Onsdag 22. desember

Merethe hadde ikke fått sove. Hun hadde ligget og vridd seg i senga til klokka passerte midnatt. Da hadde Anna kommet krypende, og Merethe hadde som vanlig blitt liggende i midten og hatt en snorker i hvert øre.

Noen ganger var det beroligende og koselig, men ikke i natt. Hun tenkte på Dag, hun bekymret seg for sykdom, hun var redd for å ikke klare å skrive julaftenpreken, hun analyserte det faktum at hun måtte engasjere ateister og muslimer for å avholde gudstjenester, hun bekymret seg fortsatt over FITTE og FUCK i juledagene og hun tenkte enda mer på Dag.

Hun hadde ikke hørt fra ham siden forrige mandag. Hun sjekket profilen hans på Facebook og Instagram flere ganger om dagen, men det var ikke noen bevegelser der. Ikke hadde hun sett ham ytre seg i noen grupper, heller. Men hun visste at han var der. Hun kjente det på seg at han tenkte på henne.

Til slutt hadde hun ålt seg ut av senga med beina først for å ikke vekke Anna eller Gry, og lagt seg på sofaen i stua. Den var akkurat fem centimeter for kort, men hun hadde sovet der ganske mange netter. I natt var det ikke sofaen som var problemet. Hjertet dundret og hun hadde vondt i magen. Hun fikk ikke puste. Det var noe som blokkerte, og det var ikke gråten, det var angsten.

Hun kjente seg så veldig alene i verden.

Plutselig syntes hun at hun hørte Olas stemme i hodet: Start med hårfestet, slipp kjeven, pust dypt, slapp av i magen og etasjen under, slapp av i alle store muskelgrupper og slipp anklene, føttene og tærne.

«Er du her?» hvisket Merethe.

«Jeg sitter med ryggen til,» sa Ola. «Ikke noe sånne #metoo-greier. Bare slapp av og pust dypt. Prøv igjen. Start med hårfestet, slipp kjeven, pust dypt, slapp av i magen…»

Merethe lukket øynene og fantaserte om at han satt i lenestolen med ryggen til. Dette var jo helt sjukt. Fantasere om organisten om natta. Men å fantasere om stemmen hans ga henne langsomt pusten tilbake.

«Jeg er redd,» hvisket hun. «Sett deg her.»

Det var som om hun følte nærværet hans, som om et kantorspøkelse satte seg varsomt på kanten av sofaen og la en hånd på foten hennes.

«Jeg sitter her til du sovner,» sa Ola.

«Takk,» sa Merethe ut i lufta, og sovnet.

Neste dag hadde hun hodepine. Hun prøvde å puste inn så mye vinterluft som mulig da hun syklet til kirka. Hun skulle møte Pjotr. Han skulle kopiere noen noter, og ville slå av en prat om julaften. Hun måtte vokte seg vel for å bli nærkontakt med ham. Det hadde vært krise hvis en av dem dyttet den andre inn i en karantene.

Han leste korrektur på menighetsprogrammene og Merethe trykket på print. Printing av juleprogrammer hadde alltid pleid å stresse henne, men nå trengte hun bare å printe 150 stykker.

De tok en kaffekopp mens de ventet på at alle programmene skulle komme ut. Hver gang printeren lagde pipelyder, gikk Merethe ut for å tømme papirbrettet. Hun visste egentlig ikke noe særlig om juletradisjonene i menigheten.

2020-jula var hennes første i Gamlebyen og Marta menighet, og da hadde de stengt ned alt. Det var jo da hun og Dag syklet rundt og leste juleevangeliet i alle borettslagene. Hun var glad for at hun hadde slått den ideen fra seg ganske raskt i år. Det hadde blitt veldig rart og ensomt alene. Og nå var ikke Dag her til å lære henne noe om julaftengudstjenestene, ikke Ola heller.

Hun hadde bestemt seg for å ha tre salmer. I samråd med Pjotr hadde hun valgt <Et barn er født i Betlehem,> <Glade jul> og så <Deilig er jorden> til slutt.

