Mandag. Ved frokostbordet kom Gry til å tenke på den pensjonerte presten hun hadde truffet på kirkekaffen dagen før.

«Det virket som hun kjente deg,» sa Gry.

«Det må ha vært Maria-Kristine,» sa Merethe. «Så leit å høre at hun har begynt å bli surrete. Og at kjæresten hennes er død. Jeg visste ikke engang at hun hadde noen kjæreste. Men de siste to årene har jeg ikke møtt noen av dem jeg pleier å treffe på fest.»

«En dag blir vi alle gamle og surrete,» sa Gry.

«En dag,» sa Merethe. «En dag. Nå er til og med Kim Friele død.»

Mandag – Vårt land:

«Lied sier at Frimodig kirke vil jobbe for et større og mer forutsigbart rom for dem som fastholder kirkens tradisjonelle lære om samliv, kjønn og ekteskap. Dersom Den norske kirke mener alvor med at den skal romme to motstridende teologiske lærer, sier Lied, må de som står for den tradisjonelle læren få bedre og mer forutsigbare rammer.

– Mange opplever at vårt rom i kirken stadig innskrenkes og er under press, sier han.

– Er det noen konkrete organisatoriske eller kirkepolitiske grep du mener man kan ta for å bedre situasjonen?

– Det finnes mange eksempler. Ett eksempel er for eksempel LHBT-kurset som kirkelige medarbeidere må gjennomføre. Av de som har blitt utsatt for dette, har vi fått flere tilbakemeldinger på at folk opplevde dette som ensidig propaganda, med et uvanlig sterkt press om å delta, svarer Lied.

– Betyr dette at spørsmålet om likekjønnet ekteskap er lagt død?

– Nei, det er ikke lagt død. Vi mener likekjønnet ekteskap er ubibelsk, men vi tror ikke det er realistisk å reversere den saken på kort sikt. Den mer umiddelbare utfordringen er å sikre et større, tydeligere og mer forutsigbart rom for tradisjonell, bibelbasert teologi i Den norske kirke.

– Hva tenker du om Bispemøtets seneste uttalelse om kvinnelige prester? Den har blitt tolket som i praksis å innebære en stopp i ansettelser av motstandere av kvinnelige prester?

– Ja, og det er utrolig smålig, svarer Lied.»

Tirsdag. Etter hvert har det blitt ganske mange av oss kvinneprester: unge og gamle, tykke og tynne, høye og lave, stille og høyrøsta, melaninrike og melaninfattige, skeive og streite, friske og syke, lavkirkelige og høykirkelige. Mangfoldet skaper et åpnere tolkningsrom der teologien får snakke inn i en svært kompleks virkelighet.

Som hvit Oslo-basert heterofil akademikerteolog ser ikke jeg det samme som mine kolleger i andre landsdeler, med andre preferanser og andre erfaringer. Men sammen ser vi ganske mye. Og for evangeliets fremme er det viktig at vi er mange som ser. At mange kvinnelige prester tidlig gjorde skeives kamp til sin egen, har å gjøre med kampen for mangfoldet.

De av oss som har fulgt kallet til å bli prester, har ofte erfart at vi er en trussel mot den ensretta virkelighetsoppfatningen. Mange av oss har i svært mange situasjoner erfart å være «feil» i kraft av vårt kjønn. Og en god del har erfart å være en trussel i kraft av sin legning. Merete Thomassen, Vårt Land.

Onsdag. Merethe syklet bortover til Østre for å ha ukas eneste bisettelse. Det var nesten tre uker siden dødsfallet, men familien hadde hatt så mye å planlegge. Han hadde vært komponist og konsertpianist, og etter lang tids sykdom tatt regi over egen avskjed.

Merethe hadde sagt nei til å spille av en hilsen fra avdøde etter minneordet. Hun hadde også satt foten ned for at sønnen skulle lese minneordet faren hadde skrevet om seg selv. Hun regnet med andre ord ikke med at familien ville bli blant de 74 % som ville valgt å bruke Den norske kirke en gang til. Kirkerådets nye gravferdsundersøkelse hadde blitt publisert i starten av måneden.

