Du lärde mig att slå ifrån mig, att ta dagen som den kom. Jag lärde dig att gå ifrån mig, jeg var en man du tyckte om. Jeg hör din röst när jag dricker –

Merethe dro proppene ut av ørene og stirret på ham som dumpet ned på setet ved siden av henne. Hun hadde lenge vært godt vant med å ha et dobbeltsete for seg selv på bussen, men nå var det nye tider. Meter’n var borte. Munnbindene var borte. Folkeskikken var borte.

Men det var ikke krenking av intimsonen som fikk Merethe til å skvette. Det var det at han som satte seg, ved Nidal. Nidal, som i den Nidal som gjorde Gry gravid og dumpet henne før jul i 2017. Gry, den Gry som var Merethes samboer.

Nidal så like overrasket ut som henne. For hva var sjansen for å sette seg ved siden av noen man kjente, uten å mene det, på en av byens mest trafikkerte ruter, midt i rushtiden?

«Hei,» sa han. «Sitter du og hører på musikk på vei hjem fra jobb, du?»

«Ja,» sa Merethe.

«Få høre,» ba Nidal. Han tok øreproppene hennes uten å spørre om lov og puttet dem i ørene. Han lyttet i tjuefem sekunder og ga henne proppene tilbake.

«Hva er dette for noe crap?» lo han. «Du kan ikke høre på sånt. Du er ikke over førti år.»

«Jeg er trettiåtte,» sa Merethe.

«Å, ja,» sa Nidal.

Det gikk noen seige sekunder. Merethe så ut av vinduet på bilene som passerte i motsatt kjørefelt. Hun tenkte på at Dag hadde blitt så lei av at hun spilte 80-tallspop på kontoret at han hadde begynt å spille svenske visesanger. Så hadde hun også begynt å høre litt på svenske visesangere. Men han hadde ikke begynt å høre på 80-tallspop, eller homo-musikken, som han kalte den.

«Jeg burde kanskje si gratulerer, eller noe sånt?» sa Nidal. «For det med biskopene, altså.»

«Jeg burde vel kanskje si takk,» sa Merethe.

«Ja, nå holdt jeg på å si værsågod,» sa Nidal. «Men her skal jo jeg av. Jeg skulle ikke så langt.»

«Ha en fin kveld,» sa Merethe vennlig. Hun hadde stalket ham såpass at hun visste at adressen hans lå minst to kilometer lenger fram. Hvis han skulle hjem.

KIRKEN HAR PÅFØRT HOMOFILE OG LESBISKE STOR SKADE OG SMERTE sto det i avisa som lå i sekken hennes. Hun hadde vært nødt til å gå innom butikken for å kjøpe en papirutgave av Aftenposten. Det hadde kommet som lyn fra klar himmel at biskopene «står sammen med hele kirkens lederskap i det målrettede arbeidet for likeverd, inkludering og mangfold.»

Gry hadde sett det da hun scrollet seg nedover Facebook ved frokostbordet. Bispemøtet hadde vedtatt en samlet uttalelse for å «uttrykke anerkjennelse og glede over at kirken har mange homofile og lesbiske medlemmer og ansatte og bekrefte deres bidrag til fellesskapet.»

«Hva skjer nå?» hadde Merethe sagt.

«Sikkert ingenting,» hadde Gry sagt. «Hvorfor gjorde de dette nå?»

«Rart,» hadde Merethe sagt.

«Ja,» hadde Gry sagt, og tatt resten av kaffen i to slurker. Anna måtte leveres i barnehagen innen klokka 09.30, uansett hva biskopene skulle finne på å mene om sånne som henne.

Merethe så etter Nidal da dørene hadde lukket seg bak ham. Hele bussen var full av inkludert mangfold. Trinnfri adkomst, annonserte holdeplasser, folk fra hele byen og hele verden. Her var det jobbet godt og målrettet med likeverd, inkludering og mangfold. Alle kunne ta bussen. Noen måtte kanskje ha litt hjelp. De fleste hadde 39 kroner til en enkeltbillett, men ikke alle.

Hvordan hadde hun havnet her igjen, at hun bare skulle innom kontoret og fikse litt på en dag hun egentlig hadde fri, og plutselig vært der i nesten åtte timer?

Tirsdag. Prost Kristin kunne endelig samle alle prestene sine rundt et trangt møtebord. Nå var det lenge siden sist de hadde sittet skulder ved skulder. I åpenbaringstiden hadde det blitt lov med kaffe igjen, men Merethe mistenkte at fasten også ville bli et påskudd for å be dem drikke mindre kaffe. Men det var ennå mange dager til.

