Søndag 29. november

Ingen Lys Våken.

Ingen gudstjeneste.

Ingen dåp.

«Åpen kirke kl. 10.30 – 12.30»

Merethe skrudde på lysene i det mørke kirkerommet. Koret, galleriet og skipet ble lyssatt sone for sone. Men sola holdt på å fortrenge tåka. Den traff glassmaleriene i sørøst og ga løfter om en kald novemberdag.

Forrige søndag hadde det kommet hele tre stykker innom. I dag var siste sjanse til å kjøpe lodd i det digitale julelotteriet. Kanskje det ville trekke folk. Merethe låse opp hoveddøra og satte skiltet med åpningstidene nesten helt nede ved fortauet. De hadde fått kjeft før, men nå var det jo ingen som kom forbi uansett.

Så kom Ola også kjørende. Han parkerte ved siden av bilen til Elisabet og ropte god morgen. Fellesrådet hadde oppfordret organistene til å legge øvetida til når det var åpen kirke, så det hadde Ola gjort. Merethe ble sittende på kirketrappa en liten stund til. Hun lot blikket vandre langs den slitte muren som skilte kirketomta fra veien nedenfor.

Trosopplæringslederen hadde brukt ledig tid i sommer på å anlegge en hage med pallekarmer og rosebed. De var jo sånn grønn menighet. Hun hadde invitert noen av barna på høsttakkefest der de høstet mikroskopiske gulrøtter utenfor kirka før gudstjenesten, og pyntet alteret med blomster fra hagen. Det var ikke så mange steder å plukke blomster sånn ellers i sognet, så det hadde kjentes ganske spesielt.

Merethe kjente at hun begynte å bli kald i rumpa og reiste seg. Hun dro i den tunge døra, og skjøv den faste steinen på plass for at døra skulle holde seg åpen. Det var både ment som en invitasjon, og et smitteverntiltak for at færrest mulig skulle berøre dørhåndtaket. Derfor satte hun opp dobbeltdørene i vindfanget også, og kjente umiddelbart hvordan minusgradene inntok det store kirkerommet.

Hun beholdt derfor jakka på da hun satte seg ned ved registreringsbordet – et nytt møbel som ble innført da kirka åpnet dørene igjen 17. mai etter å ha vært stengt i to måneder. Hun famlet i lomma etter et munnbind og la klar listene for det digitale julelotteriet.

«Skal vi ikke tenne et adventslys?» spurte Ola, på vei opp på galleriet med en kaffekopp i hånda. «Kan ikke jeg spille, og du tenne?»

«Nå?» sa Merethe forvirret.

«Ja, nå,» sa Ola utåmodig.

«Men vi har ikke engang funnet fram adventsstaken,» sa Merethe. «Da må du sitte og registrere folk mens jeg leter i sakristiet.»

Ola nikket samtykkende og tok på seg et munnbind. «Kom, kom, alle sammen,» sa han ironisk. «Men bare 50 om gangen!»

Merethe gikk inn på sakristiet og åpnet noen tilfeldige skap. Hun kom på at hun ikke hadde jobbet i Gamlebyen i advents- og juletida før. Så ringte hun Dag, som ikke kunne huske hvor han la staken året før, men sa hun kunne lete på orgelgalleriet.

Merethe småløp oppover trappene og fikk plutselig denne følelsen av at noe hastet, av at dette var viktig, at det måtte være på plass før det kom noen. Følelsen av at dette burde hun tenkt på tidligere i uka. Hun trøsta seg med at ingen i staben hadde skjenket det en tanke, selv ikke da noen av dem monterte julekrybba på fredag. Merethe gikk til kottet i tårnet der julekrybba hadde stått stablet, og der fant hun adventskransen sammen med en del juletrepynt som noen hadde kastet fra seg i en eske. Hun minnet seg selv på å ikke melde seg frivillig til å ta lys på juletreet i år.

«Se der, ja,» sa Ola anerkjennende da hun kom ned den smale trappa. «Bare finn lys og fyrstikker, du, så kan vi erklære at adventstida er påbegynt!»

Det kjentes veldig riktig at Ola spilte et vers av «Tenn lys» mens Merethe tente det ene lyset. Hun skalv sånn på hendene at hun ikke fikk det til før med tredje fyrstikk.

Hun lukket øynene og forestilte seg at kirka var full. At det var en 11-åring som tente lyset og at sakristiet var fullt av sekker og soveposer. At orgelet nesten ble overdøvet av en baby som gråt og at to storesøsken allerede hadde begynt å løpe fram og tilbake i midtgangen.

Men det var ingen andre enn Ola der.

Hun gikk tilbake til registreringsbordet under galleriet og kjente igjen hvordan kuldegradene fylte våpenhuset. Etter noen minutter dukket et av de eldre medlemmene i menigheten opp. Han kikket på klokka.

«Hvor er alle sammen? Klokka er snart elleve!»

«Det er ikke gudstjeneste i dag,» sa Merethe.

«Hva sa du?» ropte mannen.

«Det er ikke gudstjeneste i dag!» gjentok Merethe bak munnbindet.

«Hvorfor ikke det?»

«Fordi alle arrangementer er forbudt!» ropte Merethe.

«Men hvorfor er det ikke gudstjeneste?» gjentok mannen.

«Du vet, det er korona!» ropte Merethe.

«Nei, kona mi er død,» sa han.

Merethe tok av seg munnbindet. «Det er ko-ro-na. Alle skal være hjemme. Byrådet har bestemt det.»

«Jeg skjønner ikke,» sa mannen. «Hva skjer nå?»

Merethe dyttet en plakat om åpen kirke mot ham over bordet.

«Å, er det åpent…» sa han ettertenksomt. «Men hvor er alle sammen?»

«Hjemme,» sa Merethe. «Man skal være hjemme.»

«Skal jeg gå hjem?» spurte han forvirret.

«Etterpå,» sa Merethe. «Du kan tenne lys nå, eller kjøpe lodd.» Hun skjøv en loddbok mot ham.

«Di-gi-talt julelotteri,» stavet han. «Hva betyr digital?»

«Det er på internett,» sa Merethe. «Kom, nå går vi og tenner et lys sammen.»

Hun tok på seg munnbindet igjen og fulgte mannen bort til lysgloben. De tente hvert sitt lys. Han takket for seg og forsvant ut døra, uten å ha kjøpt noe digitalt julelodd.

Merethe sukket og så på adventsstaken. Da la hun merke til at prekestolen fremdeles var kledd i grønt. Alt kjentes så halvveis, så veldig halvveis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s