Merethe satt ved pulten sin og pakket opp en sprøyte som var mye større enn hun hadde trodd. Dette ordner jeg, hadde hun sagt. Gry hatet sprøyter. Jeg bare kjøper den på vei til kontoret og ordner det på do.

Nå var hun ikke så sikker lenger. Hun leste bruksanvisningen og var enig med legen i at dette var kjempeenkelt. Bortsett fra det å stikke seg selv i mageskinnet.

Hun så på klokka. Hun regnet med at Dag snart ville komme, for han hadde en sørgesamtale klokka ti. Hun måtte bli ferdig med dette før han kom. Eller?

Nå hørte hun uansett en nøkkel i døra og Dag som ropte god morgen. Han kom trampende inn på kapellan-kontoret med en banan i hånda.

«For en morgen,» sa han. «Har ikke rukket å spise frokost engang.»

«Har du en sjøbanan, har du alt du trenger,» sa Merethe. «Og ingenting annet trenger du lenger. Hverken hus eller mat eller klær eller penger, bare du har en sjøbanan.»

«Hæ?» sa Dag og skrelte bananen.

«Glem det,» sa Merethe. «Jeg tror jeg må be deg om hjelp. Det er ikke vanskelig. Det er bare en sprøyte.»

«Du vet at jeg er sterilisert,» sa Dag.

«Ikke på den måten,» sa Merethe og grøsset inni seg. «En vanlig sprøyte jeg skal ta. Men jeg klarer ikke å stikke meg selv!»

«Jeg er god til å stikke,» sa Dag. «Jeg var i saniteten da jeg hadde førstegangstjeneste.»

«I 198 -?»

«I 1992,» sa Dag. «Ikke vær frekk. Men mister jeg kapellanen min om ni måneder hvis jeg setter den sprøyta?»

«Håper det,» sa Merethe.

«Men jeg gjør det likevel,» sa Dag. «Gi meg sprøyta og ta av deg genseren.»

Merethe gjorde som han sa. Han kløp henne i mageskinnet med venstre hånd og stakk med den høyre. Merethe lukket øynene.

«Ferdig nå,» sa Dag. «Hold fingeren her, så skal jeg finner et plaster.»

«Det var ikke vondt, engang,» sa Merethe lettet.

«Jeg vet alltid hva jeg gjør,» sa Dag. «Hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Ikke helt,» lo Merethe.

Hun logget seg på Kirkepartner.

Den femte skolen hadde også avlyst skolegudstjenesten sin.

***

Kristine sto ved stuevinduet og kikket etter bilen til Krister. Sola var allerede på vei ned, klokka hadde passert fire. Hun hadde vært alene nesten hele dagen, fordi han hadde hatt en begravelse og etterpå vært og ordna noe i kirka.

Hun var glad for at alle ansatte ble bedt om å ha hjemmekontor. Da slapp hun å bare være alene. Hun pleide å lage lunsj til dem. Hun gjorde stadig nye forsøk på å få en rytme på dagene sine, men falt aldri til ro.

Det var snart ett år siden Krister hadde oppdaget en kul i brystet hennes og livet ble fullstendig snudd på hodet. Hun kunne dødd. Hun hadde ikke dødd, men hun måtte forsøke å akseptere at hun aldri ville bli helt som før igjen. At det egentlig ikke var noe som het å bli frisk, at hun alltid ville ha noe av giften i kroppen og at hun aldri ville få puppen sin tilbake.

Koronatilværelsen hadde vært litt koselig. Men nå begynte hun også å bli ordentlig lei. Hadde alt vært vanlig, hadde hun orket å hente Even på skolen og Hanna i barnehagen nå. I stedet måtte Krister hente dem hver eneste dag.

Hun hadde fulgt Hanna i barnehagen noen ganger. Småløpt etter henne på sparkesykkelen den lille kilometeren dit, og så banket på vinduet og sendt henne inn i garderoben der personalet hjalp henne av med klærne. For Kristine kunne ikke gå inn dit. Immunforsvaret var ennå ikke på topp.

Det knaste i grusen da Krister parkerte bilen i oppkjørselen. Barna spratt ut og hun gikk til døra for å ta dem imot. Even hadde begynt i førsteklasse, men første skoledag hadde hun vært hjemme. Hun hadde bare sett skolen hans utenfra. Han fortalte og fortalte, og hun forsøkte å se for seg læreren og de andre barna.

Ytterdøra ble åpnet med et brak, og de kranglet som vanlig om hvem som skulle få gå inn først. Hanna brøytet seg vei og ble den første til å klemme moren. Even hadde alltid vært mer forsiktig, men etter at hun ble syk hadde han nesten sluttet å puste, syntes Kristine. Han ble aldri seg selv igjen, han heller.

«Vi skal ha pannekaker og tomatsuppe i dag,» erklærte Krister. Han ga Kristine et kyss og gikk rett til kjøkkenet. «Jeg er kokken, så kan mamma leke med dere.»

Kristine både gledet seg og skammet seg når han med den største selvfølgelighet ordnet opp i huset. Barnehage, skole, middag, husvask, klesvask, gressklipping. Hun dugde ikke til noe. Hun hadde ikke hørt noe fra kollegaene sine på over en måned. De regnet ikke med henne lenger. Hun syntes synd på vikaren sin, som hadde fått hele korona-krisen i fanget.

Kreften var som korona-krisen. Hun tenkte stadig at det snart gikk over. Men så gjorde det ikke det.

Forrige julaften hadde hun stått på prekestolen med kulen i brystet og tenkt at neste julaften er alt over, enten på den ene eller andre måten. Ikke at neste julaften ville hun fortsatt være i limbo, og iallfall ikke at hele landet ville være i limbo sammen med henne.