I år skulle de telle ned til en jul av hverdager. Med julaften på lørdag ble det ikke mye rom for å gjøre ovale weekender om til ei hel ferieuke. Fire tjenestedager i romjula. Men ikke for Merethe.

«I år kan du ta hele jula fri,» hadde prosten hennes sagt allerede i august.

Merethe hadde protestert og sagt at det ikke var hennes tur, at det var andre, de med barn og familie i byen, som burde stå foran i køen. Men nettopp derfor, sa prosten, synes jeg at du skal få reise hjem.

Det gjorde ikke saken noe bedre. At hun ble sendt bort fordi hun var så alene. Merethe hadde jobbet sju julaftener på rad og fikk panikk ved tanken på å ikke skulle jobbe den åttende. Være hjemme. Sitte i en varm og overfylt kirke, alene, i stedet for å stå i sakristiet og fryde seg over stemmesurret som økte og økte utenfor døra.

Det var helt bortkasta med fri for henne. Hun ville ikke. Kunne ikke. Skulle ingen steder. Var ikke invitert. At hun var i tjeneste gjorde at de hadde sluppet å invitere henne til å reise hjem. Eller hun slapp å la være å dra. De slapp å ta valget om å invitere eller ikke. Og hun slapp å svare. En grei avtale.

Hvorfor hadde hun tatt mot til seg og kommet ut av skapet for foreldra i det hele tatt? Hadde hun hatt en kjæreste, hadde hun hatt en grunn. Men det var ingen kjæreste da, og ingen kjæreste nå, og egentlig ikke noen skikkelig kjæreste imellom heller. Selv om hun prøvde å late som om både den ene og den andre hadde vært viktige for henne, bare for å ha hatt noen. Bare for at noe skulle være viktig.

Men det var ingen kjæreste. Det var ingen å feire jul med. Aldri noen hvite kjoler eller runde mager. Ingenting å kjempe for. Bare en ullen overenskomst om å slutte å feire jul. Og 17. mai.

«Jeg skal reise hjem i jula,» begynte hun å si likevel.

Og alle kollegene ble sjalu, sa så heldig du er, hvor kommer du fra, er foreldra dine gamle, har du mange søsken? Merethe svarte, men det kjentes som om hun like gjerne kunne dikte opp noe, som om det uansett ikke var sant.

—

Merethe hadde bestemt seg for at hun skulle få sove så lenge hun ville i dag, siden det var mandag og fri, men da hun våknet, var klokka bare 08.06.

Hun var lys våken. Det var skrekkelig irriterende, fordi hun ikke hadde noe å gjøre før seint på ettermiddagen. Noen dager var det deilig, men nå hadde det blitt litt for mange av disse dagene denne høsten. Nå kjentes det egentlig mest sårt å våkne opp uten å ha noen å treffe eller noe å gjøre. Nå kjente hun seg ensom.

Etter å ha sett noen episoder av en tv-serie, hadde klokka passert ti. Merethe bestemte seg for at hun ikke kunne bli inne hele dagen. Hun kunne sikkert bli liggende på sofaen i pyjamas og se viserne på klokka gå, uten å egentlig bli rastløs, men det hadde blitt for mange sånne dager nå.

Hun dusjet lenge, skrudde vannet varmere og varmere. Skrubbet seg med svampen. Vasket håret, selv om hun hadde gjort det dagen før også. Alt for å få denne dagen til å gå. Tolv dager igjen til julaften. Snart var julaften over.

Da hun kom ut fra badet, sjekket hun mobilen. Ingen meldinger. Ikke noe nytt på Facebook, ikke noe på WhatsApp. Før hadde hun og Kristine holdt kontakten hele døgnet på WhatsApp og møttes minst annenhver dag, men nå møttes de ofte bare en gang i uka. Forrige uke hadde de ikke møttes i det hele tatt.

Merethe sa at det ikke gjorde noe, men det var løgn.

Noe hadde skjedd i familien til Krister og Kristine da Hanna kom. Ikke bare det at Hanna var en krevende baby, men også noe med fokuset. De hadde blitt en kjernefamilie. For et år siden hadde de åpnet huset både julaften og førstedag for ensomme kollegaer.