Da 150 program lå klare ved printeren, tømte hun siste slurk av kaffen og ruslet sammen med Pjotr bort i kirka for å finne korallboka på galleriet.

«Det er en vakker kirke,» bemerket Pjotr mens han vandret fram og tilbake i koret. «Mange vakre, gamle detaljer.» Han lot hendene gli over det glatte treverket i alterringen. Så gikk han videre og strøk over utskjæringene i døpefonten.

«Den er jo finere når sølvfatet er i,» sa Merethe.

«Ja,» sa Pjotr. «Hvor mange barn er døpt her, tror du? Ti tusen?»

«Aner ikke,» sa Merethe. «Men det var jo flere som ble døpt før, la oss si tre hundre i året, og så er kirka over hundre-og-femti år… Men det er jo ikke bare barn som blir døpt, da. Det er flere voksne som døpes hvert år også.»

«Ja, det glemte jeg,» sa Pjotr.

«Eh, hvor er du døpt?» spurte Merethe.

«Jeg? Jeg er ikke døpt,» sa Pjotr. «Det var uaktuelt for pappa, og ikke så viktig for mamma.»

«Å,» sa Merethe og lot som hun var litt overrasket. «Men du er jo så glad i kirker. Har du vurdert å bli døpt i voksen alder?»

«Tja,» sa Pjotr og dro litt på det. «Jeg er ikke helt klar for å være, hva heter det, mono-, mono-, mono-«

«-teistisk, håper jeg,» sa Merethe. «Ikke at det bryr meg,» la hun fort til.

«Ja, monoteistisk,» sa Pjotr. «Men jeg er monogam også. Det er vel enklest sånn.»

«Tror du på flere guder, da?»

«Nja,» sa Pjotr. «Jeg tror vel litt på alle, på en måte. Det er jo mye likt, ikke sant. At alle skal være greie og at det skal bli fred og at man skal være litt nøysom, og sånne ting. Det er vanskelig å bare velge en og påstå at det er den eneste sannheten.»

«Skjønner,» sa Merethe. «Men hvis du skulle ønske å bli døpt, så er det bare å si fra.»

«Nei,» sa Pjotr. «Jeg tror ikke det. Men jeg har vurdert å melde meg inn i kirken. Dere gjør jo mye bra, og jeg føler meg hjemme her.»

«Da må du dessverre døpes,» sa Merethe. «Man kan ikke være medlem uten å være døpt.»

«Kan man ikke?» sa Pjotr overrasket. «Jeg trodde Den norske kirke var så åpen og sånn.»

«Joda,» sa Merethe. «Joda. Men det er bare sånn.»

Hun orket ikke å begrunne hvorfor.

Da han hadde gått, satte hun seg ved datamaskinen igjen. De siste dagene før jul var det ikke vanskelig å få arbeidsro, især ikke når Dag var borte og Nala var syk og Egil hadde hjemmekontor og Ola ikke hadde kontor og Tone ikke kom før dagen etter.

Innboksen var tom. Alle hadde tatt juleferie. Ingen planla noe nå. Hvis hun sendte e-post til noen, var det ingen svar. Norge stanset alltid opp halvannen uke før nyttår, og noen uker i juli. Til og med i kirken. Alle satt i hver sin menighet, opptatt med sitt, mens ledelsen satt og svettet og håpet alle holdt seg friske.

Merethe manglet bare en preken. Men hun fant ingen ro.

Som bestilt ringte telefonen, og hun så Olas navn lyse fra displayet.

«Hvordan går det?» spurte han. «Er hodet fylt av folkemusikk?»

«Jeg skulle gjerne sagt ja,» sa Merethe. «Men nå bare tenker jeg for mye igjen.»

«Hm,» sa Ola. «Nå må du nesten holde løpet ut, synes jeg, når du har klart deg helt til 22. desember. Kom hit i morgen også, hvis du vil. Den forsøksordningen som var inspirert av joik er heller ikke så dum.»

«Jeg skal klare julaften,» sa Merethe.

«Du skal klare julaften,» sa Ola. «Kanskje du til og med kommer styrket ut på den andre siden?»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s