«Så har det altså skjedd litt endringer i personalet,» sa Kristin. «Nå skal Merethe inn og fungere som sokneprest i Gamlebyen igjen. Dag valgte jo selv etter jul å søke nye utfordringer, og han hadde sin siste arbeidsdag her forrige fredag. Det er jammen flott at vi har Merethe.»

Det så ut som hun vurderte å sette i gang applaus, men gjorde det ikke.

Merethe var glad for det. Det var jo ingenting å klappe for. Hun ville ikke være sokneprest. Dag skulle ikke bare ha reist. Det var så mye som ikke skulle skjedd. Hun ville iallfall ikke være sokneprest uten kapellan med langtidssykemeldt menighetspedagog.

«I dag har jeg lyst til å lese en veldig viktig tekst,» sa Kristin. «Ikke søndagens tekst, men dagens tekst. Den sto i Aftenposten i går og er undertegnet av landets tolv biskoper. De fleste av dere har sikkert lest den. Dette er helt historisk, og jeg er så stolt over at vi har kommetog så langt med å inkludere homofile og lesbiske i fellesskapet vårt.»

Hun hadde spart på den samme avisa som Merethe. Biskopene hadde stått på for homofiles menneskeverd siden 1977, og igjen understreket dette i 1995, og nå ville de i 2022 «på nytt bekrefte alles menneskeverd, uavhengig av seksuell identitet» og samtidig understreke at alle har mulighet til å gifte seg i den kirken de måtte ønske.

Hvis man bare ser bort fra rettigheter knyttet til soknetilhørighet og medlemskap, og at det ofte er opptatt i Holmenkollkapellet, tenkte Merethe ironisk. Hun hadde ingen å hviske det til, nå som Dag ikke satt ved siden av henne.

«…de siste 50 årene har aksept og likeverd for homofile vokst fram som en ny erkjennelse i det norske samfunnet og Den norske kirke. Det er en stor og positiv endring. Situasjonen er langt mer dramatisk i en rekke andre land. I mange land er likekjønnet kjærlighet fremdeles kriminelt. Mennesker forfølges eller drepes bare fordi de elsker en av samme kjønn. Det er helt uakseptabelt,» leste Kristin. «Som biskoper vil vi bruke de muligheter vi har til å påpeke det uhørte i dette og bidra til å redde menneskers liv.»

Hun brettet sammen avisa og la den fra seg på bordet. Så kikket hun avventende bort på Merethe.

«Ja,» sa Merethe. «Jeg leste den i går. Så bra.»

«Kjempebra,» sa Marianne, kapellanen i nabomenigheten Huk. «Dette har jeg ventet på i mange år!»

«Hva da?» sa Åge, soknepresten hennes. «At mennesker skal forfølges og drepes fordi de elsker en av samme kjønn?»

«Selvsagt ikke,» sa Marianne. «Jeg vet at du forstår hva jeg mener, Åge.»

«Klart han forstår det,» sa Kristin. «Ble du glad for dette, Merethe?»

«Jeg ville blitt mer glad hvis biskopene ga meg en stab,» sa Merethe tørt.

«Å, du er alltid så morsom,» sa Kristin og lo litt. «Jeg tror faktisk jeg har klart å skaffe en ny vikarprest til Gamlebyen. Bare vent og se. Det blir i så fall veldig spennende for deg. Jeg kan ikke si noe mer i plenum akkurat nå.»

«Satte noen på kaffen?» spurte Åge. «Det kunne smakt godt nå.»

Onsdag. Det blir stilt spørsmål ved om Bispemøtet si homofilifråsegn eigentleg orsakar for at det finst to ulike syn på ekteskapet i Den norske kyrkja. Det nektar biskopen i Bjørgvin for. «Når tolv stykk som ikkje tenkjer heilt likt sit rundt eit bord, og også har mange andre sakar på agendaen, så kan det koma formuleringar som kan misforståast.»

Torsdag. «Det er rart at biskopene skriver under på en erkjennelse om at homofile har blitt diskriminert i Den norske kirke, hvis de ikke har tenkt å gjøre noe med den diskrimineringen som skjer i dag,» sier leder av Åpen folkekirke Møre.

