Det var en måned til julaften, og en av barnehagene hadde valgt å melde avbud til adventsamling i Gamlebyen kirke.

Merethe tenkte tilbake på september, da hun sendte ut invitasjonene. Med forbehold om at smittesituasjonen tillater det, hadde hun skrevet. Men tenkt at alt ville bli bedre når de nærmet seg jul. Først hadde de skilt de ulike barnehagene og laget en gudstjeneste for hver. Nå hadde de delt opp barnehagene og tilbudt hver eneste avdeling eget tidspunkt. De hadde 29 gudstjenester i kalenderen.

Fire av fem skoler hadde meldt avbud. Den femte hadde sikkert bare glemt å ringe.

Hva hadde hun igjen å se fram til hvis ikke engang barnehager og skoler ville komme til kirka?

Alt var så uvanlig stille. Det kom knapt en e-post. Hele staben satt bare og ventet på en avklaring fra kommunen innen 1. desember. Merethe visste ikke helt hva hun skulle bruke dagene til lenger. Denne uka skulle endt med Lys Våken og gudstjeneste med tre dåp.

Nei, det blir en høymesse og tre dåps-gudstjenester. Ny avtale ble gjort med tre familier.

Nei, det blir ingen Lys Våken, ingen gudstjeneste og ingen dåp i det hele tatt. Lista over dåp i Kardinal hadde skrumpet inn fra ti til null på rekordtid etter 6. november.

Hva nå?

Så hørte hun at en nøkkel ble vridd om i ytterdøra.

«Hallo i stuen!» ropte Dag, og kom trampende inn på kapellan-kontoret.

«Vi skal ikke være på hverandres kontorer,» sa Merethe irritert.

«Det er fremdeles her det er kaffetrakter og oppvaskmaskin, så det er litt vanskelig å unngå,» sa Dag.

De hadde hatt denne diskusjonen mange ganger før. På et tidspunkt hadde Merethe laget en strek midt i rommet for å markere et skille mellom pauserommet og kapellan-kontoret. Dag tråkket ikke over den.

Dag begynte å romstere i skapene.

«Skal du ha kaffe?»

«Nei,» sa Merethe. «Jeg holder meg til te.»

«Og noen holder seg til Paulus,» sa Dag, påtatt munter. «Da drikker jeg også te, da. Jeg gidder ikke å lage kaffe til bare meg selv.»

Han fylte på vannkokeren og trykket på knappen.

«Du som er sogneprest,» sa Merethe. «Kan ikke du bare bestemme for oss hva vi skal gjøre i jula?»

«Ingen vet,» sa Dag. «Du må holde ut uvissheten i noen dager til, for å si det sånn.»

Vannet begynte å bruse.

«Har du sjekket tilstanden på julekrybba, forresten?» kom han på. «Det hadde vært fint å ha en status før stabsmøtet i morgen.»

Merethe svarte ikke.

«Ikke heng med hodet, da!» sa Dag. «Det pleier jo å være deg som muntrer opp meg, jo! Det er meg som burde begynne å deppe! For hver eneste dag og hver eneste mail og hvert eneste møte mister jeg motet mer og mer.»

«Du får i det minste være med på møter,» sa Merethe. «Jeg har knapt hørt et ord fra Kristin siden juni. Ting bare bestemmes over hodet mitt.»

«Du skal være glad du slipper de møtene,» sa Dag. «Finn deg en god bok i stedet. Frisk opp hebraisken. Forbered påsken.»

«Tror du virkelig at vi får feire påske i 2021?» spurte Merethe dystert. «Jeg tror ikke på noen ting lenger.»

«Vi kan kikke på den julekrybba sammen etterpå,» sa Dag og helte rykende vann i to krus. Merethe rynket på nesa. Hun foretrakk å ha i teposen først.

«Hvorfor vil du ikke ha kaffe, forresten? Er det noe nytt, hvis du skjønner hva jeg mener?»

«Nei,» sa Merethe. «Det er ikke noe nytt om noe som helst.»

Hun snudde seg mot datamaskinen. Der var det noe nytt. En ny e-post fra beredskapsgruppa.

«Jeg går hjem,» sa Merethe. «Jeg orker ikke mer.»

«Ikke tull,» sa Dag. «Få se!»

… Menighetene bør foreløpig planlegge for to mulige scenarioer. 1. Det vil ikke åpnes for innendørs arrangementer. 2. Det vil åpnes for innendørs arrangementer med opptil 50 deltakere. …

«Er vi egentlig overrasket?» spurte Dag.

Merethe ristet på hodet. «Jeg har bare hatt glede av å leve i håpet.»

Året før hadde det blitt vannlekkasje i Gamlebyen kirke på lille julaften, og de hadde gjennomført fem korte gudstjenester i Marta-kirken i stedet. Så de hadde erfaring med dette. Forskjellen var bare at det hadde vært mellom 150 og 200 mennesker på hver av gudstjenestene i 2019.

De kunne fordele barnehagene på 29 gudstjenester, men de ville ikke rekke å avholde 16 gudstjenester på julaften. Eller fire utendørsarrangementer.

«Skal vi drite i den julekrybba og gå og ta en øl i stedet?» foreslo Dag.

«Nei,» sa Merethe. «Jeg drikker bare te.»

«Du lever i håpet?»

«Jeg later som, i alle fall.»