt masse vitnesbyrd om ekteskapet som den perfekte rammen for mannen og kvinnen, skapt og innstiftet av Gud. Gikk i veiledning hos ungdomspastoren for å bli forberedt på livet som ektefolk. Hadde nesten ikke vært alene i samme rom, knapt nok laget middag til hverandre, før vi giftet oss. Foreldrene mine syntes jeg var helt gal, foreldrene hans elsket prosjektet. Da russetida og eksamen var over, flyttet vi inn i sokkelleiligheten til foreldrene hans.

Det var litt spennende i to uker, og så ville jeg bare hive hele fyren til helvete. Han kunne ikke vaske klær, engang. Mammaen hans var hos oss hele tida. Det var sommerferie og han satt bare og spilte Playstation. Vi dro på Skjærgårds og det var kult, vi fikk masse gode tilbakemeldinger på at vi hadde giftet oss og var flotte forbilder for de andre. Da jeg kom hjem, hadde jeg ikke hatt mensen på to måneder. Jeg fikk totalt panikk. Jeg søkte på en restplass på Teologisk Fakultet siden jeg uansett hadde lest Bibelen flere ganger, og la igjen en lapp på kjøkkenbordet om at jeg flyttet til Oslo.»

«Okei,» sa Nidal. «Bor han fortsatt i sokkelen?»

«Ja,» sa Gry. «Og han spiller fortsatt Playstation.»

Nidal ristet på hodet og prøvde å møte blikket hennes.

«Jeg trodde jeg elsket ham,» fortsatte Gry. «Men jeg visste jo ingen ting om noe. Jeg kan aldri mer gifte meg og aldri mer bli gravid, for nå har jeg sløst det bort. Det de sa var det fineste i verden. Jeg har sløst det bort.»

«Men det kom ingen baby?»

«Jeg tok abort,» sa Gry. «Men det er en hemmelighet. Ingen vet om det i hele verden.»

«Vel,» sa Nidal. «Jeg er egentlig ikke en ridder på hvit hest. Jeg lover å aldri fri til deg. Men jeg skal hjelpe deg med de der skilsmissepapirene. Jeg skal printe dem ut med en gang. Du trenger sikkert egentlig bare bank-ID. Men jeg synes i alle fall selv at det er tilfredsstillende å skrive under på viktige dokumenter for hånd.»

Han gikk bort til et skrivebord som sto i det ene hjørnet av stua. Etter et par minutter hørte hun during fra en liten printer. Han la noen ark foran henne. Han åpnet en flaske vin til og ga henne en kulepenn.

«Dette ser jo kjempelett ut,» sa Gry. «Det er knapt tre sider å fylle ut. Tenk at det er så enkelt. Det burde jeg jo gjort for lenge siden!»

Hun begynte å le. Hun lo og lo og lo og klarte ikke stoppe.

«Vi kler oss nakne og drikker opp den vinen i senga,» hvisket Nidal. «Jeg lover å ikke fri til deg, jeg vil ikke gifte meg med deg, aldri, jeg lover! På tro og ære. Jeg vil bare være god mot deg. Vi skal aldri gifte oss.»

Gry fortsatte å le mens hun fulgte etter ham inn på soverommet og lot ham kle av henne, plagg for plagg. De kysset med rødvinsvåte lepper og Gry hadde nesten helt sluttet å tenke.

Gry hadde satt på en alarm 07.30, for den ukentlige tekstgjennomgangen hos prosten begynte kl. 08.15. Hun forsøkte å smyge seg ut av senga uten at han merket det.

«Kom tilbake,» mumlet han.

«Jeg må på tekstgjennomgang,» sa hun. «Jeg skal til og med preke på søndag. Og jeg har ingen god unnskyldning for å ikke komme.»

«Men du har jo allerede lest Bibelen flere ganger,» sa Nidal. «Jeg synes du skal bli og få deg en ordentlig frokost.»

Han ga henne et rent håndkle og viste henne hvordan dusjen fungerte. Gry skrudde på vannet og lånte litt av dusjsåpa hans. Den luktet fremmed. Alt var fremmed. Badet var gammelt og strålen på dusjen var tynn og skjev. Det fristet ikke å stå der inne lenge.

Etterpå tok hun litt tannkrem på fingeren og prøvde å pusse tenner. Lånte kammen hans og forsøkte å få håret til å ligge flatt. Hun kledde på seg gårsdagens klær. Ingenting ved noe av dette føltes noe særlig tilfredsstillende.

Nidal hadde dekket på bordet og tent tre telys på et fat. Et fjerde sto utent, Gry tenkte det kanskje var adventsstaken hans. Under tallerkenen hennes lå det en konvolutt, med adressat og frimerke og alt. Hun forsynte seg med en brødskive uten å undersøke hvem brevet skulle til. Hun kunne gjette det uten å se etter. Men det var ikke hennes skrift utenpå konvolutten.

