Mandag. Gry fulgte en sliten Anna i barnehagen, før hun gikk tilbake til hjemmekontoret. Helga hadde gitt mange inntrykk. Anna hadde vært prinsesse på 65-årsdagen, og var festens midtpunkt helt til hun midtveis i middagen bestemte seg for at festen hadde vart lenge nok.

Nå ville Merethes tante Solveig komme på besøk til dem i byen. Gry kjente seg litt stresset. De hadde ikke noe særlig kontakt med nær familie, og så skulle plutselig en tilfeldig tante begynne å rokke ved dette.

Hele Merethes familie ville komme nærmere med en gang de fikk besøk av tante Solveig. Hun ville rapportere hjem til søsknene sine hvordan Merethe og Gry hadde det, hvor de bodde og hvordan de levde. Men Merethe måtte vel ha ønsket det, siden hun bestemte seg for å ta med Anna til morens bursdag?

Tirsdag. «21. februar uttalte et samlet bispekollegium for Den norske kirke at biskopene anerkjenner den smerte kirkens syn på skeiv kjærlighet har påført mennesker. Det som mangler i denne måten å bedrive kirkelig toppledelse på, er en prosess hvor skeives stemmer selv får komme til ordet i forkant.

(…) Finnes det et språk for hva det menneskelig sett har kostet for eldre skeive prester å ha blitt tvunget til å velge bort å leve sammen med et annet menneske, «i bytte» mot å kunne arbeide som prest?

(…) Å tilby skeive en uttalelse om dårlig samvittighet som ikke våger å forholde seg til den reelle diskrimineringen skeive fortsatt opplever, er uambisiøst. Uttalelsen risikerer, paradoksalt nok, å befeste skeive som annenrangs medlemmer som bør være takknemlige med at ledelsen synes synd på dem.» Gyrid Gunnes, Klassekampen 10. mars 2022.

Onsdag. Så knuser vi det andre lys, så kan vi bedre se, hadde Merethe ironisk nynnet da hun kom til kirka på mandag. Hun hadde vært og kjøpt et nytt oransje lys uka før, men nå lå både det oransje og det røde lyset knust på gulvet. Kunne han ikke bare knuse alle sju med det samme han var i gang? Hadde Birger en egen glede av å blåse ut lysene før han knuste dem?

«Vil du at jeg skal snakke med ham for deg?» spurte Tone på stabsmøtet.

De var ikke så mange på stabsmøtet. De var Tone, Merethe og Frode.

«Kanskje det hadde vært best,» sa Merethe. «Han kan ikke holde på sånn i fem uker til.»

«Eller kanskje det er best å ta de lysene bort?» foreslo Frode. «Det er sant som han sier, at de kan jo misforstås.»

«Det er vel ingenting å misforstå,» sa Tone. «Jeg skjønner ikke hva det skulle være. Dessuten har menighetsrådet vedtatt at de skal stå der i fastetida, og vi har gjort det sånn i mange år. Jeg husker ikke hvor mange år, men det er mange.»

«Jeg vet at det er menigheter som synes regnbuetemaet til Kirkens Nødhjelp er litt ekskluderende,» fastholdt Frode. «Jeg personlig føler meg ikke velkommen når jeg møtes av sånne regnbuelys. Det var helt uaktuelt for meg å sette opp regnbuelys og lese regnbuebønner da jeg var sokneprest.»

«Men nå er du faktisk ikke sokneprest,» sa Tone. «Og sånn gjør vi det her. Jeg kan ikke fatte og begripe at du kan føle deg ekskludert av syv stearinlys.»

«Nei vel,» sa Frode. «Men dette er faktisk et ganske vanskelig tema for meg.»

«Da får du nesten ta det med Kristin,» sa Tone.

Merethe sa ingenting.

Torsdag. Sokneprestmøte. Kristin startet møtet med to minutters stille bønn for Ukraina. Merethe satt og så ut av vinduet. Det var en grå og trist dag. Det var begynt å ankomme flyktninger til Norge. Flere og flere. Nordmenns giverglede virket stor.

