Bare en kontrollstrek. Faen. Hvis du ikke har positiv eggløsningstest når du står opp på torsdag, må du sette denne sprøyta i magen. Så er det garantert en positiv test før klokka tre på fredag.

Merethe så på testen igjen. Ikke antydning til strek.

Dette var grunnen til at de hadde ønsket å lage barn i Danmark. Der var det liksom alltid åpent. Men Danmark var stengt nå. De hadde rukket to forsøk før koronaen lammet Europa, og så vurdert om Merethe skulle reise nedover da det åpnet litt opp i juni, men slått det fra seg. Men hun klarte ikke å legge fra seg ønsket om å gå gravid, og de hadde investert i to forsøk på en norsk privatklinikk.

Det er ingenting galt med meg, tenkte Merethe. Det er noe galt med dere, som ikke kan ta imot kvinner på en lørdag eller søndag.

Å fremskynde eggløsningen ett døgn bare på grunn av korte åpningstider bød Merethe imot, men hun orket heller ikke å vente enda en måned.

Hun vasket hender, kledde på seg og gikk ut på kjøkkenet. Gry var i gang med å lage havregrøt og Anna satt på gulvet og fiklet med noen bamser. Anna var to og et halvt år nå, men Gry var fremdeles hjemme. Planen hadde vært barnehagestart etter påske, men det satte koronaen en stopper for.

Siden Anna hadde en del spesielle behov, hadde de valgt å utsette oppstarten i barnehage litt til. For sikkerhets skyld. Anna hadde Downs syndrom. Men nå fikk de ikke kontantstøtte, engang, og levde utelukkende på Merethes lønn. Helsestasjonen maste om at Anna ville hatt godt av barnehage, Gry holdt tilbake.De hadde tenkt i sommer at Gry skulle ta på seg masse enkelttjenester i jula for å finansiere en lillesøster eller lillebror, men det så ikke ut til å gå som planlagt.

Merethe hadde trodd at planen var at Anna startet i barnehage i august. Men hun orket ikke krangle, og i korona-tiden var det uansett ikke så mye å bruke penger på. Bortsett fra sæd. Literprisen måtte være et helt statsbudsjett når et fingerbøll var så hinsides dyrt å få over Norges grenser.

Den nye planen var barnehage i januar. Anna hadde fått plass for tredje gang, de hadde vært og sett på barnehagen, personalet var hyggelig, det var bestilt støttepedagog, alt lå til rette. Merethe håpet inderlig at smittetallene sank i desember, så ikke Gry skulle få et påskudd for å utsette oppstarten enda mer.

Anna reiste seg opp ved litt hjelp av håndtaket på en kjøkkenskuff, og kom gående mot Merethe. Fire ustø skritt, så slo hun armene om knærne hennes. Merethe løftet henne opp og ga henne et kyss.

«Takk for at du lot meg sove,» sa Merethe til Gry.

«Bare hyggelig,» sa Gry. «Det virker som du trenger litt energi. Men nå må du skynde deg litt, må du ikke? Hvis du ikke skal ta stabsmøtet hjemmefra?»

«Jo,» sa Merethe. «Jeg må nok skynde meg litt.»

Hun tok Anna på fanget og satte seg ved kjøkkenbordet.

«Hva skal du si på stabsmøtet? Hva slags strategi synes du dere bør velge?»

«Aner ikke,» sa Merethe. «Jeg er åpen for innspill, og jeg orker ikke å gå dypere enn nødvendig inn i diskusjonen før vi vet noe mer om hvilke rammer vi får.»

***

Elisabet satt ved kjøkkenbordet i Mikkels leilighet og kikket ned på den travle gata utenfor. Dagen før hadde hun fått mat levert på døra. Hun sultet ikke. Men hun kjente seg allerede litt ensom. Ikke at hun hadde truffet så mange den siste tida, men å godta fem ukers ensomhet hadde blitt tyngre enn hun hadde trodd.

Dagen før hadde hun forsøkt å få tak i Maria, men da hun endelig kom igjennom til riktig avdeling fikk hun beskjed om at det passet dårlig, pasientene holdt på med miljøterapi. Hun la igjen beskjed, for minst femte gang.

Meldingene hun hadde forsøkt å sende, hadde nok ikke kommet fram. Maria hadde sikkert kastet sim-kortet sitt i do. Eller kanskje, man kunne håpe, lå mobilen i et skap og ventet på at Maria skulle få lyst til å slå den på igjen.

