Torsdag 23. desember

Da begravelsesbyrået begynte å skramle med adventstidens siste kiste, var Merethe svett og svært konsentrert. Ola nikket og la notene på krakken ved siden av seg.

«Aldri mer,» sa han. «Men disse lydene må vel være nok til å distrahere deg fram mot julaftengudstjenestene i morgen. Jeg håper at det glir sømløst over i <Et barn er født i Betlehem> og at du deretter holder deg hjemme noen dager.»

«Det er to bisettelser i romjula også,» sa Merethe og tok på seg skjerfet igjen mens hun ennå var varm. «Nå som jeg er eneste prest, sier Kristin at jeg skal ta alle gravferdene. Da hun var ung, hadde hun gravferd nesten hver eneste dag, nesten hver eneste uke, har hun sagt til Åge.»

«Jeg trodde det bare var menn over femti som påsto sånt,» sa Ola. «Likestilling. Bra.»

«Jeg skulle ønske det var deg som var i Gamlebyen i morgen,» sukket Merethe.

«Nei, det skal du bare være glad for,» mente Ola. «Da ville jeg sittet og vært nervøs og lurt på om du hadde det bra. Bare gå inn til Pjotr med den største selvfølgelighet og selvtillitt. Han er sikkert oppmerksom nok til å spille passe mange vers av hver salme, også. Ikke si at du har frynsete nerver. Det skal organisten aldri vite.»

«Okei,» sa Merethe.

«Bare ta alle forhåndsregler,» sa Ola ivrig. «Hvis du trenger å prestere musikalsk, så er alt lov å gjøre, bare det ikke skader andre. Alt er lov. Du kan tenke hva du vil om andre som medvirker, hvis det høyner din egen selvtillitt. Du må huske på at en prest aldri ser malplassert ut så lenge hun har ryggen rett, og at det er deg som bestemmer hva som er liturgisk riktig der og da.»

«Hva pleier du å gjøre hvis du skal prestere?» spurte Merethe nysgjerrig.

«Man spør ikke om sånt,» sa Ola, og la til: «Men det er ganske uskyldig.»

«Masse, masse lykke til!» ropte han etter henne da hun forsvant ned trappa.

«Du også,» kom Merethe på. «Det var et ganske heftig opplegg dere hadde planlagt i Huk, da. Seks mini-gudstjenester kommer til å bli ganske slitsomt, gjør det ikke?»

«Pøh,» sa Ola. «Jeg har da vært ute en vinternatt før. Da jeg var ung…»

De lo og ønsket hverandre velsignet tjeneste.

Merethe syklet nedover til Gamlebyen. Himmelen var grå igjen. Den lille snøen som hadde kommet, hadde nesten blåst bort. Likevel var julen mye hvitere i år enn i fjor.

Gry hadde minnet henne på at hun hadde lovet å kjøpe en dinosaur til Anna. Så Merethe kjørte innom storsenteret. Der var det kaotisk. Hun svettet bak munnbindet mens hun albuet seg rundt i leketøysbutikken. Hadde de ingen pene dinosaurer, da? Hadde de bare sånne i plast som flekket tenner? Det ble en rasende t-rex. Anna ville sikkert bli glad.

De som jobbet i butikken hadde ikke tid til å pakke inn, så hun pakket t-rexen inn i en pose og puttet den i sykkelveska. Hun fikk vel pakke den inn senere.

I kirka møtte hun Tone. De hadde avtalt å pynte. Merethe kjente på de frynsete nervene sine og fryktet skrivesperren som alltid pleide å bli aktivert på lille julaften.

Tone puslet rundt som hun pleide, og det var trygt og godt. Alt var så klart. Hun manglet bare en preken. Måtte hun egentlig preke? Var det innafor å la være? Nei, det var det ikke. Var det innafor å ta noen andres preken? Nei, det var ikke det heller.

Merethe satt bare og pirket i middagen som Gry hadde laget.

«Jeg kommer aldri til å få det til,» sa Merethe. «Jeg kommer ikke til å få skrevet noen ting, og jeg kommer ikke til å få fram et ord, og jeg kommer i alle fall ikke til å synge <Ære være Gud i det høyeste.>»

«Joda,» sa Gry. «Det ordner seg nok. Sett deg med et glass rødvin etterpå, og plutselig har du en preken, og du har da aldri hatt problemer med å snakke?»

«Jeg har fått det nå,» sa Merethe. «Jeg har vært hos Ola to morgener for å prøve å finne tilbake til meg selv. Hver gang jeg tror at jeg har klart det, så mister jeg kraften igjen. Faen, altså.»

«Har Ola gitt deg noen gode råd, da?» sa Gry nysgjerrig. «Jeg hadde aldri trodd det var ham du ville vendt deg mot hvis du trengte hjelp.»

«Han sier at jeg skal slappe av i hårfestet, slippe kjeven, puste med magen og åpne etasjen under,» sa Merethe. «Og at alt er lov.»

«Åpne etasjen under?» kniste Gry. «Unnskyld at jeg ler. Det er sikkert veldig lurt. Men da vet jeg hva du kan synge på, hvis alt er lov. Jeg kommer aldri til å glemme da du og Kristine skulle synge på sommeravslutningen på TF – «

«Det var åttende mars,» sa Merethe. «Og nei, jeg har vokst ifra det.»

«Tull,» sa Gry. «Den er minst like aktuell. Hvis du skal synge den med tydelig diksjon, kommer du ikke utenom å rette ryggen og slippe kjeven, og den handler jo rett og slett om å åpne etasjen under.»

«Er den på Spotify?» undret Merethe og begynte å søke. «Ja, det er den. Hvordan var det igjen… My vagina is 8 miles wide, absolutely everyone can come inside…»

«Det er bare refrenget,» avbrøt Gry.

«If you’re ever frightened just run and hide, my vagina is 8 miles wide,» fullførte Merethe.

«Få høre deg synge hele,» ba Gry. «Anna kan ikke engelsk. Lær deg teksten på nytt, og så tenker du på den hvis du blir litt usikker i morgen.»

«Hvis alt er lov,» sa Merethe. «Så er jo det absolutt en mulighet hvis jeg må åpne alle etasjer.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s