1. søndag i fastetiden

Mandag. Merethe hadde vært sikker på at Frode – skuffende nok – ikke var å finne på Facebook. Nå la hun plutselig merke til ham i en prestegruppe. Han kalte seg bare for Preste-Frode, det var derfor hun ikke hadde klart å søke ham opp. Men det var ham. Hun hadde selvsagt googlet ham også, og bildet stemte. Han var høy, lys og bred over skuldrene, og et sted mellom førti og sytti år. Vanskelig å si. Men Preste-Frode hadde nylig hatt bursdag og han var iallfall 53 år.

«Jeg fant ham på Facebook!» ropte Merethe til Gry. «Han heter Preste-Frode!»

«Du adder ham vel ikke?» advarte Gry.

«Neida,» sa Merethe.

De hadde bare tretten felles venner. Det var ikke stort. Det google hadde å fortelle om Frode, bekreftet at de ikke kjente hverandre noe særlig. Han var egentlig KRL-lærer og hadde tatt utdannelsen sin i Tromsø på deltid. Så hadde han tydeligvis blitt ordinert for nesten fire år siden til tjeneste som sokneprest et lite sted nord i Sør-Hålogaland. Det var ikke mye ut å finne om Frode. Men om Preste-Frode, derimot, var det en hel del å si. Han var raus i kommentarfeltene enten det dreide seg om Israel, nazi-feminisme eller ny kirkeordning.

«Å, nei,» sa Gry og kikket opp fra mobilen sin. «Han har valgt å bruke reservasjonsretten og forklarer svært tydelig hvorfor.»

«Det er en ærlig sak,» sa Merethe. «Men jeg håper jo at Kristin har forberedt ham på at jeg er der. Hvis det er sånn at det også kunne blitt et problem.»

Tirsdag. Dagen før hadde Merethe, som den gode soknepresten hun forsøkte å bli, ringt til Frode. De hadde avtalt at han skulle komme og drikke kaffe klokka ti. Nå var klokka bare ni, men om morgenen var det best å følge den gode bølgen hvis Anna var innstilt på å dra.

Frode hørtes hyggelig ut. Men det kjentes ikke helt ufarlig ut å slippe ham inn på sokneprestkontoret. Hun begynte å bære sine egne ting bort fra kapellan-kroken. En trist og sliten Jesus så ned på henne fra veggen over det store og rotete skrivebordet til soknepresten.

Allerede kvart på ti hørte hun en bil parkere utenfor. Hun kikket ut vinduet. Han kjørte i det minste ikke Tesla, men en grønn Nissan Leaf. Hun hadde både rukket å tørke over pulten og å sette på kaffen. Hun gikk til døra for å møte ham.

«Merethe!» ropte han på flere meters avstand. «Du må være Merethe? Er det greit om jeg gir deg en stor klem? Jeg er så glad for å få være her.»

«Nei,» sa Merethe og rygget innover i gangen. «Du er hjertelig velkommen, men jeg sier nei takk til en klem akkurat nå.»

Hvorfor la hun til akkurat nå? Hun ville aldri få lyst til å gi Frode en stor klem. Hun viste ham veien inn til kjøkkenet, pekte på kapellan-kroken i farta og ba ham ta plass ved bordet.

«Så dere trenger ny sokneprest her?» sa Frode. «Jeg er på jobbjakt, så kanskje jeg skal søke?»

«Kanskje jeg også skal søke,» sa Merethe skarpt, selv om hun ikke hadde vurdert det hittil.

«Måtte den beste vinne, da,» lo Frode, og det var tydelig hvem av dem han ville satset pengene sine på.

Merethe lo også litt, og hentet kalenderen.

Onsdag. Stabsmøte i Gamlebyen og Marta menighet. Merethe presenterte Frode for resten av staben. Det var den administrative ressursen/diakonale medarbeideren Tone, som hadde halv stilling i Gamlebyen og Marta og halv stilling i Huk. Menighetsforvalteren Egil hadde også, som et prøveprosjekt, ansvar for begge disse to menighetene, etter at menighetsforvalteren til Huk sluttet året før. Nå var Egil 50 % sykemeldt, og jobbet derfor bare i Huk. Tone fungerte for Gamlebyen og Marta i 15 % stilling og hadde fortsatt 35 % diakonale funksjoner. Menighetspedagogen Nala var langtidssykemeldt og kantoren Ola jobbet ikke hos dem på onsdager lenger. Men han kom stort sett til Gamlebyen på søndager og satt resten av uka i krematoriets kapell.