Rebekka begynte å fortelle om en vellykket innsamlingsaksjon de hadde hatt i menigheten. Hun hadde fått alle som skulle på gudstjeneste forrige søndag, til å kjøpe med seg en pakke med bleier. Alle på formiddagstreffet også. Nå hadde hun nesten to hundre pakker og trettitre par med hjemmestrikkede sokker, som hun skulle kjøre ned på flyktningmottaket.

Merethe likte ikke Rebekka. Det var ikke det at hun var misunnelig, selv om det pleide å komme nesten hundre på Rebekkas gudstjenester (uten dåp), Rebekka hadde fire kapellaner, og var slank og pen og hadde tre velskapte barn og en hyggelig mann som var en anerkjent barnelege. Rebekka hadde nok også sitt å stri med. Men det var bare noe med væremåten. Smilet hennes kunne være så falskt.

Merethe tenkte at hun måtte ta opp dette med menighetsrådet på møtet neste uke. Kunne de også gjøre noe for de ukrainske flyktningene?

Det var iallfall enighet om at offer til egen menighet framover ble erstattet med offer til Kirkens Nødhjelp.

«Så er det nytt om personale,» sa Kristin. «Endelig får du Ronja på plass igjen etter mammapermisjonen, Rebekka, så dere blir fem prester i arbeid i påsken. Og i Gamlebyen har vi fått en god vikar som heter Frode. Jeg håper han trives. Vi skal ha en liten samtale etterpå.»

Rebekka rakte opp hånda: «Når blir det avskjedsgudstjeneste for Dag?»

«Det blir ingen avskjedsgudstjeneste for Dag,» sa Kristin. «Han har allerede flyttet og startet i sin nye stilling, så det ble ikke tid.»

«Det var jo litt rart,» sa Rebekka og smilte krokodillesmilet sitt. «Det er vel ikke så langt å kjøre.»

«Det ble dessverre veldig vanskelig. Jeg beklager,» sa Kristin, og snudde seg mot Merethe. «Stillingen blir lyst ut i begynnelsen av april, og så håper vi på tilsetting i juni. Inntil da fyllet du embetet.»

«Fint,» sa Merethe.

Fredag. Merethe hengte den sorte kåpa på stumtjeneren på «Prest/talers kontor.» Værmeldingen hadde lovet sol, men det var fremdeles grått. Selv om det var nattefrost, begynte det å lukte søle på gravlunden, og nede i grava hadde det vært mye smeltevann. Derfor hadde de ikke kunnet senke helt ned.

Hun hadde tatt med seg en gammel andakt i dag, fordi konfirmantene hadde tatt så mye tid dagen før. Det var ikke alltid rom for å jobbe med forkynnelsen. Gry skrev prekener hver eneste uke, uten å vite om hun skulle bruke dem, eller hvor hun skulle bruke dem. Men hun hadde ikke så mye annet å gjøre i løpet av en arbeidsuke, bortsett fra en gravferd eller tre.

Akkurat idet Merethe skulle skru på lyden på telefonen, ringte Kristin. Merethe så seg selv i speilet over vasken. Stolaen var skeiv. Hun plukket opp telefonen og sa hallo.

«Jeg hadde en fin samtale med Frode i går,» forklarte Kristin etter at de hadde vekslet noen setninger om løst og fast. «Det er noen ting han synes er litt utfordrende i menigheten. Du vet kanskje hva han mener.»

«Jeg vet ikke hva jeg skal si,» sa Merethe. «Det hadde ikke vært vanskelig for deg å finne ut av at han syntes noen ting er vanskelig, hvis du hadde spurt ham. Det er han veldig åpen om.»

«Man kan jo ikke spørre om sånt, Merethe.»

«Jo, det kan man,» mente Merethe. «Især når du skal putte inn en akutt kapellanvikar hos en fungerende sokneprest som lever med en av samme kjønn.»

«Det er ikke det som er problemet,» sa Kristin. «Jeg tror faktisk ikke at han vet det. Men han liker ikke de regnbuelysene. Er det aktuelt for dere å endre litt på det, bare i år? Jeg vet det er en tradisjon hos dere, men han føler at det ikke er plass til ham i staben.»