I år hadde ikke Merethe en gang tenkt tanken på å feire jul hos dem. Leiligheten deres hadde lukket seg, og hun hørte ikke lenger til.

Bisettelsen kommende torsdag kvernet stadig i hodet. Etter at hun hadde snakket med nevøen til avdøde, Marit, hadde hun ligget lenge våken om kvelden. Det var noe der. Noe som dro i henne. Han husket hvor hyggelig det var å besøke tante Marit da han var liten gutt. Men nå hadde han ikke sett henne på ti år. Si at hun var veldig snill, oppsummerte han. Og at han trodde han kom i bisettelsen sammen med datteren sin.

Hver gang hun skulle ha gravferd for noen som var enslig, kjente hun på spenning og et slags ubehag. Det hadde blitt noen enslige, gamle damer uten barn hittil i karrieren, for å si det sånn.

Når hun satt på en sørgesamtale der avdøde alltid hadde bodd alene, måtte hun ofte konsentrere seg for å ikke begynne å tenke på sin egen alderdom. Lure på hvem som kom til å velge salmer og kjøpe bårebukett, på hvem som skulle rydde i leiligheten hennes og få alle klærne avgårde til Fretex. Lure på hvem som kom til å savne henne, om noen ville savne henne så mye at livet aldri ble det samme for dem igjen fordi hun ikke lenger var der.

Ingen savnet Marit.

—-

Merethe satte seg i bilen og kjørte utover i Dalen. Sykehjemmet var nytt og lå midt mellom Joker-butikken og skolen. Hun parkerte utenfor.

Så gikk hun til resepsjonen og fortalte hvem hun lette etter. En vennlig ung mann pekte nedover korridoren, motsatt vei. Der hadde hun aldri gått før, men lydene var de samme. Lyden av alarmen når noen hadde dratt i snora, subbing av tøfler, vaskemaskiner, TV med veldig høy lyd.

På en tavle blinket romnummerene til dem som hadde trukket i alarmsnoren akkurat da. På gulvet var de linoleum, og på veggene hang det håndarbeid som, stilen tatt i betraktning, godt kunne vært påbegynt en gang før 1970.

På vaktrommet var det ingen, så Merethe gikk videre til dagligstua. Der satt flere gamle i hver sin lenestol og spiste. De så ganske slitne ut, alle sammen. Hun fikk kontakt med en eldre sykepleier og spurte etter Marit.

«Ja, hun er død,» sa sykepleieren. «Det vet dere vel?»

«Ja,» sa Merethe. «Det er meg som skal begrave henne. Jeg leter etter flere pårørende.»

«Hun fikk ikke noe særlig besøk. Jeg kan egentlig ikke komme på noen spesiell…»

Merethe spurte om hun kunne få se rommet hennes, men fikk beskjed om at det allerede var ryddet og tatt i bruk av en ny beboer.

«Men hvem har hentet sakene hennes?» spurte Merethe.

«De står her inntil videre,» sa sykepleieren. «Det er visst en nevø som skal hente dem, ifølge byrået.»

Han gidder sikkert ikke hente det, tenkte Merethe.

Hun tilbød seg å ta det med seg og levere det videre. Pleieren nølte litt, men trakk på skuldrene og sa det var greit.

Da Merethe dro fra sykehjemmet, hadde hun to pappesker i bagasjerommet på bilen. Hun ble ikke enig med seg selv – kunne hun åpne dem? Eller ikke? Hadde hun rett til og hadde hun plikt til å finne ut mer om Marit?

Plutselig så hun for seg en gammel Merethe, ensom under en hvit dyne på sykehjemmet. Kristine var også gammel, så hun kunne ikke besøke henne. Og Even og Hanna hadde flyttet til en annen kant av landet og glemt sin gamle fadder.

Hvem kom til å bestille bårebuketten hennes, når den tid kom? Hun hadde ingen søsken, så ingen ville savne tante Merethe. Kanskje hun kunne finne seg et hyggelig kall like før hun ble pensjonist og bli boende der, og håpe at menighetsrådet ville begrave henne, at hun ble en elsket prest og liksom-tante til alle barna hun døpte.

Nei. Hun kunne ikke sitte og tenke sånn i en alder av 34 år.