Happy pride

Brudd på heteronormativiteten er ikke bare det at to homofile menn kan gifte seg.

Brudd er også kjønnsmangfold, biseksualitet, aseksusalitet, utroskap, skilsmisser, frivillig og ufrivillig barnløshet, sterilitet, uvanlige kropper, abort, selvvalgt sølibat, polyamori, seriemonogami og singelliv.

Men to søte menn på toppen av ei bryllupskake åpner også noe for resten av oss. Og det er resten Marta-kirken har forsøkt å romme. Når ingen kan gå i parade i år, kommer Martas prester marsjerende over facebook én etter én.

Juni 2020

Etter at de kun hadde vært samlet på Teams siden begynnelsen av mars, hadde prestene sett fram til at prosten tok sjansen på å samle dem til sommeravslutning. Men de var seksten stykker, og for å kunne mingle med én meter mellom hver syntes prosten det var tryggest å invitere dem på hagefest en sommervarm onsdagskveld.

Det hadde vært veldig hyggelig, hvis det ikke hadde vært den eneste kvelden den uka det regnet, og at nedbøren hadde vært så lokal at den ikke hadde vært med på værmeldinga. Til gjengjeld kom regnet så brått at grillen sluknet. Kristin lånte ut paraplyer og ringte etter pizza. For inn i stua hennes fikk de ikke komme.

Merethe og Dag, kapellan og sogneprest i Gamlebyen, hadde forsøkt å søke tilflukt under et epletre, for det var ikke nok paraplyer. Men det hjalp ikke noe særlig. Merethe holdt en avis over hodet mens hun kjente vannet piple inn i tøyskoene.

«Er det lov å gå hjem?» hvisket hun.

«Nei,» sa Dag. «Dette er, hva skal jeg si, det er viktig for Kristin. Hun har følt seg litt sosialt utenfor, og nå har hun jo invitert oss på fest.»

«Men hun er jo prost,» protesterte Merethe. «Proster skal føle seg utenfor.»

«Snart lysner det nok,» sa Dag. «Hold kjeft og vent på pizzaen din.»

Hun tiet. Han tiet. Kristin bodde i et hus med fin utsikt, og Merethe kunne se at ingen andre steder regnet det enn akkurat her. Så det måtte jo ta slutt. Så kunne Kristin komme med håndkler og pledd og servere dem pizza, og så kunne det kanskje bli hyggelig å slå av en prat med noen hun ikke hadde sett på en stund. Det ville si alle andre kollegaer enn Dag. Synet av alle de andre ble nesten litt skremmende.

«Jeg var og besøkte Annar og Elin på sykehjemmet i formiddag,» sa han. «Det var ikke lett, skal jeg si deg. Jeg måtte melde min ankomst på forhånd og komme en dag de hadde tid. Alt ble nøye organisert. Det må jo ta himla mye personalressurser.»

«Er det noen av de ansatte som utelukkende jobber med å få avvikla besøk nå?» spurte Merethe. «Eller hvordan får de organisert alt? For alle vil vel ha besøk?»

«Jeg tror det er noen som nesten holder på med bare det,» sa Dag. «Det var en dame som sto ved inngangsdøra og tok meg imot før jeg kunne fortsette inn til resepsjonen. Hun sto bak en sånn, hva skal jeg si, en liten disk og spurte meg om jeg hadde corona og sånt, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Jeg opplevde det samme selv da jeg var på Riksen for et par uker siden,» sa Merethe. «Lang kø og tre kontroller før jeg i det hele tatt fikk gå inn døra.»

«Hva gjorde du på Rikshospitalet?» spurte Dag og begynte å se rar ut i fjeset.

«Jeg var til en etterkontroll fordi jeg hadde så himla mange ørebetennelser i vinter,» sa Merethe.

«Det var ikke så spennende som jeg tenkte,» sa Dag og rynket pannen.

«Hva da?»

«Hva du gjorde der. Jeg var ikke interessert i ører, for å si det sånn.»

«Herregud, du husker vel hvor fælt det var – » begynte Merethe. «Eller trodde du at jeg var der for å… For det var jeg ikke. De har jo åpna de danske grensene igjen.»

Prostesaksbehandleren, Jonas, kom bort til dem. Han fikk ly for regnet under en regnbuefarget paraply.

«Har dere lyst på kaffe?» spurte han. «Noe varmt kunne vel smake?»

«Ja takk,» sa både Dag og Merethe.

Jonas nikket, og gikk tilbake mot terassen.

«Ja, jeg så jo at de hadde åpna grensene,» sa Dag. «Så nå er jeg litt nysgjerrig. Har du kjøpt flybilletter?»

«Nei,» sa Merethe og lo. «Jeg kan jo ikke bare kjøpe flybilletter. Det må jo være en dag det passer.»

«Tenker du i forhold til tjenestedager?» spurte Dag. «For vi kan sikkert ordne – »

Jonas og regnbueparaplyen kom tilbake igjen. Han ga dem en fuktig pappkopp hver. «Og så kommer jeg straks tilbake med kaffen.»