«Hvordan kan det ikke være plass i en så hullete stab som vår?» sa Merethe og forsøkte å le. Hun kjente hjertet dunke veldig hardt og albaen føltes veldig tett ut.

«Du forstår hva jeg mener,» sa Kristin. «Og jeg regner med at du vil ha en vikar, ikke sant? Det blir litt slitsomt for deg å være alene?»

«Du må nesten si til ham at de regnbuelysene ikke kommer til å bli fjernet,» sa Merethe. «Og at de ikke kan misforstås i det hele tatt. Alle i Den norske kirke kjenner kampanjen til Kirkens Nødhjelp.»

«Nei vel,» sukket Kristin. «Men du gjør ting litt vanskelig, altså. Og det hadde nok vært lurt av deg å være åpen om hvem du er. Så forstår han at dette betyr noe spesielt for deg. Han sa at du hadde sagt at du ikke er gift, og det stemmer vel uansett ikke.»

«Jo,» sa Merethe. «Det stemmer faktisk. Gry og jeg har ikke giftet oss.»

«Har dere ikke giftet dere?» spurte Kristin, og sukket enda dypere. «Det får vi nesten snakke om en annen gang. Nå ville jeg bare si det om lysene. Tenk på det. God helg.»

«God helg,» sa Merethe og kastet telefonen bort i den gamle lenestolen. Den spratt tilbake og traff gulvet med et dunk.

Lørdag. Denne gangen ble klokka 18.37 før en av prostene ringte Gry. Nå var det tilbake et sted hun hadde vært på åpenbaringssøndag. Snart hadde hun rundet begge prostiene, og følte at hun ble mer og mer kjent. Men følelsen fra forrige søndag satt i. Hun ville ha sin egen menighet og hun ville vite om hun hadde egentlig fri litt før søndag morgen.

«Jeg får ta noen telefoner, da,» sa hun.

«Ja, jeg kan bade Anna,» sa Merethe med et sukk. «Bare ring, du.»

Nå måtte Anna ha barnevakt igjen. De hadde fått en tenåringsjente i blokka til å gjøre det for 150 kroner timen. Det var med søndagstillegg. Men nå trengte de virkelig pengene fra Grys jobb også. De sparte til egenkapital for å kjøpe en tre-roms.

Søndag. Etter gudstjenesten ville Gry egentlig fortest mulig hjem til Anna, men hun måtte jo være innom kirkekaffen. Hun ble stående i nærheten av kaffebordet og veksle noen ord med den ene kirkeverten. Men så gikk han videre for å prate med noen andre. Gry ble stående og røre ut melken i kaffen sin, og lot som hun ikke var alene.

Så kom det en eldre kvinne bort til henne. Det var noe kjent. Gry tenkte at hun burde vite hvem det var, men hun kunne ikke komme på det.

«Takk for en fin gudstjeneste,» sa hun. «Det var en god preken. Tekstene i dag var ikke lette. Jeg har hørt dem leses annerledes mange ganger før, og mange ganger har jeg selv forsøkt å lese dem annerledes. I dag hørte jeg det på en helt ny måte.»

«Så fint,» sa Gry.

«Jeg var prest her før, vet du,» sa kvinnen. «Det begynner å bli lenge siden nå.»

«Å, ja,» sa Gry, og tenkte at det sikkert var derfor hun følte det var noe kjent.

«Er det ikke du som er kjæreste med Merethe?» spurte hun plutselig.

«Jo,» sa Gry overrasket.

«Min kjæreste er død,» sa hun.

«Så leit,» sa Gry.

«Nå skal jeg hente meg en kopp kaffe,» sa kvinnen.

«Men du har allerede en kaffekopp i hånda,» kommenterte Gry.

«Ja, det har jeg,» sa hun overrasket. «Jeg begynner å bli litt glemsk.»

Hun gikk likevel bort til kaffebordet og ba om en kopp til. Gry så etter henne. Hva var det hun het? Og hvor kjente hun Merethe fra?