Fredag 24. desember

«Juuuul!» ropte Anna kl. 05.41.

Året før hadde hun ikke forstått noen ting av julefeiring, men nå som hun var blitt tre-og-et-halvt og dessuten gikk i kommunal barnehage, var det ikke mulig å komme utenom.

Merethe hadde sittet etter at Anna la seg kvelden før for å skrive prekenen sin. Hun hadde vært så dum at hun jobbet innenfor plattformen. Det var jo en skikkelig høytidstradisjon at Kirkepartner plutselig gikk i svart og fikk hukommelsestap. Så akkurat da hun begynte å føle seg ferdig, mistet hun halve prekene. Den var bare på 824 ord, så det var mulig å reparere, men det var irriterende, og nå var hun trøtt.

Anna fikk lov til å åpne siste luke i kalenderen sin og krøp opp i senga mellom mammaene sine. Hun begynte å gjespe, og så sovnet hun igjen. Gry hadde aldri egentlig våknet, men Merethe kjente hjertet banke og tenkte på at det bare var åtte timer igjen til første gudstjeneste.

Julaften pleide å være en så fin dag å jobbe på, men det fine var jo å få være sammen med noen. Akkurat på julaften tenkte hun tilbake til alle andre sakristier, de stedene hun hadde vært før, de menneskene som hadde vært der. Organister, tekstlesere, kirketjenere (i resten av landet fantes de jo fortsatt) og preste-kollegaer som man møtte i forbifarten på kontoret. Barnekor og sykehjem og trompet-solister. Alt godt til dere, tenkte Merethe, og takk for alt.

Anna var urolig og spent, selv om hun ikke hadde grunn til det, tenkte Merethe. De skulle ikke akkurat noe spennende i dag, det var bare de tre. Så hun tok med seg Anna ut og akte på den lille snøen som var igjen. Akebakken var egentlig ren is. De kunne nesten ake på rumpa uten akebrett.

Da de kom hjem igjen og hadde kledd av seg, ringte telefonen. Det var Ola. Merethe kjente hvor glad hun ble. Tenk at han ringte for å si lykke til og god jul!

«God morgen, Merethe,» sa han nølende. «Du, jeg er lei for det jeg må si nå. Men jeg hadde jo en, hm, nærkontakt forrige lørdag, ikke sant. På onsdag så kom hun hjem til meg og gikk ikke igjen før neste morgen, hvis du skjønner.»

«Det er greit, Ola,» sa Merethe og forsøkte å le, selv om det ante henne hva som kom. «Jeg blir ikke sjalu.»

«Men hun følte seg litt pjusk, og tok en koronatest på torsdag,» sa Ola. «Og i natt fikk jeg melding fra henne om at testen var positiv. Jeg tok en hurtigtest nå, og, ja, jeg er også positiv. Herregud, jeg lengter faktisk tilbake til den tida da man bekymret seg mest for positive graviditetstester!»

«Men vi sto jo nærmest og spyttet på hverandre i går morges!» sa Merethe.

«Det mangler kantor på seks gudstjenester i Huk og prest på tre gudstjenester i Gamlebyen, ja,» sa Ola. «Beklager at jeg rotet deg inn i dette…»

«Er det mulig?» utbrøt Merethe. «Jeg har jobbet så hardt for dette!»

«Jeg har faktisk også jobbet ganske hardt for gudstjenestene mine,» sa Ola. «Jeg er så lei meg, Merethe.»

«Kos deg i isoloasjon, da,» sa Merethe. «Føler du deg dårlig?»

«Neida,» sa Ola. «Bare dum.»

Gry hadde lyttet til samtalen. De ble stående og se på hverandre etter at Ola hadde sagt god jul og Merethe hadde sagt god bedring.

«Musikere!» skrek Merethe. «Jeg hater musikere! De er aldri der de skal! Jeg kan aldri stole på dem! Har kirkevergen glemt å si at ingen kantorer får ha sex de siste to ukene før julaften i år?»