«Ja, ja,» sa Tone. «Så var det onsdag. I morgen er det torsdag, og så blir det fredag. Og Frode skal ha gudstjeneste allerede på søndag?»

«Ja, den frihelga avtalte jeg med Dag for lenge siden,» sa Merethe.

«Og det er jo bare for meg å sette i gang,» sa Frode. «Med å være vikar for Dag. Eller deg.»

«Jeg og Anna skal reise i mammas 65-årsdag,» sa Merethe. «Ja, Anna, det er datteren min,» la hun til. «Så jeg er borte på fredag også.»

«Det høres hyggelig ut,» sa Frode. «Skal mannen din også reise?»

«Jeg er ikke gift,» sa Merethe fort. «Det blir bare Anna og meg som reiser.»

Torsdag. Gry pakket plagg for plagg ned i Annas lille rosa koffert, som lå på dobbeltsenga. Hun så bort på datteren som lå og sov i senga si. De bodde på en to-roms, og alle tre sov fremdeles på samme rom. Tenk at de skulle reise fra henne. Sånn kjentes det ut. Det ville bli Annas første tur til besteforeldrene vestpå. De kunne skylde på korona hvis andre spurte, men de visste selv godt at den manglende invitasjonen ikke handlet om det.

Nå skulle Merethes tante arrangere overraskelsesfest for søstera si. Hun hadde bedt Merethe innstendig om å komme, og om å ta med seg både Gry og Anna. Merethe hadde bestemt seg for å reise. Hun ville ikke utsette Gry for det, men verket etter å vise fram Anna til familien sin. Siden det skulle være en overraskelse, var det helt naturlig at de bodde hos tanten. Moren hennes ville ikke tørre å lage noen scene foran hele familien. Det var nok av andre Merethe gjerne ville prate med.

Den rosa prinsessekjolen måtte med. Det kunne nok bli den hun helst ville ha på seg i bursdagen. Gry brettet den sammen og la den i kofferten. Så puttet hun diademet ned ved siden av. Hun håpet at vestlandet var klar for prinsesse Anna.

Fredag. De sto og så på at den sorte bilen rygget seg ut av garasjeanlegget, snudde og kjørte i retning hovedveien. Gry, sju pårørende og han fra byrået som ikke satt bak rattet. En uoppmerksom sjåfør holdt på å rygge ut foran bårebilen, men kastet tydeligvis et blikk i bakspeilet og kjørte raskt inn på plassen sin igjen.

«Takk,» sa enkemannen etter henne som akkurat hadde blitt kjørt avgårde. «Det var en fin seremoni.»

«Godt å kunne hjelpe,» sa Gry. «Ring meg hvis du trenger det.»

Hun så at han nikket, men datteren hans ga ham en stor klem innen han rakk å svare Gry.

I dag var hun – nok en gang – et sted hun aldri hadde vært før. Hun visste knapt hvordan hun hadde kommet seg hit og ville ikke kunnet peke ut retningen mot sentrum om hun så hadde hatt et kompass. Hun gikk inn igjen til det lille seremonirommet, som lå i kjelleren på sykehjemmet. De gjorde jo stort sett det. Praktisk sånn. Likevel hadde hun strenet rett opp til resepsjonen lenger oppe i bakken for å spørre seg for. Bedemannen hadde kommet løpende etter.

«Du trenger ikke å ta den omveien!» hadde han sagt. «Vi er her!»

Det var så mange forskjellige folk og så mange forskjellige begravelsesbyråer. Han her, som kalte seg selv for bedemanden, likte Gry veldig godt. Faren hans var dansk. Det var derfor han spøkefullt påsto at han jobbet som bedemann. Ikke alle kjente det danske ordet, og når han sa det på norsk var det helt ukjent for de fleste. Nettopp derfor var han veldig enkel å huske, selv om utseendet hans var ganske anonymt og alle i byrået hadde helt like dresser.

På dette relativt nye sykehjemmet hadde de ikke laget noen egen garderobe til presten, så Gry hadde lagt baggen sin bakerst i seremonirommet. Ingen av de pårørende så den veien uansett. Da hadde de sett hvordan bedemannen satt og scrollet på telefonen sin.

Nå hadde han blåst ut lysene og sto visst og så på stearinen størkne. Det var ikke engang en spiker å henge klesposen på her. Gry spurte om han kunne være så snill å holde kleshengeren for henne. Det kunne han. Hun rullet posen sammen og puttet den i baggen.

