4. søndag i fastetiden

Mandag. Det ble seksdagers-uke nesten hver eneste uke nå. Merethe kom seg aldri ajour, det hendte et eller annet hele tida, og hun kunne jo ikke bare sitte utover kvelden for å bli ferdig.

Anna ble veldig sliten av å ha lange dager i barnehagen, og av en grunn Merethe ikke helt forsto, så ble det nesten alltid hun som måtte sørge for at datteren kom seg til og fra. Det var jo lettvint at hun kunne sitte i barnesetet på sykkelen i stedet for å humpe på bussen. Den barnehagen de hadde fått plass i, lå sju buss-stopp eller tretten minutter på sykkel unna blokka. De hadde tenkt da at dette var midlertidig og satt seg på venteliste for en barnehage som lå nærmere. Men Anna elsket barnehagen sin, og de ville ikke eksperimentere for å finne ut hva som ville skje ved et barnehagebytte.

Derfor måtte Merethe stadig dra fra jobben kvart over tre, aller senest halv fire. Og derfor hadde hun nesten aldri fri på mandager. Og samme hvor sjelden hun hadde en fridag, så fikk hun aldri noe avspasering som monnet. Dagene var for korte.

Nå var det mandag igjen, og Merethe hadde dumpet av Anna på veien. Varmen fra helga var på retur. Det var meldt om noen grå og kjølige dager. Anna hadde klaget over at hun var kald i ansiktet. I vinter hadde hun hatt en stor buff som hun dro helt opp til øynene. Den hadde de lagt vekk da det ble så varmt forrige uke. Mars er en lunefull måned.

Frode satt i kapellan-kroken da hun kom. Merethe var fornøyd med å ha plassert ham der. Kaffetrakteren surklet i hjørnet på kjøkkenbenken.

«Så du har ikke fri i dag, altså?» sa Frode og snurret stolen sin rundt.

«Nei,» sa Merethe og satte seg ved bordet. «Datteren vår har litt spesielle behov, så hun må ha korte dager i barnehage. Da trenger jeg alle hverdagene for å få nok arbeidstid hver uke.»

«Det er jo fint med presteyrket, at det er fleksibelt,» sa Frode.

«Datteren vår har Downs syndrom,» sa Merethe plutselig.

«For et sammentreff,» sa Frode. «Det har den yngste sønnen vår også.»

«Å,» sa Merethe. «Hvor gammel er han, da?»

«Han fylte nettopp tjuetre,» sa Frode. «Han flyttet hjem igjen da alt ble så uforutsigbart og nedstengt for to år siden. Men da drev jeg med ukependling. Det syntes han var veldig vanskelig. Nå som han skal flytte for seg selv igjen, trenger han at vi begge er i nærheten. Derfor har jeg gitt opp Nord-Norge. Drømmen min var at kona mi og jeg skulle flytte oppover dit, men det kommer ikke til å skje. Sånn er det bare. Derfor trenger jeg fast jobb sørpå.»

Men det betyr ikke nødvendigvis at du skal bli sokneprest i Gamlebyen, tenkte Merethe.

Tirsdag. Endelig kunne Fagforbundet teogLOgene avholde årsmøte og fagdager i Fagforbundets høyblokk i Keysers gate. Møterommet lå i åttende etasje og de hadde utsikt over hele Oslo.

Merethe satt på en vindusplass og lot som hun noterte fra foredraget. Hun hadde meldt seg på årsmøtet fordi hun trodde Dag skulle dit. Han hadde jo sagt det. Men han var ikke der. Og når hun først hadde kommet, så kunne hun ikke bare stikke bort på jobben i stedet. Gry skulle hente i barnehagen og lage middag og legge Anna og alt, så hun kunne få med seg gudstjenesten og årsmøtemiddagen etter møtet.

Det var hyggelig å se kollegaer, og hun forsto at årsmøter er viktig, men hun var bare ikke et sånt organisasjonsmenneske som syntes det var gøy å diskutere forretningsorden og komme med endringsforslag til dokumenter ingen kom til å lese.

Lunsjen ble servert i en tilliggende kantine. Merethe holdt på å forsyne seg med et karbonadesmørbrød da hun plutselig kjente en hånd på skulderen. Der sto Dag.

«Jeg trodde ikke at du kom,» sa Merethe overrasket.