«Jeg vet ikke om vi kan fortsette å møtes sånn,» sa Gry.

«Hvorfor ikke?» spurte Nidal.

«Fordi jeg uansett aldri kan gifte meg,» sa Gry. «Jeg har brukt opp min sjanse, Nidal. Og jeg kan jo ikke bli samboer så lenge jeg er prest. Egentlig er jeg litt konservativ. Mye mer enn jeg vil innrømme. Det er ingen grunn til å satse på meg.»

«Jeg har ikke satset på deg,» insisterte Nidal. Han gestikulerte mer og mer voldsomt for hver eneste setning nå. «Jeg vil heller ikke gifte meg. Verden er for ond for kone og barn. Det er jo bare litt sånn work-out eller yoga, eller fysioterapi eller meditasjon, eller jeg veit ikke egentlig.»

«Det der er vel å ta litt hardt i,» lo Gry og lente seg en tanke tilbake. «Du har litt høye tanker om egen innsats. Jeg synes ikke det ligner hverken yoga eller fysioterapi, i alle fall. Kanskje det finnes noe meditativt i seksualitet. Ja. For all del. Men fri meg fra yoga-sex.»

«Men herlighet som du får meg til å senke skuldrene,» sa Nidal og forsøkte å se alvorlig ut. «Gir god flyt til orgelspillet. Både kirkevergen og prosten burde være fornøyd.»

«Du må aldri sladre,» sa Gry. «Aldri.»

«Jeg skal aldri sladre,» lovte Nidal. «Aldri. Kanskje vi skal ha en fast timeavtale hver lørdag?»

«På lørdag får jeg mensen,» sa Gry. «Men torsdag?»

«Den er grei,» sa Nidal fornøyd.

«Hvis vi av en eller annen grunn møtes på jobb, så kan vi late som vi ikke kjenner hverandre. Ok?»

Hun så på klokka. Hun måtte faktisk komme seg avgårde.

Det var nok en skikkelig iskald desemberdag. Når gradestokken først hadde krøpet under ti blå, gjorde hver grad ikke så mye fra eller til. Det var ufyselig kaldt uansett.

Og en slik dag var det selvsagt at Gry dro på jobb uten å ha vært hjemom for å kle seg skikkelig. En halvren skjorte hadde hun hatt hengende på kontoret, og alt annet hun trengte også, og hun hadde faktisk hatt med seg en ren truse. Men at hun skulle ut på kirkegården og kunne trengt ullundertøy, hadde hun ikke tenkt på.

Minuttene gikk sakte etter seremonien mens de ventet på at kirka skulle tømmes for folk så bårebilen kunne kjøre. Gry forsøkte å ikke hakke tenner der hun sto andektig ved siden av bilen og så kransene bli lagt inn. Agenten ga henne et vink og hun kom for å sette seg på passasjersida. Strevde med å få med hele den store svarte kappa inn i bilen. De skulle kjøre et stykke, flere kilometer, så hun måtte ta på bilbeltet. Over kappa. Det var ikke så lett.

Da de kom fram til kirkegården, måtte de igjen vente en stund på at alle skulle parkere bilene sine og komme bort. Da de fleste så ut til å ha dukket opp, begynte de å bære kista mot grava, men stadig kom det nye biler og flere folk. De sto og sto ved den åpne grava, og ventet på å få senke.

Jeg får lungebetennelse, tenkte Gry. Eller ørebetennelse. Eller halsbetennelse. Eller så bare dør jeg.

Men endelig kom alle, og da de først kunne begynne, tok ikke seansen ved grava mange minuttene. Hun hadde på tre spader jord og lyste velsignelsen. Så sang de siste vers av «Så ta da mine hender.» Og akkurat idet de kom til «inntil jeg salig ender,» så Gry bårebilen kjøre forbi nede på veien. Det var i alle fall en bårebil. Fra det samme byrået.

Sangen tonet ut. Gry tok farvel med de pårørende og begynte å gå mot kirkegårdskapellet. Ingen bårebil. Hun ristet i kapelldøra. Den var låst.

Noen av de pårørende begynte å komme nedover fra grava alt, det var kaldt. Gry skyndte seg å gå bak kapellet så de ikke skulle se at hun sto der og hang. Det var en bakdør også. Den var heller ikke åpen, men det var lys i vinduet. Hun banket på. Hun banket på en gang til. Men ingen åpnet.

«Hallo?» ropte Gry. «Er det noen på jobb?»

For noen måtte ha gravd opp grava før de kom, og noen måtte da snart være på plass for å grave den igjen. Hun kjente hjertet banke. Her sto hun, midt ute i ingenting, uten votter eller lue, uten veska si, uten lommebok eller mobiltelefon.

Hva ville naboene til kirkegården si hvis hun kom og ringte på døra? Hun kunne ikke. Det ville bli rett på Facebook eller VG Nett eller Vårt Land eller et eller annet prosten garantert ville mislike. «Prest uten klær frakjørt av likbil.» Og hun som dessuten endelig hadde fått komme på et jobbintervju. Hun kunne ikke drite seg ut nå.