«Hvis du er på tilbudssiden i dag, kunne du sjekket for meg hvordan jeg kommer meg til Helsfyr? Mobilen min gikk tom for strøm da jeg forsøkte å finne veien hit,» sa Gry.

«Det kan jeg godt,» sa bedemannen. «Eller jeg kunne kjørt deg dit? Dette var dagens siste.»

«Seriøst?» sa Gry. «Jeg sier selvsagt ikke nei takk, men du trenger jo ikke det, da!»

«Jeg har tatt mye buss i mitt liv,» sa bedemannen. «Vente her og vente der, bytte buss og vente mer, kaldt og glatt og, nei, jeg kan kjøre deg. Jeg må bare pakke ned lysestakene.»

Han rullet fram utstyrskassene og begynte å demontere. Alt hadde sin plass. Han slukket lyset og smekket døra etter seg. Så dyttet han kassene foran seg bort til en varebil med byråets logo.

«Sånn,» sa han. «Nå putter jeg disse inn her bak.»

«Jeg kan kanskje sitte foran, jeg?» spøkte Gry.

«Ja, akkurat for prester så finnes det faktisk et spesialtilbud,» gliste bedemannen. «Sitte foran, ikke ligge baki.»

Bilen var høy og bred og hadde dype seter. Bedemannen rygget ut av garasjeanlegget og ut på veien. Gry la merke til hvordan andre biler bremset opp ved synet av logoen på bilen, enda det umulig kunne vært plass til en båre baki på denne. Det var som om de fløt bortover veien uten å møte en eneste hindring. Følelsen ble forsterket av at bedemannen var veldig flink til å kjøre bil. Hun kom på at han sikkert også var bårebilsjåfør. Hun kjente knapt at han svingte eller bremset. Hun håpet at de var langt fra Helsfyr.

«Ja, skal du noe hyggelig i helga, da?» spurte hun for å bryte stillheten. «Har du vakt?»

«Jeg vet ikke ennå,» sa han. «Jeg har ikke vakt, men jeg har barnefri. Vanligvis jobber jeg alltid når ungene er hos eksen. Så nå er helga foreløpig bare tom.»

«Deilig, da,» sa Gry.

«Ja,» sa bedemannen. «Sikkert. Du da?»

«Jeg er også alene hjemme, faktisk,» sa Gry. «Samboeren min er bortreist. Men jeg jobber på søndag, da,» la hun til. «Og jeg oppdaget i stad at jeg har skrevet preken til 3. søndag i faste i stedet for 1. søndag i faste, så da vet jeg jo hva jeg må bruke helga på.»

«Ville noen merket forskjell?» spurte bedemannen.

«Ja, det tror jeg faktisk denne gangen,» sa Gry. «Siden hele talen er bygget opp rundt første, andre og tredje hanegal. Det passer ikke med det som skal leses på søndag.»

«Typisk,» sa bedemannen. «Må du sitte med det hele helga, eller?»

«Ne-ei,» sa Gry. «Må vel ikke det. Noen effektive timer i kveld, kanskje, eller i morgen formiddag. Så får jeg finne på noe annet.»

«Hva da?»

«Vet ikke. Så jeg får vel kanskje bare skrive en lang preken.»

«Jeg tror jeg ville gått tur, jeg,» sa bedemannen. «Gått litt rundt på Aker brygge en lørdag formiddag og sett litt på folk. Spist en is. Det kunne vel vært inspirerende.»

«Aker brygge er vel litt vel fjernt fra Getsemane,» sa Gry irritert.

«Ja, men du kunne jo gått innom Akershus festning,» avbrøt bedemannen. «Det ville jeg ha gjort. Og tenkt at nå kom soldatene for å hente meg. Jeg har lest den fortellingen, vet du. Om Getsemane.»

«Så bra,» sa Gry.

Der var Helsfyr.

«Jeg kan kjøre deg helt hjem, altså,» sa bedemannen.

«Nei, nei, det behøver du ikke,» sa Gry. «Tusen takk for at jeg fikk sitte på helt hit. Hva heter du, egentlig?»

«Klaus,» sa bedemannen. Han sa det først på dansk, og så på norsk.

«Det burde jeg jo klart å huske,» sa Gry.

«Du husker det kanskje nå,» sa Klaus og svingte inn på en kiss’n ride.

«Hyggelig å sitte på med deg,» sa Gry. «Veldig behagelig, altså.»

«Lykke til med prekenen, da,» sa Klaus. «Så sees vi plutselig.»

Gry hoppet ut og smelte igjen døra etter seg. Han tråkket gassen forsiktig inn og kjørte videre.