«For noe dritt,» sa Gry. «Ja, musikere, altså.»

Hun hadde ikke sagt det til Merethe ennå, men Nidal hadde sendt en melding og ønsket dem god jul, alle tre. Det hadde gått fire år, og han hadde ikke vedkjent seg at de var tre, før han plutselig gjorde det nå. Hva ville det ha å si for 2022?

Hun kikket bort på julekrybba fra Betlehem, som hun hadde fått fra ham. Jesus-barnet lå ikke i krybba ennå. Det skulle de gjøre før de spiste.

«Hva gjør jeg nå?» sa Merethe. «Med det mannskapet jeg har, kan jeg ikke engang avholde åpen kirke. De er jo ikke kjent i kirka i det hele tatt.»

«Jeg går inn,» sa Gry bestemt. «Du lager mat, jeg holder gudstjenester. Hva sier soknepresten?»

«Du er heller ikke så veldig kjent,» sa Merethe.

«Vet du hva den egentlige soknepresten gjør i dag?» sa Gry.

«Han har ikke barna denne julen, så han sitter sikkert og drikker øl og spiser juletallerken fra Fjordland,» sa Merethe. «Og håper at noen skal forbarme seg over ham, men så er det korona, og alle har nok med sitt.» Hun kjente at det gjorde litt vondt i hjertet å tenke på det.

«Da ringer jeg ham,» sa Gry. «Han er ikke spedalsk. Han kan komme og vise meg litt rundt, og så går han og gjemmer seg. Dag vil strekke seg for å holde kirka åpen på julaften.»

«Okei,» sa Merethe. «Det er bare tre timer til første gudstjeneste, og jeg ser ingen andre muligheter enn dette i farta. Så må vi stryke din skjorte i stedet, da.»

Merethes skjorte hang nystrøket på badet og skoene sto blankpusset i gangen. I løpet av morgenen hadde hun innfunnet seg med sin skjebne og nesten begynt å glede seg til å ha gudstjeneste igjen. Nå var hun både skuffet, og litt lettet.

Gry tok bussen – hun var ingen vintersyklist – til Gamlebyen. Hun slang baggen over skuldra og krysset gata. Himmelen var blå. Litt hvit jul var det i Oslo også, selv om mye hadde smelta her nede i sentrum.

Dag ventet på henne på gårdsplassen. Han satt på den benken det sto FUCK på, men det kunne ingen se, for Tone hadde spikret julekranser foran både FUCK og FITTE.

«Dette var da ille,» sa han. «Både Ola og Merethe ute. Men vi skal klare det?»

«Vi skal klare det,» bekreftet Gry. «Merethe har satt sammen et bra lag.»

Inne i kirka falt lyset akkurat på julekrybba. Kirkerommet var klart. Hverken Aisha eller Pjotr visste hvem Dag var, og Gry presenterte ham som Nils og sa at han skulle være brannvakt. De satte seg ned med to meter avstand og gikk gjennom systemet for registrering og plasstildeling. Aisha hadde med seg mannen sin og to tenåringsbarn, som alle lyttet oppmerksomt.

Pjotr varmet opp oppe på galleriet. De nærmet seg nitten grader i kirkerommet nå, i alle fall var de nærmere nitten enn femten. Dag logget seg på og skrev ut deltakerlister, mens Gry testet mikrofonen og lurte på hva hun skulle preke om. Hun hadde fått Merethes preken, en depressiv og tung tekst. Den passet iallfall ikke for barn. Hvis det kom mange barn, måtte hun finne på noe annet.

De fire kirkevertene fikk på seg munnbind og gjorde seg klare ved døra.

«Dette ordner vi,» sa mannen til Aisha og viftet med deltakerlistene. «Jeg har vært dørvakt i moskeen under forrige bølge. Alle skal få en plass, vi noterer hvor de sitter og sørger for at de blir sittende.»