Fredag. Merethe satt i kapellankroken sin – kontoret som var halvparten av kjøkkenet. Hun hørte Dag skramle med noe på sokneprestkontoret.

«Dette er så innmari tungt,» mumlet han. «Får lyst til å bare kaste alt sammen, hvis du skjønner hva jeg mener.»

Han var på vei ut i bilen med nok en eske med bøker. Sytten esker hadde det blitt. I dag skulle han reise oppover mot sitt nye kall i den nord-vestlige ytterkanten av Viken fylke.

Selv om Kristin hadde bedt ham ta noen uker permisjon i desember, hadde hun aldri bedt ham si opp. Det hadde ikke vært noe tema. Ingenting av det som hadde skjedd for åtte år siden, verken at han tafset på en student eller at han lå med kapellanen i Marta, ga grunnlag for å be ham om det. Ting var ordnet opp i.

Likevel hadde ikke Dag følt seg helt velkommen tilbake. Åge hadde tatt ham til side før de skulle på sokneprestmøte og hvisket til ham at alle sokneprestene visste det. Kristin hadde opplyst om at det hadde vært en sak, men at den var ordnet opp i og arkivert. Men da hadde hun jo bekreftet for dem at det var en sak. Det klarte han ikke å leve med. Han hadde forhandlet seg fram til en oppsigelsestid på seks uker.

Den siste esken var stablet i baksetet. Han la albaen pent på toppen.

«Du må tømme kjøkkenskapene også,» sa Merethe. «Eller skal jeg bare spise opp maten din?»

«Ja,» sa Dag. «Spis den, du. Ta alt. Sjokoladen også. I det øverste skapet til høyre.»

«Men koppene dine må du ta,» sa hun og rakte ham to krus. På det ene sto det «verdens beste pappa» og på det andre var det en rar tegneseriefigur av en prest.

«Ja, det blir vel litt kaffe der jeg kommer også,» sa Dag. «Det er jo stort sett det.»

«Håper de tar godt vare på deg,» sa Merethe. Hun kjente at hun hadde en liten klump i halsen.

«Jada,» sa Dag. «Det gjør de sikkert. Forandring fryder. Jeg har vært her lenge, vet du. Dette var kanskje best.»

Han lukket bakdøra med et smell. «Jeg drar, jeg, da.»

«Jeg blir, jeg,» sa Merethe. «En stund.»

«Det er fint, det.»

De ble stående og se på hverandre et øyeblikk. Så skyndte Dag seg å gi henne en rask klem, før han satte seg i bilen og dro døra til seg.

Hun vinket til hun ikke kunne se bilen mer, og syntes nesten hun hørte klokkene i Gamlebyen ringe like lenge. Så gikk hun inn igjen og stilte seg i døråpningen til sokneprestkontoret.

Å si at han hadde ryddet kontoret, ville vært å overdrive. Bokhyllene var tomme, men det lå dokumenter på skrivebordet og det stygge bildet av Jesus med tornekrone hang fremdeles på veggen. Hun fikk ta en rufs der. En dag. Før de fikk en ny sokneprest. Ikke akkurat nå. 1. mars skulle de få en vikarprest som het Frode. Han kunne sitte her. Vikarer tålte vel litt rot.

Lørdag. Merethe hadde ennå ikke fortalt Gry om at hun hadde møtt Nidal på bussen. Hun hadde ikke ment å ikke si det, det hadde bare druknet i middagslaging og legging og en serie på Netflix. Nå satt de på bussen nedover mot byen, og nå kom hun på det.

De satt på et dobbeltsete i kjøreretningen. Gry satt ved vinduet med Anna på fanget. Tenk at var Annas tur til å få 4-årsbok til høsten. De siste årene hadde gått så fort. Det var ikke så lett å se om Anna lignet på Nidal. Hun lignet mest på seg selv. Kanskje man ville se resultatet av de palestinske genene bedre med årene.

Merethe lurte på om hun burde fortelle Gry at hun hadde sittet ved siden av Nidal på bussen. Nidal hadde blitt et navn de med vilje aldri nevnte. Han hadde sendt en melding på julaften og ønsket god jul. Da hadde hun knapt hørt fra ham på fire år. De så ham bare sporadisk hvis han vikarierte i kapellene. Men avstanden fra talestolen til orgelkrakken var lang.

