Maria budskapsdag

Mandag. Anna satt på gulvet og strevde med å få på seg sokk nummer to. Den var mørkeblå med hvite prikker, nøyaktig som den første. Gry satt på huk ved siden av henne og hadde lagt ti enslige sokker i forskjellige farger på gulvet.

De hadde selvfølgelig glemt at det var rockesokk-dagen i dag. Det sto på ukeplanen at alle barna måtte ha på to ulike sokker. Av gammel vane hadde Gry lagt fram et tilfeldig sokkepar til Anna. Så hadde det plinget inn en påminnelse i barnehage-appen om at ingen måtte glemme rockesokk-dagen.

Anna var ganske opptatt av symmetri og balanse. Hun ville ikke være med på at sokken på høyre bein skulle ha en helt annen farge enn sokken på venstre. Ikke når hun allerede hadde fått på to like sokker. Gry lurte på om hun skulle prøve å forklare at rockesokk-dagen var til ære for sånne som Anna. Men Anna hadde egentlig ikke skjønt selv at hun hadde Downs syndrom.

Gry puttet en rød og en grønn og en rosa sokk i barnehagesekken. Hvis Anna i barnehagen fremdeles insisterte på å være det eneste barnet som ikke hadde rockesokker på, så fikk det være greit. Men det var jo lov å ombestemme seg også.

Tirsdag. Prostens ukentlige tekstsamtale. Merethe så nedover langbordet og telte prester. Rebekka satt med de fire kapellanene ved siden av seg, som en andemor på tur. Frode hadde ikke kommet ennå. Kanskje han ikke kom.

Etter at Dag dro, hadde hun blitt flinkere til å konsentere seg på tekstsamtalene. Hun hadde ikke lenger noen å hviske med. Merethe tok opp mobilen og sjekket kalenderen til Frode. Det sto ikke noe der. Han burde vært her. Hun så bort på Rebekkas kapellaner, og tenkte at hun burde klare å holde styr på kollegiet når hun bare hadde én. Hun sendte en melding til Frode.

På vei ut etterpå stanset Rebekka henne.

«Rolf og jeg har tjue års bryllusdag snart,» sa hun. «Vi giftet oss i Gamlebyen kirke 28. mai 2002.»

«Gratulerer,» sa Merethe.

«Det hadde vært så fint om vi kunne ha fornyelse av ekteskapsløftene våre på bryllupsdagen,» fortsatte Rebekka. «I Gamlebyen kirke, med deg!»

«Er det nødvendig, da?» sa Merethe. «Jeg mener, kan dere ikke bare ha en vanlig fest?»

«Rolf og jeg har vært gjennom en litt tøff periode,» forklarte Rebekka. «Så nå betyr det mye for oss å vise alle vi kjenner, at vi fremdeles står ved løftene vi ga hverandre i 2002.»

«Jeg skjønner,» sa Merethe. «Jeg skal sjekke det opp.»

«Og da ønsker vi deg,» understreket Rebekka. «Ikke Frode.»

«Jeg skal sjekke hvem av oss som jobber den helga,» sa Merethe.

«Men vi ønsker fremdeles ikke Frode,» sa Rebekka. «Han er ikke helt…»

Hun lot det henge i lufta, men Merethe forsto jo hva hun mente.

«Her, forresten,» sa Rebekka og rotet i veska si. Hun fant fram en pakke med renseservietter. «Du ser litt ut som en panda. Du kan få en av disse.»

«Så fint at du sier fra, da,» sa Merethe. Rebekka smilte bredt på vei ut døra. Hun fikk åpenbart ikke med seg den ironiske undertonen.

Onsdag. Frode hadde kommet tidlig og satt på kaffen. Han gjorde ofte det, og det satte Merethe pris på. Dagen før hadde han bare svart henne at han beklaget at han ikke hadde kommet på tekstgjennomgangen, ikke hvorfor.

«Jeg måtte ta en litt rolig morgen i går,» sa Frode. «Noen ganger blir ting litt spesielle hjemme. Men jeg kom meg på jobb, for jeg hadde jo andakt på hyggetreffet.»

«Hæ?» utbrøt Merethe. «Hadde du andakt på hyggetreffet?»

«Jeg regnet med at det var en oppgave vi delte på?» sa Frode. Han så plutselig litt usikker ut.

«Jeg har aldri holdt andakt på hyggetreffet,» sa Merethe. Hun visste jo hvorfor. Dag hadde også sluttet å holde andakt på hyggetreffet etter at hun kom for to år siden. Han hadde forlangt at hun skulle gå inn i andaktsturnusen. Da hadde han selv fått en kald skulder. Andaktene skulle de klare selv, sa de.

