– Kirkerådet og KA forventer at det kan komme anbefalinger om bruk av munnbind, sang, bevegelse i kirkerommet og andre uavklarte spørsmål i tiden fremover. Vi vil komme tilbake med mer informasjon om dette når nye anbefalinger foreligger, sier Ingrid Vad Nilsen.

Merethe måtte trekke pusten dypt og lese avsnittet i pressemeldingen en gang til. Andre uavklarte spørsmål? Sang?

Notisen hun såvidt hadde lagt merke til i Klassekampen ved frokostbordet – før Gry ropte fra do at hun måtte stanse Anna fra å låse seg ut og rulle nedover trappene – hadde liksom vært for dum. Om man kunne få synge «Deilig er jorden» liksom. Hun hadde tenkt det handlet om antallbegrensning igjen, men det handlet altså om sang.

Nå orker jeg ikke mer, tenkte hun. Når sang også blir et uavklart spørsmål.

Hun skjøv bort flasken og blåserøret. Da gudstjenester ble forbudt i byen for to uker siden, hadde hun bestemt seg for å bruke litt av den ledige tida til å styrke stemmen. Nå ombestemte hun seg.

Merethe satt i et mørklagt menighetshus. Hun hadde bare tent lyset på kapellankontoret sitt, som lå innerst i førsteetasje og egentlig var stabens pauserom. Hun slapp å ha hjemmekontor fordi Anna ikke hadde barnehageplass ennå. Det var helt umulig å skulle få henne til å forstå at den ene mammaen måtte sitte med ryggen til inne på soverommet i sju timer hver dag.

Ulempen var at menigheten ikke respekterte at kontoret var stengt, så lenge de kunne se lys. Så forrige uke hadde Merethe sluttet å slå på lyset. Hvis det ringte på, åpnet hun ikke. De gangene hun gikk over til kirken, tente hun heller ikke lys, men brukte lommelykt.

Nå hørte hun en bil som parkerte utenfor, og kort tid etter var det noen som kom og ringte på døra. Er ikke her, er ikke her, er ikke her, tenkte Merethe. Det ringte igjen. Er ikke her, er ikke her, er ikke her, tenkte Merethe.

Hun ventet noen sekunder, men det var stille. Hun forsøkte å komme på hva det var hun egentlig hadde planlagt å gjøre før hadde forvillet seg inn på kirken.no/korona. Plutselig banket det på vinduet. Merethe sukket dypt og reiste seg for å åpne vinduet.

Utenfor sto en kvinne med grønt munnbind og stor lue, og Merethe hadde ikke peiling på hvem det kunne være.

«Dag sa at du var her,» sa hun. «Og at du hadde slått av lyset.»

«Hvem er du?» spurte Merethe. «Er det noe viktig?»

«Jeg trenger en parkeringslapp.»

Da så Merethe den gamle caravellen som sto parkert utenfor kirka. Elisabet! Vikarpresten fra i fjor!

«Det var ikke så lett å kjenne deg igjen med munnbind,» sa Merethe. «Kom inn, jeg kan sette på kaffen.»

«Det hadde vært veldig hyggelig,» sa Elisabet. «Men jeg er i karantene.»

«Å ja,» sa Merethe. «Så dumt. Bare vent litt. Hvor lenge skal du stå?»

«Lenge,» sa Elisabet bak munnbindet. Det var ikke mulig å se om hun smilte.

Merethe lukket igjen vinduet og gikk ut i gangen for å finne et generelt parkeringsbevis. Hun gikk tilbake til vinduet og rakte Elisabet den laminerte lappen. Elisabet takket og la lappen i frontruta på bilen. Så vinket hun og gikk nedover veien i retning sentrum. Hun hadde en bag over skulderen og en stor veske i hånda.

Merethe hadde tenkt at hun ville fortelle hvorfor hun ønsket å parkere utenfor Gamlebyen kirke lenge. Men Elisabet så seg aldri tilbake og hørte ikke hvordan Merethe banket på vindusglasset for å få henne til å snu.

***

Full lønn i fem uker hvis hun lovet å ikke ha kontakt med andre mennesker. For en som var blakk og bodde i en caravell, var det vanskelig å takke nei til et sånt tilbud. Det var et klart brudd på avtaleverket, men Kristin prost hadde tre gravide kapellaner og kollegiet var på bristepunktet. Derfor trengte hun å lage en reservestyrke.

Elisabet kjente nøkkelen til Mikkels leilighet brenne i lomma. Hun hadde ikke fått tak i ham for å spørre om det var greit at hun kom. Men hun visste at han ikke var hjemme. Antageligvis var det ingen i den store leiligheten, som før hadde vært så full av liv. Mens hun studerte, hadde det vært kollektiv, og alle fem soverom var i bruk den gangen.

Da hun bodde der i juletida i fjor, var det Mikkel og to til. Så kom korona og de to andre dro. Mikkel hadde bodd der alene i sommer. Så kom den andre bølgen, og Mikkel hadde også flyktet fra byen. Men Elisabet hadde, i likhet med sikkert førti andre, fremdeles nøkkel til leiligheten. Derfor hadde hun tenkt å flytte inn.

Hun stanset på fortauet utenfor den store bygården. Det var lys i første, andre og tredje etasje, men i fjerde etasje var det helt mørkt.

Elisabet låste seg inn og dro bagasjen sin oppover trappene. For sikkerhets skyld ringte hun på døra, men ingen åpnet.

Innenfor var det kaldt. Men det var en klar og solfylt formiddag i Oslo, og den store stua lå badet i vintersol. Hun skrudde på radiatorene i stua og på kjøkkenet, og varmovnen over døra på badet. Så valgte hun seg det samme soverommet som i fjor og la bagasjen sin der.

Kjøleskapet var heldigvis tomt, bortsett fra ketsjup, sojasaus, en inntørket sitron og et halvt glass oliven. Elisabet puttet inn de få matvarene hun hadde med. Hun sjekket mobilen og så at WiFi-nettverket fortsatt eksisterte. Mikkel hadde tydeligvis ikke dratt ut kontakten, engang.

Hun sendte enda en melding til ham. Og en melding til Maria, selv om hun visste at det ikke ville komme noe svar. Så ringte hun Kristin for å fortelle at hun var på plass i prostiet igjen og klar for nye oppdrag.