«Jeg kommer på årsmøtet,» sa Dag. «Jeg prioriterte bort fagdagen til fordel for å ta en litt rolig formiddag. Svare på noen e-poster og sånn, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har lest flere av bøkene som foredragsholderen har skrevet, så jeg tenkte at jeg ikke trengte å høre ham lese dem opp også.»

«Lurt,» sa Merethe. «Men så godt å se deg, da! Hvordan er det oppe i bygda?»

«Det er stille og rolig,» sa Dag. «Eller nei, ikke bare. De første ukene døde det jo folk hele tida. Nå ramler det inn med dåpsbestillinger i mai og juni. i fjor var det faktisk fire flere døpte enn døde, så det er helt ville tilstander der sammenlignet med Gamlebyen.»

«Nok å gjøre,» konkluderte Merethe.

«Det er hjemme det er stille,» sa Dag. «Jeg tror jeg er altfor gammel til å finne meg nye venner.»

«Jeg har sagt til deg i flere år at du må få deg en hobby!» sa Merethe strengt. «Kan du ikke lage en strikkegruppe på frivillighetssentralen eller noe sånt?»

«Ja, det blir sikkert en kjempesuksess,» mumlet Dag ironisk.

Etter lunsj startet selve årsmøtet. En forutsigbar øvelse, der de fleste som tok ordet i generaldebatten, også tok ordet i fjor og året før det, og de fleste temaene hadde vært oppe før.

På gudstjenesten om kvelden var det noen som hisset seg opp over at man hadde veksellesning mellom kvinner og menn. Hva med de ikke-binære? Krister var ikke der, men det kunne vært andre, og det handlet om prinsipper. Dag trakk på skuldrene, og Merethe kjente på at det var lenge siden sist hun hadde vært en del av det skeive miljøet. Hun ville aldri tenkt over det hvis hun ikke ble påminnet det prinsipielle.

Onsdag. Fagforbundet teoLOgene organiserer prester, teologer og andre religiøse ledere samt teologiske forskere. Et flertall av våre medlemmer er prester i Den norske kirke. Fagforbundet teoLOgene skal arbeide for gode lønns- og arbeidsvilkår samt tjenlige fagpolitiske løsninger for sine medlemmer. Foreningen henter sin selvforståelse og sitt verdigrunnlag fra sterke og stolte historiske tradisjoner: arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, LHBT-organisasjoner, internasjonal solidaritet og folkekirken. Fagforbundet teoLOgene fastholder at arbeiderbevegelsens verdier frihet, likhet og solidaritet også i framtiden vil være vesentlige verdier for å sikre et godt og inkluderende arbeidsliv i Norge. Yrkespolitisk plattform, revidert 29.3.22.

Torsdag. De hadde utsatt stabsmøtet til i dag fordi Merethe hadde vært borte dagen før. De satt rundt kjøkkenbordet; Frode, Tone, Egil og Merethe.

«Som noen av dere vet, har Ola levert inn sin oppsigelse,» sa Egil. «Han fikk veldig kort oppsigelsestid, og det er uheldig for oss. Jeg trodde jeg hadde en fast vikar på hånda, han der Nidal. Men han ble plutselig svartelistet av Jølstad og det kommer fram at han i lengre tid har vært ganske sløv. Så selv om han er den eneste ledige jeg kjenner, så tror jeg ikke det er klokt å gi ham fast engasjement.»

«Enig,» sa Merethe. «Han er veldig sløv. Mister noter og scroller på mobilen. Helt uaktuell.»

«Men soknepreststillingen lyses ut…?»

«På mandag,» sa Merethe. «Så vi kan få tilsatt før sommeren.»

«Måtte vi få mange gode søkere,» sa Tone. «Det er ikke så lett nå, har jeg skjønt, det er mange som vil jobbe i de store menighetene, men ikke så mange som vil jobbe i de små. Hva slags snitt-tall hadde vi i 2019, Egil? 43?»

«Noe sånt,» sa Egil motvillig.

«Og så er det noen menigheter som har tett oppunder to hundre,» fortsatte Tone. «Og over hundre frivillige og mange kor og ungdomsklubb og barnehage og fulle hus hver ettermiddag. Og så er det oss. De siste ti årene har alle piler pekt nedover. Hvem vil spille her? Hvem vil preke her?»

«Jeg,» sa Frode.

Fredag. Printeren spydde ut gudstjenesteprogrammer. De skulle ha fasteaksjonsgudstjeneste. Frode skulle være med, siden han hadde tatt en del ansvar for konfirmantene. Merethe lurte på hvordan det egentlig gikk. Han hadde bare hatt undervisningssamling én gang, og fulgt dem til samlingen med Kirkens Nødhjelp i Domkirka denne uka.