«Så rart,» sa Frode. «Veldig rart. Kanskje de ville vise at jeg er velkommen i menigheten. Det var veldig trivelige folk. Gode kaker.»

Du er hjertelig velkommen i menigheten, tenkte Merethe. Du representerer faktisk noe som hos noen er dypt savnet.

Både Egil og Tone kom på stabsmøtet. Egil kom for å si at han bare ville være 25 % sykemeldt framover, og at han kom til å ta litt tak i ting nå. De gikk gjennom bemanningen i påsken. Noe særlig lenger horisont klarte de ikke å ha. Egil sa at han jobbet med å få tak i vikar for Nala, nå som det var bekreftet at hun kom til å være sykemeldt resten av svangerskapet. Og at han forsøkte å få endret Olas arbeidsplan, for at Ola skulle kunne brukes mer i staben.

«Men nå kan det ta et par uker å få svar fra personalavdelingen,» oppsummerte han. «Jeg har ikke engang fått sagt ifra om at jeg er delvis tilbake fra sykemelding. Men jeg kommer på jobb, da. Det er ikke sikkert noen vet at jeg var borte, engang.»

Torsdag Gry ble glad da hun så logoen på bilen som stor parkert utenfor kapellet. Kanskje bedemannen var på jobb i dag?

Ja, det var han. Klaus sto og tente de siste lysene som omkranset den brune kista. Atmosfæren i det lille kapellet var så rolig. Da hun til og med kjente igjen organisten, føltes det nesten som om hun jobbet i en stab. Men dette kapellet hadde ingen stab. Det var bare stadig nye begravelsesbyråer som kom og gikk.

Det kom ikke så mange mennesker til seremonien. Gry tok seg i å snakke lavere enn vanlig. De som satt på første rad, satt så tett på talerstolen. Klaus og kollegaen satt stille på hver sin stol ved døra uten å scrolle på mobilen. Hun syntes faktisk at hun hørte dem synge med på «No livnar det i lundar.»

Da hun ba alle reise seg, reiste de seg også. Til og med organisten reiste seg på galleriet.

«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.»

Så løftet hun armene og lyste velsignelsen. Klaus sto og så alvorlig på henne. Organisten også. Dette var en av de sjeldne gangene hun følte at alle faktisk var til stede i det samme rommet.

Etter at Gry hadde fulgt kista ut til bilen, gikk hun inn hoveddøra igjen. Det hadde vært så varmt og godt ute at hun ikke hadde trengt å ta på seg kåpa.

Det var kollegaen som hadde kjørt bilen, så Klaus sto og demonterte utstyret.

«Hvordan gikk det med prekenen du skulle skrive hele helga, da?» spurte han.

«Den ble helt grei,» sa Gry og fiklet med stolaen sin. «Fant du på noe hyggelig, da?»

«Jeg prøvde å gå en tur i skogen,» sa Klaus. «Men det var så mye is. Jeg falt og forstuet faktisk en finger. Så turen ble kort.» Han holdt fram venstre hånd, der langfingeren var bandasjert fast til ringfingeren.

«Nå kan du iallfall vise folk fingeren uten at det virker uhøflig,» smilte Gry.

Han begynte å slepe halve katafalken mot bakdøra.

«Jeg kan hjelpe deg, altså,» tilbød Gry. «Bare jeg får skiftet først.»

«Dette går fint,» sa Klaus. «Dette gjør jeg hver dag.»

«Det slo meg i stad at du må være et av byens mest velsignede mennesker,» sa Gry. «Du blir velsignet flere ganger om dagen. Jeg kan knapt huske sist noen velsignet meg.»

«Dere får gjøre det litt på kontoret, da,» foreslo Klaus. «Velsigne hverandre litt på skift.»

«Det er ikke helt det samme,» sa Gry.

«Du får vel begynne å gå i begravelser, da,» sa Klaus. «Kan jeg svippe deg noe sted i dag, forresten?»

Fredag. Gry satt og bladde seg nedover lista over ledige prestestillinger i hele landet. Et eller annet sted måtte det vel finnes et kall for henne også.

Hun holdt på å bla forbi, men bladde opp igjen. Kapellan i Spjelkavik.

<Dette hadde vel vært noe å fortelle tante Solveig når hun kommer neste helg!> skrev hun til Merethe og la ved linken. Det var jo ikke mange mil unna stedet slekta hennes var fra.