Musikken hadde avdøde også bestemt. Dagens kirkemusiker hadde fått flere utfordringer. To stykker for piano og fiolin, og et stykke for bare piano til inngang. Pianostykket hadde avdøde selv komponert. Merethe hadde hørt piano og fiolin innenfra kapellet da hun kom, men nå var det stille. Det var mer enn tretti blomsterhilsener som var spredd rundt kista og nedover midtgangen. De tre barna hadde allerede kommet og sto sammen fremme ved kista. Den ene datteren hulket lavt. Merethe nikket forsiktig til dem, før hun satte kursen mot galleriet for å hilse på organisten.

Det var Nidal. Han satt på gulvet med ryggen mot veggen, usynlig nedenfra, og scrollet på mobilen.

«Hei,» sa Merethe. «Hva gjør du her?»

«Vikar,» sa Nidal. «Minn meg på at neste gang jeg skal være vikar, så ber jeg om å se bestillingen før jeg lover meg bort. Det der pianostykket passer ikke for meg.»

Han pekte på en note som lå på orgelkrakken.

«Bortsett fra det går vel alt som det pleier,» sa Merethe. «Etter meg så er det to andre som skal snakke. Så kommer sløyfebåndene til å ta litt tid. Men jeg avslutter jo med å lyse fred over minnet.»

«Fint,» sa Nidal. «Har du forresten et bilde av henne sånn hun ser ut nå? Av Anna?»

«Ja, du kan godt få se,» sa Merethe kort. «Det er en del av kollegaene dine som lurer på hvem hun ligner på.»

Hun holdt fram mobilen og viste et bilde av Anna på julaften.

«Hun ligner iallfall ikke på meg,» sa Nidal og rettet seg litt opp. «Hun er jo mongo.»

«Jeg vet ikke helt hvem som er mongo,» sa Merethe. Hun kjente at blodet i kroppen hennes begynte å koke. «Kanskje det er meg.»

Uten å ha tenkt tanken helt ut, grep hun notearkene som lå på orgelkrakken. Hun rev dem i stykker, først på langs og så på tvers. Så tok hun dem med seg og gikk ned trappa, gjennom kapellet og inn på prestekontoret. Der krøllet hun arkene sammen og kastet dem inn i garderobeskapet. Hun låste og gjemte nøkkelen under den gamle Bibelen som lå på bordet.

Klokkene begynte å ringe. Merethe tok en stor slurk fra vannflaska og fant albaen i sykkelveska.

Torsdag. Åpen folkekirke har meldt sak til Kirkemøtet hvor det legges opp til at Kirkemøtet skal vedta at Den norske kirke som trossamfunn skal slutte å benytte seg av unntakene i likestillings- og diskrimineringslovverket. Kirken bør som arbeidsgiver ha en helhetlig ansettelsespolitikk som ikke diskriminerer. Vi mener at kirken ikke kan ha ulike syn på ansatte, alt ettersom hvor i landet de jobber.

Biskopenes nylige uttalelse hvor de tydelig peker på «gleden over at kirken har mange homofile og lesbiske medlemmer og ansatte» og at «de står sammen med hele kirkens lederskap i det målrettede arbeidet for likeverd, inkludering og mangfold», håper vi betyr at de vil støtte oss i denne saken. Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen Folkekirke, i Vårt Land.

Fredag. «Er det rom for skeive i kirken?» spør biskopen i Bjørgvin på Facebook. Han fikk nesten ingen likes. Nå var vel folk lei. Merethe scrollet videre og lot som hun ikke var der. Hun hadde lukket kontordøra si diskret og slukket lyset da hun så prosten parkere utenfor. Utenom henne var det bare Frode som var på jobb, og for alt han visste, så hadde hun måtte løpe avgårde til en viktig avtale og ikke hatt tid til å si hadet.

Det fungerte ikke så veldig godt mellom dem. Frode forsøkte krampeaktig å late som noe annet, men det var tydelig at han syntes situasjonen var vanskelig. Det syntes Merethe også, men prostens ord om den vanskelige rekrutteringssituasjonen dukket stadig opp i bakhodet. Hun trengte ham for å få ukene til å gå opp. Det var vanskelig nok å være uten menighetspedagog, hvis hun ikke skulle miste kapellanen også.

Skjønt, kapellan og kapellan. Hun måtte innrømme at det satt langt inne å delegere noen av sine egne oppgaver til ham. Men det måtte hun nå. Soknepresten hadde blant annet for mye møtevirksomhet til at hun kunne ta konfirmantundervisningen selv. Neste uke skulle Frode ha konfirmanter, hennes konfirmanter, og hun skulle møte i menighetsrådet.