Merethe hadde to nyttårsforsetter, og det ene var å alltid hilse på organisten før hver seremoni. Det hørtes kanskje ikke så vanskelig ut, men de kom aldri ned fra galleriet, så hun måtte alltid finne et påskudd for å gå opp. Hun var alltid redd for å forstyrre. Men hun hadde ikke blitt avvist hittil. De pleide å konstatere kort at det skulle synges tre salmer i dag også, og at alt gikk i samme rekkefølge som det pleide å gjøre hver eneste gang. Takk, sa Merethe, og gikk ned igjen.

Det var helt unødvendig. Men det kjentes godt. Hun tenkte med takknemlighet på Ola, som hadde hjulpet henne så mye i adventstida. Da de hadde møttes på galleriet i kapellet, hadde det slått henne hvor leit det var at hun ofte bare kommuniserte med kollegaene sine på en indirekte måte på tretti meters avstand. Hun var jo helt avhengig av dem.

Det andre nyttårsforsettet hadde hun allerede glemt.

«Nå kan du trykke på knappen, Anna,» sa Gry.

Merethe reiste seg og tok imot Anna. De holdt seg fast i den gule stanga mens bussen bremset ned.

Fastlavnsøndag. De trettiåtte frammøtte i Gamlebyen kirke sang med på «Noen må våke i verdens natt.» Merethe sto foran stolen sin i koret og lyttet mer enn hun sang. Ola avsluttet med noen svært alvorlige toner. Det hørtes nesten ut som om orgelet var på gråten. Så trakk orgelet pusten dypt, og det kom en liten akkord til Merethe.

«La oss prise Herren,» sang hun. Hver gang hun måtte bruke den direkte bydeformen i liturgien, enten det var i prefasjonsdialogen eller før velsignelsen, så var det noe inne i henne som fryktet at menigheten skulle svare «Nei, det vil vi ikke.» Men i dag, som hver eneste søndag siden 1869, svarte de «Gud være lovet. Halleluja. Halleluja. Halleluja.»

Det hvilte et alvor over menigheten i dag. Det hvilte et alvor over hele Europa. Å påstå at det hvilte et alvor over hele verden ville nok vært å overdrive, men nå fikk altså nordmenn også smake litt på følelsen av å leve i en urolig krok av verden.

Situasjonen i Ukraina ble bare verre og verre, dag for dag, time for time. De hadde bedt for Ukraina i dag. Hver eneste menighet i Norge hadde gjort det. Det var ikke mye de kunne gjøre, annet enn å våke og be i verdens natt.

Bakerst i kirka luktet det kaffe. En av kirkevertene hadde trillet fram kaffetralla allerede under postludiet. De hadde bord og stoler der bakerst. Merethe hadde startet opp som kapellan der like før pandemien, så hun hadde nesten ikke visst om det. Stolene og bordene hadde blitt lagret på galleriet lenge. Men nå var de på plass igjen. Hele uka gjennom sto de er, til bruk for hyggetreff på tirsdager eller konfirmantene på onsdager eller babysangen på fredager eller kirkekaffen på søndager.

Merethe hengte av seg albaen og dro på seg en ullgenser. Det var ingen i menigheten som pleide å ta av seg jakka i kirka om vinteren. Enten det var frost eller fukt, så satt kulda godt i murveggene i februar. Så gikk hun ut i kirkerommet igjen for å finne seg en kopp kaffe.

På vei ned fikk hun se at en av de eldre i menigheten holdt på å blåse ut dagens regnbuelys. De hadde syv lys stående på et bord foran døpefonten; ett for hver søndag fra fastlavn til palmesøndag. De hørte til Kirkens Nødhjelps regnbuebønner. I dag hadde de tent det første; rødt for kjærlighet.

Det var forsåvidt greit at han ville blåse ut lyset, siden gudstjenesten var slutt, men Merethe snudde og gikk mot ham likevel. Før hun rakk å reagere, hadde han tatt det røde lyset og kastet det hardt i gulvet.

«Sånn gjør jeg med det,» sa han. «Jeg finner meg ikke i hva som helst i min egen kirke.»

«Men Birger,» sa Merethe. «Det er ikke sånn. Det er fra Kirkens Nødhjelp. Det er ikke for de homofile.»

«Det kan misforstås,» sa han kort. «Jeg vil ikke ha det sånn.»

Han gikk nedover midtgangen uten å se seg tilbake.

Merethe satte seg på huk og sopte sammen det knuste lyset. Hun fikk stikke innom Nille og kjøpe et nytt. Det var verken første eller siste gang noen følte at regnbuebønnene kunne misforstås.