Pjotr ga seg med øvingen og begynte å spille julesanger. Han spilte så vart og stemningsfullt som orgelet tillot, og de som kom inn i rommet, ble sittende og lytte. En kohort av gangen slapp inn, rommet fylte seg langsomt. Gry kledde på seg og gikk ut av sakristiet.

Det var fullt av barn. Heldigvis hadde hun og Anna sett på barnas superjul dagen før. Anna lo av engelen Alf, som foreslo at Maria skulle kjøre motorsykkel og fant en himmelseng til Jesus-barnet. Gry visualiserte tre poeng og avslutningen hun hadde brukt på barnehagegudstjenestene.

Aisha stanset klokkene da alle var inne. Så gikk de i gang med <Et barn er født i Betlehem.> Gry så Dag sitte oppe på galleriet og se ned. Han skulle stått der hun sto. Hun kjente så veldig på det. Men han sto ikke der. Det var uaktuelt.

Gudstjenesten gikk så bra. Alt fløt lett. Gry prekte til barna og fikk kjempegod respons på alt hun sa. Hun ble full av høy etter å ha båret rundt på Jesus-barnet. Takket løftet seg da de sang <Deilig er jorden> til slutt. Selv om de bare var femti, var akustikken god og menigheten villig.

Så gjorde de det samme to ganger til. På den siste gudstjenesten kom det ingen barn, så da leste Gry opp prekenen til Merethe. Den ble mindre depressiv når den lød i kirkerommet og ordene møtte ansiktene til dem som hørte på.

Da alle var ute etter den tredje gudstjenesten, kom Dag ned fra galleriet med en pose marsipan. De satte seg ned på sakristiet, alle sju.

«Takk,» sa Gry. «Tusen takk, dere! Ingenting har gått som det skulle i dag, men det ble helt perfekt.»

Pjotr skyndte seg av sted for å rekke toget til Drammen, og familien til Aisha takket for seg og gikk hjemover for å åpne pakker og spise kransekake.

Dag og Gry satt igjen alene.

«Jeg slukker lyset,» sa Dag og gikk ut. Merethe hørte at lyset slukket med et lite pang, sone for sone. Så var det helt mørkt.

«Jeg kan kjøre deg hjem,» tilbød Dag.

De låste seg ut. Nå var det mørkt. Det ble ingen kiming på denne julaftenen, men det levde nok de fleste naboene godt med.

«Bli med opp,» sa Gry de Dag svingte opp foran blokkene. «Vi har mat nok. Vi bare lager flere poteter.»

«Nei,» sa Dag nølende. «Merethe er så sint.»

«Merethe savner deg,» sa Gry. «Hun vil ikke at du skal sitte alene. Det er jeg helt sikker på.»

Dag kjørte avgårde for å finne parkeringsplass, mens Gry gikk opp.

«Det gikk superbra,» sa hun. «Jeg er ikke svett, engang. Det er mange steder i dette landet der prestene og organistene har både tre og fire gudstjenester hver eneste julaften. Vi kan ikke klage.»

«Du er kjempeflink,» sa Merethe. «Dette var det riktige å gjøre.»

«Og vi får en julegjest,» la Gry til. «Han skal bare parkere.»

«Okei,» sa Merethe. «Okei, da.»

Etter et par minutter ringte det på. Gry gikk for å åpne. Merethe sto på kjøkkenet og hørte stemmene utefra gangen. Så hørte hun skrittene hans.

«Merethe?» sa Dag. «God jul, eller hva jeg skal si. Takk for at jeg får komme.»

Merethe visste ikke om hun skulle smile eller ikke. Så gikk hun noen skritt mot ham, og gjorde noe hun aldri hadde gjort før. Hun la armene om halsen hans. Han klemte henne hardt. Hun kjente at tårene begynte å renne igjen, like lite ønsket som før.

«Jeg er så sint på deg,» hvisket Merethe.

«Det skjønner jeg godt,» hvisket Dag. «Tror du at du kan tilgi meg en gang?»

«Kanskje,» gråt Merethe. «Kanskje det.»

Men innerst inne visste hun allerede svaret.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s