Nå hørte hun Kristin ute i gangen. Skrittene hennes forsvant i retning av kjøkkenet og kapellankroken. Merethe hørte henne snakke med Frode. De lo av noe hun ikke oppfattet. Frode skjenket kaffe. Hun hørte at Kristin spurte etter henne, men hun hørte ikke hva Frode svarte. Så ringte mobilen hennes, og Kristins navn lyste på skjermen.

Okei, da. Merethe slo på lyset igjen og gikk ut på kjøkkenet.

«Ja, jeg syntes jeg hørte prosten komme,» sa hun muntert. «Men jeg var akkurat i en samtale. En telefonsamtale.»

«Det var deg jeg håpet å treffe,» sa Kristin. «Men det var jo hyggelig å få hilst ordentlig på Frode også. Han fortalte akkurat at han trives veldig godt her i staben.»

«Så bra,» sa Merethe. «Ja, vi er jo veldig glade for å ha ham her. Det fungerer veldig fint hittil.»

«Og dette med lysene?» sa Kristin forsiktig.

«Ja, de er jo en lokal tradisjon,» sa Frode raskt. «Så de brenner. Jeg har lest litt mer om dem, vet du, og det er jo en fin tradisjon. Det er bare så lett å misforstå.»

Så feigt å komme uanmeldt, tenkte Merethe, da Kristin hadde tømt kaffekoppen sin og foreslått at de skulle gå på sokneprestkontoret og ta en prat under fire øyne. Fra mandag til onsdag hadde prostene vært samlet for å snakke om proste-ting, så da hadde ikke Merethe hørt noe fra henne. Men fredag etter lunsj hadde hun altså tid. På et av ukas mest kritiske tidspunkt, for dem som pleier å starte prekenarbeidet fredag etter lunsj. Merethe pleide noen ganger det.

«Jeg ville bare snakke litt med deg om Gry,» sa Kristin. «Det er ikke det at jeg ikke er liberal, og slettes ikke det at dere er LHBT-ansatte, men det er faktisk viktig at prester er gift.»

«Hvorfor er det egentlig så viktig at prester er gift?» spurte Merethe.

«Fordi vi står for at ekteskapet er den foretrukne samlivsformen,» sa Kristin irritert. «Da kan ikke prester la vær å gifte seg. Jeg kan forstå at man bor sammen en stund før man gifter seg, men har ikke dere bodd sammen i fire år?»

«Jeg vil ikke snakke om det,» sa Merethe.

«Men det er viktig,» sa Kristin.

«Da vil jeg gjerne ha med en tillitsvalgt,» sa Merethe. «Hvis det er viktig.»

«Det trenger du ikke,» sa Kristin. «Dette kan være helt fortrolig.»

«Det er ikke meg som trenger fortrolighet,» sa Merethe og trakk på skuldrene. «Jeg regner med at hvis arbeidsgiver vil snakke om noe viktig, så er det relevant for min tillitsvalgt.»

«Kan vi ikke bare snakke om det nå?» sa Kristin, enda mer irritert.

«Nei,» sa Merethe. «Du har ikke noe med hvorfor jeg ikke er gift. Dessuten har jeg en preken å skrive.»

«Nå er du faktisk litt vanskelig,» sa Kristin. Hun smalt nesten med døra da hun gikk.

Lørdag. Barnevakt-naboen hadde, helt gratis, tatt med seg Anna ut på lekeplassen mellom blokkene. Det var mange unger ute, med joggesko og vårjakker. Gradestokken viste ti grader og sola lyste opp. Gry så for seg at uteserveringene i sentrum var fulle av kalde mennesker som insisterte på at det var deilig å nyte årets første utepils.

«Jeg liker ikke at Kristin ikke har visst at vi ikke er gift,» sa hun ut i lufta. «Jeg trodde alle visste det. Men alle har sikkert bare trodd at vi er det.»

«Jeg liker det heller ikke,» sa Merethe. «Jeg visste ikke at det var et problem, men nå er jeg veldig usikker.»

«Tenker du å søke sokneprest-stillingen?» spurte Gry, for femtende gang.

«Jeg vet fortsatt ikke,» sukket Merethe. «Kanskje jeg skal søke bare for å være sikker på at ikke Frode får den. For jeg vil slå ham lett. Men nå begynner jeg plutselig å bli nervøs for at samlivsform skal vektlegges hvis jeg søker. Eller kan det overhodet ikke vektlegges nå?»

«Det er jeg veldig usikker på,» sa Gry.