<Med heimel i Likestillings- og diskrimineringslova § 30 andre og tredje ledd vert opplysningar om samlivsform innhenta og kan bli vektlagt.> skrev Merethe tilbake.

Men nå kan vi faktisk søke oss til Agder, tenkte Gry. Kanskje vi også skulle reist et helt annet sted?

Lørdag. Gradestokken krøp opp mot femten grader. Lekeplassen utenfor blokkene var full av unger. De voksne satt på benkene rundt og drakk kaffe.

Gry hadde løftet sykkelen sin opp fra kjelleren og hentet ei bøtte med varmtvann. Få ting var mer vårlig enn det; barn uten lue og årets første sykkeltur. Sykkelen var frihet, særlig nå som de ikke hadde bil. Men Anna nærmet seg fire år og fikk snart ikke plass i barnesetet mer. Borte på lekeplassen forsøkte Merethe å lære henne å bremse med sparkesykkelen. Det gikk ikke så veldig bra.

Det plinget i en sykkelbjelle og Gry tok et skritt til siden. Forbi henne suste en lastesykkel med to barn i en grind bakpå og en kurv full av handleposer og jakker foran.

Sånn skal vi ha, tenkte Gry fornøyd.

Maria budskapsdag. Sollyset fylte kirken. Glassmaleriene lagde fargeflekker på det slitte tregulvet. Merethe skulle nesten ønske at de skulle sunget «No livnar det i lundar.»

Ola satt i sofaen på sakristiet med en kaffekopp. Merethe satte seg på gulvet for å strekke ut en sliten rygg. Det hadde blitt ganske mange runder med Annas sparkesykkel dagen før.

«Bra,» sa Ola. «Pust inn, og pust langsomt ut mens du strekker ryggraden virvel for virvel. Pust, pust, pust..»

«Takk,» sa Merethe. «Men, nei takk. Jeg skal ikke forsøke å få panna i gulvet.»

«Visste du at orgelet vårt har et tvillingorgel ikke så langt fra Oslo?» spurte Ola. «De er fra samme orgelfabrikk og kom nesten samtidig. Forskjellen er bare at vårt har litt flere stemmer.»

«Det er hyggelig med søsken,» sa Merethe. Hun klarte nesten å få tak i tåspissene sine.

«Tvillingen har en veldig ambisiøs kantor,» fortsatte Ola. «Ryktet sier at han har bedt om å få plukke deler fra vårt for å oppgradere sitt eget instrument.»

«Det er selvsagt helt uaktuelt,» sa Merethe. «Hilsen soknepresten. Det er vel ingen som gjør sånt.»

«I vinter var det et orgel som bare forsvant,» sa Ola. «Det ble demontert og lastet på en bil og kantoren så det aldri igjen. Det er ganske creepy, faktisk. Jeg vet ikke hva fellesrådet kunne fått solgt våre ekstra stemmer for, men alle monner drar. Jeg skulle gjerne gravd mer i dette, men dessverre så drar jeg jo snart.»

«Hæ?» sa Merethe. «Drar du? For godt?»

«Ops,» sa Ola. «Jeg hadde jo tenkt å si det etter gudstjenesten.»

«Skal du langt?»

«Ja,» sa Ola. «Til Lofoten, faktisk. Jeg har ringt litt rundt til steder i landet jeg kunne tenkt meg å flytte til, og i Lofoten fikk jeg napp. Ja, bokstavelig talt. Da jeg var der oppe, så tok kirkevergen meg med ut i båt, så jeg kunne få se fellesrådets utkanter. God mat og godt drikke var det også. Orgelet deres er fra Olsen & Jørgensen. Det var en drøm å spille på.»

«Så bra, da,» sa Merethe og forsøkte å lyde entusiastisk.

«Faktum er at både orgelet og kirka er veldig godt vedlikeholdt,» sa Ola. «Det betyr faktisk en hel del. Kor har de også! Dette blir faktisk et helt nytt liv for meg.»

«Når drar du, da?» spurte Merethe.

«På tredje påskedag,» sa Ola. «Personalavdelingen syntes det var helt i orden at oppsigelsestiden ikke ble så lang. Man kan jo nesten mistenke dem for å ville spare penger.»

«Så det blir ingen som vokter Gamlebyens orgelstemmer,» sa Merethe.

«Korrekt,» sa Ola. «Det kommer ingen til å gjøre, for jeg tviler på at dere får noen ny kantor i 2022.»

Han tok siste kaffeslurk og satte koppen fra seg i vasken. Så forsvant han ut av sakristiet. Merethe satt alene igjen på gulvet.

Kanskje de også bare skulle dra?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s