«Ikke tjenestedager,» sa Merethe. «Det handler ikke om det. Det må være en spesiell dag, ikke sant?»

«Klart det er en spesiell dag,» sa Dag. «Men du må vel kjøpe flybilletter likevel?»

Jonas kom med kaffekanna. «Se her, se her. Jeg har skjenkebevilgningen i kveld, jeg, så det er bare å si fra. Ingen andre får røre denne termokanna, for å si det sånn.»

«Fint,» sa Dag. «Tusen takk.»

«Hva med litt melk?» foreslo Jonas.

«Jo takk,» sa Merethe. «Det kunne vært godt.»

«Du må vel kjøpe flybilletter?» gjentok Dag hviskende.

«Ja,» sa Merethe. «Jeg veit at jeg må kjøpe flybilletter for å kunne fly. Men det er bare ikke så lett å vite hvilken dag. Det må være riktig dag. Skjønner du?»

Jonas og regnbueparaplyen kom tilbake igjen. Han helte en skvett melk fra en melkekartong i koppen til Merethe.

«Det var synd med været, da,» sa han.

«Ja,» sa Dag. «Det var veldig synd med været.»

«Har dere blitt litt våte?» spurte Jonas.

«Litt,» sa Merethe. «Det går bra.»

«Nå kommer nok pizzaen snart,» sa Jonas.

«Fint,» sa Dag. «Kan jeg forresten få en sukkerbit i kaffen?»

«Nei,» sa Jonas. «Men du kan få en pakke sukker, som du kan helle i din egen kopp. Straks tilbake.»

«Når skal du dra?» maste Dag.

«Jeg drar på riktig dag,» sa Merethe. «På kort varsel.»

«Jeg har ikke noe greie på dette her, så tilgi at jeg spør,» sa Dag fornærmet.

«Det er jo ikke bare å bestemme seg for når man skal reise og så reise da,» sukket Merethe. «Jeg kan ikke lære deg mer om bier og blomster, Dag, det kan jeg bare ikke.»

«Nei, det blir helt feil,» sa Dag. «Men – »

«Her er sukker,» sa Jonas. «Vær så god. Da blir du enda søtere, Dag.»

«Takk,» sa Dag. «Kan jeg få melk likevel?»

«Selvfølgelig,» sa Jonas og snudde seg igjen.

«Husk en teskje!» ropte Dag etter ham.

«Det kan du ikke få!» ropte Jonas. «Men du kan få en rørepinne!»

«Det er jo veldig spennende, da,» hvisket Dag. «Jeg tenkte bare i forhold til tjenestedager og sånt, at det er dumt med alt som ikke kan legges inn i kalenderen.»

«Vi byttet jo gudstjenester, husker du?» sa Merethe. «At jeg jobber den 21. og du jobber den 28.? Så da ordner det seg helt sikkert greit. Det kjenner jeg på meg.»

«Jeg skjønner bare ingenting,» sa Dag.

«Du har laget fem barn,» sa Merethe. «Men det var vel bare flaks.»

Jonas helte en skvett melk i koppen til Dag også og ga ham en rørepinne.

«Jeg skulle gjerne ha hentet den selv,» sa Dag og trakk på skuldrene.

«Ikke tenk på det,» sa Jonas. «Ting er som de er. Og det var jo veldig hyggelig at vi i det hele tatt kunne samles, var det ikke? Nå kommer nok pizzaen snart.»

«Jo,» sa Dag. «Og nå har det jo faktisk nesten sluttet å regne.»

«Ja, ikke sant?» sa Jonas. «Nå har det nesten sluttet å regne. Jeg går og ser om pizzaen har kommet.»

«Fint,» sa Dag.

Da Jonas hadde forsvunnet rundt hushjørnet, helte Dag ut kaffen mens han skar en grimase. «Hater sukker,» sa han. «Hater småprat. Hater tynn kaffe.»

«Det var du som ikke ville gå hjem,» minnet Merethe ham på.

«Jeg har et dilemma,» sa Dag. «Hvis du vil snakke om noe annet. Jeg tror det begynner å bli litt seriøst mellom Stine og meg. Hun vil at vi skal dra på en langweekend sammen i juli, til et sted vi kan være for oss selv.»

«Så romantisk,» smilte Merethe.

«Hun er jo helt manisk opptatt av korona-smitte,» sa Dag. «Så det er jo en ære at hun i det hele tatt vil ha meg med.»

«Men har dere ikke vært, eh, såpass intime sammen allerede? Jeg har sett at du har vært tettere på henne enn én meter, faktisk.»

«Jeg vil ikke snakke med deg om blomster og bier,» sa Dag. «Eller jo, faktisk. Men ikke sånn. For vi har jo vært intime, da, og det er det som er så vanskelig, for hun tåler ikke sånne p-piller.»

«Kjempevanskelig,» sa Merethe ironisk. «Jeg har hørt at det kan løses veldig greit.»

«Men det kjennes litt unødvendig å ta seg det bryderiet hver gang,» sa Dag. «For jeg er jo tross alt sterilisert.»