«Det hadde vært veldig surt,» sukket Merethe. «Jeg respekterer at du ikke vil gifte deg igjen,» la hun raskt til. «Så å gifte seg på biskopens kommando ville jo vært enda verre enn å gifte seg av kjærlighet.»

«Jeg ville giftet meg med deg av kjærlighet,» sa Gry. «Derfor er det en stor kjærlighetserklæring fra deg at jeg slipper. Hvis det blir et problem, får jeg heller bytte arbeidsgiver.»

«Vi har virkelig både verdens beste og verdens verste arbeidsplass,» sukket Merethe. «Jeg tenker hver dag når jeg våkner; vil jeg fortsatt dette? Og hver morgen er fremdeles svaret ja.»

«Flaks for menigheten,» sa Gry.

«Flaks for Kristin,» sa Merethe tørt.

3. søndag i fastetiden. Allerede tidlig i uka hadde det blitt klart at den korona-syke kapellanen kom til å være sykemeldt i fjorten dager. Så Gry hadde tidlig kunnet forberede seg på å komme tilbake, og hun hadde til og med satt opp salmeseddel selv.

Denne uka hadde hun ikke skrevet preken, fordi hun hadde skrevet denne prekenen for to uker siden. Til gjengjeld hadde hun tre bisettelser på blokka. Neste helg hadde hun frihelgen sin. Så hun trengte ikke å jobbe med preken neste uke heller. De siste ukene hadde prekenarbeidet blitt tyngre og tyngre. Det passet fint med en pause.

Allmenn serie tre hadde gått nogenlunde bra forrige søndag, så denne dagen trengte ikke organisten å spørre. Han bare nikket til henne og gikk opp på galleriet. Der ble han sittende.

«Han er et b-menneske,» sa kirketjeneren i forbifarten. «Snakker vanligvis ikke til noen før etter lunsj, men da har han allerede gått hjem til bikkja.»

To barn skulle døpes. Begge babyene hadde foreldre med bunad. Sølvet som klirret og raslet tilsvarte sikkert omtrent det hun og Merethe manglet i egenkapital for å kjøpe en tre-roms. Gry noterte seg at det ikke var her hun ville jobbe. Hun ville ikke i lengden orke å være prest for folk som tjente tre, fire eller fem ganger så mye som henne. For noe sånt måtte de nok tjene for å eie bolig i dette soknet.

Hun døpte, prekte og ba det hun skulle. Mange kom til nattverd. Der så hun Maria-Kristine i køen. Da hun knelte, så hun opp da Gry ga henne brødet. Blikkene deres møttes. Gry prøvde å smile, men det virket som den andre var et sted langt borte.

Etter gudstjenesten skiftet Gry på sakristiet. Da hun kom ut, så hun Maria-Kristine sitte på en av stolene i koret. Gry gikk bort til henne. Å sette seg ned ble å invitere til altfor mye fortrolighet, så hun ble stående og småprate kollegialt.

«Jeg skulle forresten hilse deg fra Merethe,» sa hun.

«Å, det var hyggelig,» sa Maria-Kristine. «Det er så lenge siden. Veldig lenge siden.»

«Hun visste ikke at kjæresten din var død,» sa Gry. «Hvis ikke ville hun ha ringt deg.»

«Men kjære,» sa Maria-Kristine. «Det er snart tretti år siden, det. Det var lenge før du ble født.»

«Født var jeg nok,» sa Gry. «Men jeg var ikke prest.»

«Det var jeg,» sa Maria-Kristine. «Og det var hun også.»

«Hva skjedde?» spurte Gry.

«Hun hang seg i sakristiet,» sa Maria-Kristine.

«Hva?» sa Gry sjokkert. «Hang hun seg i sakristiet?»

«Nei,» sa Maria-Kristine irritert. «Selvfølgelig gjorde hun ikke det.»

«Nei,» sa Gry. «Det hadde vært litt voldsomt.»

«Vi har påført stor skade og smerte,» sa Maria-Kristine ironisk. «Stor skade og smerte. Det gjør veldig vondt for oss å tenke på. Det må med styrke slås fast at den homofile har samme menneskeverd som ethvert annet menneske. Men det hadde vært best for kirken hvis de alle hoppet ut fra en høy klippe og knustes mot bakken og ble spist av ormer.»

Før Gry hadde rukket å finne noe å svare, hadde Maria-Kristine reist seg og begynt å gå med raske skritt mot kaffebordet.