Hun gikk den korte turen bort til lavblokka der de bodde. Tomheten i leiligheten ropte mot henne. Hva skulle hun gjøre uten Merethe og Anna? Hun hadde ikke vært alene en hel helg på fire år.

Gry gikk bort til vinduet på kjøkkenet og kikket ned på gata utenfor. Hun dunket hodet hardt i glasset tre ganger. Hvis hun bare hadde vært litt raskere i oppfattelsen, hadde hun spist is på Aker brygge i morgen.

Lørdag. Gry skyndte seg å sette på radioen med en gang hun sto opp. Hvorfor hadde hun blitt så redd for stillhet? Før hun ble sammen med Gry hadde hun bodd alene i mange år. Men nå hadde hun hatt et veldig intenst familieliv; først forelskelsen, så mamma-permisjon i nesten to år, og hele tida alle hensynene som hun tross alt tok for Annas skyld. Hun hadde kanskje vært litt overbeskyttende, det var vel bare å innrømme. Men nå hadde Merethe og Anna fylt opp så mye av livet hennes at hun ikke ante hvem hun kunne ringt til om å spise en is på Aker brygge.

Hun hadde faktisk forsøkt å stalke Klaus. Men på firmaets hjemmeside sto ingen av de ansatte oppført med e-postadresse eller telefonnummer, og hun ville ikke begynne å søke opp privatnummeret hans, heller.

Nå vurderte hun å reise ned til Aker brygge for å se på menneskene, sånn som han hadde foreslått. Men hun innså at hvis hun gjorde det, så var det i håp om at han skulle være der. Det var han helt sikkert ikke. Hun burde heller finne på noe hun faktisk hadde lyst til.

Gry tok t-banen ned til byen og gikk til det nye hovedbiblioteket. Der fant hun seg en vindusplass og pakket datamaskinen og Bibelen opp av sekken. Utsikten utover fjorden var upåklagelig. Men noen Getsemane hage var det ikke. Et sted i bakhodet ulmet tanken på at hennes potensielle nye venn Klaus kanskje gikk og kikket på mennesker en kilometer lenger bort. Men snart klarte hun å konsentrere seg om tekstarbeidet og forsvant inn i sin egen lille verden igjen.

Første søndag i fastetiden. Dette klarer jeg ikke noe særlig lenger, innså Gry da hun hengte opp albaen sin i nok et sakristi. Her hadde hun riktignok vært en gang før, i november.

Det var to proster som delte på henne nå, og hun fikk ofte ikke beskjed før på fredag eller lørdag hvor hun skulle jobbe. Hun skulle bare sitte klar med en preken, for hver eneste søndag var det syke prester. Det var bare å hoppe inn. Denne gudstjenesten hadde hun fått avklart allerede på onsdag. Kapellanen hadde korona og høy feber.

Gry gikk ut i kirkerommet og strøk over alteret, som var laget av stein. Kirka var ganske ny og hadde store vinduer som slapp inn mye lys. Nå strålte mars-sola inn på henne. En kirketjener hadde kommentert sola og pekt på sakristiet. Så hadde han gått videre. Gry kunne lukte at det fantes kaffe, men hadde ingen å drikke den sammen med. Hun sank ned i en sofa på sakristiet og skjønte ikke hvordan hun skulle klare å motivere seg for å være vikar enda en søndag.

Hun lyttet etter instrumenter, men hørte ingen. Hun bladde i permen sin og skulle til å ta opp mobilen for å søke etter en innspilling av allmenn serie 3. Så var det en som banket på dørkarmen. Det var organisten, en annen enn forrige gang.

«Hvordan sitter allmenn serie 3 hos deg, da?» spurte han.

«Som et skudd,» sa Gry ironisk.

Men han tok ikke ironien. Innen hun hadde rukket å trekke pusten, hadde han forsvunnet ut av døra igjen. Gry fant mobilen med et sukk og gikk inn på YouTube. Hvordan skulle hun klare dette her? Hadde menigheten egentlig noe glede av hennes tilstedeværelse? Hadde de egentlig reagert hvis hun prekte over feil kirkeårsdag? Og var det egentlig likegyldig for henne hvor hun forvaltet ord og sakrament?

Prosten hadde rost henne for jevn produksjon og høy tåleevne. Hun jobbet virkelig for pengene. Men de siste månedene hadde jobben endt med å handle mest om penger. Mindre om mennesker. Hun var helt nødt til å endre kurs, og hun var helt nødt til å tjenestegjøre et annet sted.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s