Hun tok med seg to programmer og gikk til Frode i kapellan-kroken for å spørre hva slags oppgaver han kunne tenke seg å ha i gudstjenesten.

«Nattverden, kanskje?» foreslo han med en gang. «Det liker jeg så godt.»

«Jepp,» sa Merethe. «Det kan du godt. Og så deler vi ut sammen, da.»

«Nei,» sa Frode. «Det er sikkert best hvis det er en konfirmant.»

«Det er vel vanlig at liturgene deler ut nattverd sammen?» sa Merethe overrasket. «Konfirmantene har ikke gjort det før.»

«Jeg synes det er en viktig oppgave for noen andre,» sa Frode.

«Er det egentlig sånn at du ikke vil stå ved alteret sammen med meg?» sa Merethe.

«Det har jeg ikke tenkt å si,» sa Frode.

«Jeg tar nattverden selv,» sa Merethe. «Så finner jeg sikkert en villig konfirmant.»

Lørdag. Merethe forsøkte igjen å lære Anna å kjøre sparkesykkel.

4. søndag i fastetiden. Merethe kjente hjertet slå litt ekstra da hun sa «Kom, for alt er gjort ferdig.» En fra menighetsrådet skulle dele ut vinen. Mens Ola spilte begynte folk å komme fram til alterringen. Merethe holdt øye med Frode i øyekroken, der han satt på en av stolene i koret. Han kom ikke til første ring. Men da de hadde gått ned, reiste han seg. Han gikk nedom avlastningsbordet og hentet seg en særkalk, og kom så opp og knelte.

Da Merethe kom til ham, holdt han hånda fram. Men han så ikke opp.

Alle de nitten konfirmantene i Gamlebyen og Marta var med på Fasteaksjons-gudstjenesten. Merethe kjente veldig på at hun burde ha gjort mer, de burde hatt dialogpreken, de burde øvd på salmene, de burde ha komme med bønneemner… Men de kom til nattverd alle sammen. Bedre deltakelse kunne hun i grunnen ikke ha fått.

Det ble ikke konfirmantenes gudstjeneste i det hele tatt, sånn som hun hadde sett for seg da hun lagde programmene i høst. Men ingenting i menigheten så lenger ut sånn som det gjorde i høst, ikke konfirmantprogrammet heller.

Gjennom koronatiden hadde mange blitt veldig kreative i innsamlingsmetodene sine. Å gå med bøsser på denne tida av året var ikke aktuelt verken i 2020 eller 2021. Merethe hadde bestemt at de skulle slutte med hele opplegget. I 2019 hadde det visst vært flere konfirmanter som kom hjem med tomme bøsser. Og antall mennesker med kontanter hjemme hadde nok sunket enda mer. Hun hadde ikke noe mer kreativ enn at konfirmantene skulle samle tomflasker og baker kaker som de skulle selge på selve fasteaksjonsdagen, tirsdag.

Hun kunne nok trygt si at hvis menigheten samlet inn 100 000 kroner, skulle hun hoppe i fjorden med albaen på, eller klippe av seg alt håret, eller andre ting som andre kapellaner lovte konfirmantene sine. Gamlebyen og Marta hadde aldri vært blant de beste, verken i bispedømmet eller i landet. De konkurrerte tross alt mot vestkantmenigheter med ti ganger så mange konfirmanter.

Vi er så små og vi er så få, tenkte Merethe etter gudstjenesten, da hun sto på kirketrappa og stirret mot den grå himmelen. Hun hadde gått ut for å prøve å lose flest mulig bort til kirkekaffen på menighetshuset. Den hadde i det minste konfirmantene, eller mødrene deres, ansvar for.

De noterte 67 i dagsregisteret i dag. Og det var liksom et bra tall i Gamlebyen. Gry leste jo jobbannonser nå, og to andre sentrumsmenigheter hadde reklamert med et snitt på 169 og 200 per gudstjeneste. Hun hadde endt opp med å ikke søke. Det ble litt for mye folk, rett og slett.

En rød buss og en lastebil passerte kirka samtidig. Merethe syntes hun kunne kjenne det vibrere i bakken. De kunne i hvert fall ikke skylde på at det var vanskelig å komme seg til denne kirka. Mange tusen mennesker passerte ti meter fra kirkedøra hver eneste dag. Men de stanset veldig sjelden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s