Parkeringsplassen var tom da hun kikket rundt hjørnet. Fornuftige folk. Det var ikke vær til å være ute i, selv ikke i sorg.

Ved siden av hoveddøra sto det en liten benk mellom to søyler. Hun satte seg ned på den og trakk kappa så tett rundt seg som hun klarte. Før eller siden måtte noen komme tilbake for å fylle igjen den grava, før alt frøs til is. Selv jorden hun skulle bruke til jordpåkastelsen, hadde vært så frossen at hun så vidt fikk løs noen klumper.

Så hørte hun lyden av en bil som kom oppover oppkjørselen. Den svingte inn bak kapellet. Hun reiste seg, snublet i kappa og kom seg på beina igjen. Hun gikk så fort hun kunne med de upraktiske klærne for å nå vedkommende før bakdøra ble låst igjen.

«Vent!» ropte hun. «Jeg må inn! Jeg må låne telefonen!»

Mannen som holdt på å låse opp bakdøra, snudde seg. Han hadde dratt skjerfet helt opp til nesa og lua godt ned i panna, så hun kjente ham ikke igjen. Hun bare snublet forbi og inn i varmen.

«Fælt som du driver og vikarierer for alle, plutselig!» sa Nidal. «Nå var jeg virkelig helt sikker på at det var Dag som skulle forrette. Er det ingen som holder seg på beina borte hos dere?»

Hun omfavnet ham og lente panna mot brystet hans.

«Hva gjør du?» protesterte han. «Jeg kjenner da ikke deg! Jeg driver ikke og tar på kvinner jeg ikke er gift med! Jeg er en kristen mann!»

«Hold kjeft,» hvisket Gry. «Bare hold kjeft og lån meg klærne dine før jeg dør.»

Hun ble med ham opp på orgelgalleriet og hengte kappa og albaen over hver sin stol. Så fikk hun låne både jakke, skjerf, lue og støvler fra Nidal, og begynte å gå fram og tilbake for å få varmen tilbake i føttene.

«Hyggelig å hilse på deg,» sa Nidal mens han stakk føttene inn i spilleskoene sine. «Jeg heter Nidal. Hva heter du?»

«Pleier Dag å komme oppom?» spurte Gry.

«Nei, Jølstad liker jo å være brevduer,» sa Nidal. «Og det er ingen solist. Slapp av. Bare vent her og så kjører jeg deg dit du vil etterpå. Hvis ikke du vil spørre Dag om skyss.»

«Burde jeg synes det er pinlig?» spurte Gry. «Å bli frakjørt av likbilen?»

«Jeg kan i alle fall si deg at hvis du forteller om det til Dag, kommer han til å synes det er så morsomt at han forteller historien hver gang du treffer ham de neste årene, selv om ingen andre ler.»

Nidal åpnet veska og tok ut notepermene og bøkene sine.

«Det er bare koselig å ha selskap her oppe,» sa han. «Du bringer sikkert lykke.»

«For du skal sikkert i gang med noe veldig avansert,» smilte Gry.

Nidal plukket opp programmet han hadde funnet i trappa opp og ga det til henne. Det var «Å leva, det er å elska» og «Blott en dag» og «Deilig er jorden,» samt «Eg ser» som orgelsolo.

«Det gjør ikke noe om du distraherer meg,» sa han og blunket. «Det der gjør jeg i blinde. Nedenfra ser Dag meg bare fra livet og opp.»

«Herregud,» sa Gry. «Ikke gi meg stygge bilder i hodet. Dem vil jeg aldri bli kvitt.»

«Hold de skitne fantasiene dine for deg selv,» sa Nidal og trakk på skuldrene. «Og gå inn i et passende meditasjons-modus eller finn en yogastilling du kan sitte stille lenge i, for nå må jeg preludere.»

«Jeg tror jeg heller skal vente nede på skifterommet,» hvisket Gry og gikk mot trappa. «Jeg distraherer deg.»

«Nei,» hvisket Nidal etter henne. «Det er meg som distraherer deg

Gry stanset. «Ja,» hvisket hun. «Du distraherer meg.»

«Men ikke skam deg over det,» maste Nidal. «Det gjør ingenting. Hvis du ikke lærer å leve med den følelsen, kommer du aldri til å tørre å finne noen å gifte deg med.»

Han slengte beina over orgelkrakken og åpnet permen sin. Straks etter begynte han å improvisere over «Blå salme.»

Gry sukket demonstrativt dypt og satte seg ned på en kortaburett for å ikke være synlig nedenfra. Hvem hadde sagt at hun ville gifte seg igjen? Men den følelsen var det kanskje greit å lære seg å leve med uansett. Hun trengte virkelig Nidal. Akkurat nå.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s