Nedstengningen i mars hadde blitt for mye for henne. Ting hadde begynt å gå veldig dårlig utover våren, dårligere enn noen gang. Elisabet hadde satt hardt mot hardt og sagt at hun ikke kunne sitte med ansvaret lenger. De måtte gjøre noe.

Så Maria hadde valgt å slå opp med henne og pakket kofferten sin. Neste morgen var hun borte, og Elisabet satt alene i den store tjenesteboligen hennes og ante ikke hva hun skulle finne på. Hun sendte ut en etterlysning til bekjente over hele landet, men ingen visste noe.

Etter noen uker var Elisabet overbevist om at Maria var død.

Men så kom det et livstegn. En tidligere kollega hadde møtt henne og snakket med henne i forbindelse med en gudstjeneste. Så hadde hun forsvunnet igjen. Elisabet hadde blitt rasende og reist dit med en gang. Men Maria var ingen steder.

Elisabet hadde satt seg på en benk på kirkegården der Maria sist var sett. Hun hadde tenkt at hvis hun bare satt der lenge nok, ville Maria komme tilbake. Men det gjorde hun ikke.

Mens hun satt der, hadde det landet en gul sommerfugl på kneet hennes. Med det samme hadde det vært som om hun visste at alt ville løse seg. Hun hadde satt seg bak rattet og kjørt hjem igjen, og vikariert for Maria nok en søndag.

Sommermånedene hadde passert uten noe tegn til Maria. Men i september hadde hun fått en telefon om at Maria var innlagt på Lovisenberg. Så en ny telefon om at Maria var utskrevet fra Lovisenberg. For tre uker siden en telefon om at Maria på nytt var innlagt på Lovisenberg. Det hadde kjentes viktig å komme nærmere, og derfor hadde Elisabet ringt til Kristin for å forhøre seg om jobbmulighetene. Og takket ja til fem ukers karantene.

Dette var den tredje dagen.

Hun plukket opp mobilen igjen og begynte å bla gjennom kontaktlista. Hun kunne jo ringe noen. Det hadde blitt så dumt med Merethe. At hun ikke hadde sagt hvorfor hun ville parkere utenfor kirka. Utenfor leiligheten til Mikkel var det beboerparkering. Men hun burde jo også si hvorfor hun i det hele tatt hadde kommet til byen, men det ville ikke Kristin at hun skulle. Det var bare Dag som visste det. Hun var på en måte skrevet inn som vikarprest i Gamlebyen igjen, sånn som året før.

Hun la mobilen fra seg igjen. Hun kunne ikke ringe.

Få sekunder senere ringte telefonen. Det var Merethes navn som blinket på skjermen. Elisabet sukket for seg selv og tenkte at da var det kanskje en mening med det. At de skulle snakke sammen.

«Hei,» sa Merethe. «Jeg ser bilen din står her ennå. Hvor er du, egentlig?»

«Jeg er i leiligheten til Mikkel,» sa Elisabet. «Alene. Han er ikke her.»

«Maria, da?»

«Hun er heller ikke her,» sa Elisabet.

«Så kjipt å være i karantene, da,» sa Merethe. «Venter du på en test?»

«Jeg isolerer meg delvis frivillig,» sa Elisabet. «For å ikke bli eksponert for smitte.»

«Da valgte du veldig feil by å besøke,» lo Merethe. «Det er jo her man blir smittet, jo! Skal du jobbe i jula?»

«Ja,» sa Elisabet. «Det er planen.»

«Hvor da?»

«Vet ikke.»

«Skal du bare sitte alene i leiligheten og vente på at en av oss andre får korona, liksom?»

«Ja?» sa Elisabet. «Jeg kan bestille både dagligvarer og pizza på døra. Bokhylla er full. Jeg har WiFi. Jeg lider ingen nød.»

«Sikker?»

«Det eneste jeg er skuffet over, er at jeg ikke kan få tak i ordentlig kaffe når jeg først er i storbyen. At ikke Kaffebrenneriet har budtjeneste.»

«Men det er jo meg, det,» sa Merethe. «Det er en bijobb jeg pleier å ha før jul. Men du har bodd for lenge på landet hvis du synes at Kaffebrenneriet har god kaffe. Jeg skal skaffe deg noe bedre. Er du hjemme?»

«Ha. Ha. Ha,» sa Elisabet tørt.

«Jeg må fortelle deg om stabsmøtet fra helvete,» sa Merethe. «Etterpå kan du fortelle meg hvorfor du er den eneste som bor i Mikkels leilighet.»