«Det er sant,» sa Merethe. «Men da trenger hun vel ikke p-piller?»

«Men hvordan og når sier jeg egentlig at jeg er sterilisert, når jeg ikke sa det med en gang, hvis du skjønner hva jeg mener?»

«Det å bruke kondom når man møter en ny partner, er veldig lurt, selv om man er sterilisert eller over femti år,» sa Merethe. «Da tar man ansvar for hverandres helse.»

«Jeg er ikke over femti år,» sa Dag.

«Neida,» sa Merethe. «Men det er en vanlig misforståelse at prevensjon bare handler om å forhindre graviditet.»

«Men du vet,» sa Dag nølende. «Stine er jo litt yngre enn meg. Og hun har ingen barn.»

«Dag,» sa Merethe. «Hør på meg. Det var derfor du steriliserte deg. Fordi du ikke vil ha barn med flere kvinner. Det er viktig at du sier det til Stine, hvis det skal bli seriøst mellom dere.»

«Men i starten av ferien eller mot slutten av ferien?» sa Dag.

«Jeg tror det kommer an på hva du tror responsen blir,» sa Merethe og tok en lang slurk kaffe. «Og hvor mye du egentlig liker henne.»

Hun kikket opp mot himmelen. Det hadde faktisk sluttet å regne nå. Dryppene hun stadig kjente i nakken, kom fra bladene på epletreet.

Jonas kom småløpende og klappet i hendene. Han ropte at nå er det endelig pizza. Kristin kom med håndklær og begynte å tørke av benker og stoler, og så plasserte de seg rundt bordene med én meters avstand.

Merethe satte seg like gjerne på et helt annet bord enn Dag, selv om hun visste at de begge to ville ha pizzaen med pepperoni. Så kunne Jonas få mer å gjøre. Den regnbuefargede paraplyen sto til tørk sammen med et utvalg av andre paraplyer. Plutselig var alle skyene borte og ettermiddagssola lyste opp himmelen. Merethe fikk sola i øynene og kjente på et blaff av separasjonsangst.

Kristin lot som hun forsøkte å plinge med en plastgaffel mot en pappkopp, og alle lo høflig.

«Endelig kan jeg si hjertelig velkommen til bords,» sa hun. «Vi har jo lært oss de siste månedene at man må tilpasse seg og improvisere ved behov, så dette med å vente har vi vel vennet oss til nå. Det betyr bare så utrolig fantastisk mye for meg at dere har kommet hit, alle sammen. Jeg er så stolt over innsatsen dere har gjort i den tida vi har lagt bak oss, og jeg er sikker på at jeg vil fortsette å være like stolt neste semester.»

Hun begynte å trekke fram ting hun hadde merket seg av kreative innslag i prostiet de siste månedene. Merethe kjente til sin overraskelse at hun ble litt stolt. Og litt rørt.

Alt var ikke over, men nå ville konfirmantene kunne leke sammen i sine kohorter på «bo hjemme-leir,» og de ville kunne ha to hundre personer i Gamlebyen til hver konfirmasjonsgudstjeneste. Menigheten hadde vennet seg til å motta nattverden på en pussig måte og lært seg å stå i kø med én meters avstand. Da det endelig ble åpnet for kirkekaffe igjen, forsto nesten alle at det ikke var lov å ordne med påfyll selv.

Kristins lille velkomsttale gikk mot en avslutning. «Siden vi er i denne uka som vi er i, så passer det seg vel å si <happy pride!> Bispedømmerådet er veldig stolt av innsatsen som hvert prosti legger i å markere årets pride, selv om selve festivalen og paraden ble avlyst. Men det er jo en helt selvsagt ting for Den norske kirke å engasjere seg i, det vil gjerne alle vi prostene og biskopen få understreke også til dere, for dette handler jo mye om Jesus. What would Jesus do, liker jeg å tenke på. Det er så fint at homofile kan få gifte seg i kirka. Alle er velkommen i kirkene våre! Så jeg vil bare heve koppen og si: <Happy pride!>»

Alle løftet koppene sine og ropte <happy pride!> Jonas plukket opp regnbueparaplyen og viftet litt med den. Noen klappet.

«Så,» smilte Kristin. «Er det noen som vil ha pizza? Jeg håper den ikke har blitt kald.»

Merethe begynte å klemme sammen pappkoppen sin mens hun lyttet med et halvt øre til Åges sommerferieplaner. Han hadde kjøpt campingvogn. Hun hadde kjent ham så lenge nå, at hun ikke kunne spørre ham hvor mange barn de hadde. Hun trodde det var fire, men det kunne også hende det var fem. Trangt i campingvogna ble det nok uansett.

«Hva med dere?» spurte Åge. «Har du og Gry noen ferieplaner? Jeg synes jeg overhørte noe om Danmark?»

«Kanskje det,» sa Merethe. «Kanskje en sånn sykkelferie. Vi veit ikke helt. Vi tar denne sommeren litt som den kommer.»

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s