Det var mørkt og kaldt. Gårsdagens plussgrader hadde gått over i minusgrader med en gang sola hadde gått ned ettermiddagen før, og isen lå speilblank alle steder det ikke var saltet. Det var faktisk tryggere å sykle med piggdekk enn å gå på beina.

Merethe låste sykkelen utenfor inngangen til krematoriet og gikk til kapellet. Klokka var 07.53. Døra til blomsterleveringen var låst. Hun gikk rundt til hovedinngangen. Også låst. Det så helt mørkt ut der inne.

Hun tok fram mobilen og ringte Ola. Det tok en liten stund før han svarte.

«Hvor er du?» spurte Merethe.

«Jeg kom akkurat ut av dusjen,» sa Ola.

«Men klokka er jo fem på åtte,» sa Merethe. «Du bare meg være her kvart på.»

«Oi,» sa Ola. «Jeg er ikke så god i matte. Jeg mente kvart på ni. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg skal kle på meg og komme så fort jeg kan.»

«Ikke stress,» sa Merethe. «Jeg er bare veldig ydmyk og glad for at du tar deg tid.»

«Men selvsagt,» sa Ola. «Noen må jo ta ansvar. Stikk bort på bensinstasjonen og kjøp deg en kopp kakao, så kommer jeg så fort jeg bare kan.»

Merethe hadde aldri gått inn i kapellet mens det lå i mørke før. Hun fulgte etter Ola opp den smale trappa. Han låste opp døra til galleriet og slo på en bryter. Så lå galleriet badet i lys, men resten av rommet var fremdeles mørkt. Merethe var ikke redd for spøkelser. Nå var det ingen kiste, ingen blomster, ingen mennesker. Det luktet tomt og litt fuktig.

«Så her henger du,» sa Merethe. «Jeg har knapt vært her oppe, tror jeg. Det er synd, i grunnen, at organistene sitter her oppe og prestene står der nede, og vi ikke har noe sted å møtes på midten.»

«Det stedet heter vanligvis stabsmøte,» sa Ola tørt. «Men det er ikke så mye av det her, akkurat. Dere bare kommer og går. På de mest deprimerende dagene må jeg finne på litt tull for å holde ut. Jeg liker å psyke ut prester jeg ikke kjenner. Hvis jeg setter meg i lotusstilling på orgelkrakken og stirrer på dem mens de holder andakt, for eksempel. Yoga er generelt en slager.»

«Det er ikke greit,» sa Merethe strengt.

«De kan da bare se vekk,» sa Ola og trakk på skuldrene. Han skrudde på orgelet. «Skal vi se. Musikkterapi. Så det hjalp å fylle hjernen med fredslitaniet. Men det renner sikkert ut igjen før julaften. Jeg måtte finne noe annet i arkivet mitt…»

Han tok opp en mappe fra sekken. «I forrige runde med gudstjenestereform måtte jeg gjennom ganske mye ille. Jeg sparte visst på noe av det. Jeg tror dette vil kle deg veldig godt.»

Merethe tok imot arkene han rakte henne og rynket brynene. Hun kunne ikke noter, men så mange kryss og buer og bokstaver. Den ene folkemusikk-serien.

«Dette her er nok til å fylle deg med undring for en stund,» mente Ola. «Du har ikke sunget den før vel? For da kommer dette til å kreve en del konsentrasjon. Helt meningsløst, selvsagt, men du trenger vel liksom ikke øve på å synge <Deilig er jorden> så jeg vet ikke helt hva jeg skulle foreslått. Først skal vi varme opp litt…»

Merethe gjorde som hun fikk beskjed om. Lyset ble slått på i taket og en kiste ble trillet inn fra kjølerommet. De småpratet der nede uten å bry seg om hvordan Ola kjempet for å få henne til å treffe tonene i gloria-polsen.

Til slutt så han på klokka. «Så er det snart på tide å tenke på <Så ta da mine hender.>»

«Tusen takk, Ola,» sa Merethe. «Tusen, tusen takk.»

Da hun syklet nedover mot Gamlebyen klarte hun ikke å tenke på noe annet enn folkemusikk.

Hun tenkte på folkemusikk mens hun lagde julaftenprogrammer, hun tenkte på folkemusikk mens hun spise lunsj, hun tenkte på folkemusikk mens hun skrev minnetale. Hun tenkte på folkemusikk mens hun hentet Anna i barnehagen og hun nynnet fortsatt på den liturgiske serien mens hun lagde middag.

«Hva skal du preke om i år, da?» spurte Gry.

«Preke?» sa Merethe. «Du mener på julaften?»

«Ja,» sa Gry. «Nå må du jo preke på julaften.»

«Ikke så lenge, da,» sa Merethe.

«Neida,» sa Gry. «Men noen ord må du jo dele. Hva har Jesus-barnet med pandemien å gjøre?»

«Ingenting,» sa Merethe. «Synes du jeg burde preke om det?»

«Menigheten trenger trøst og håp i år,» sa Gry. «Og nå er jo du sokneprest.»

«Nettopp,» sa Merethe. «Nettopp, nettopp, nettopp.»

«Så hva skal du preke om?» spurte Gry.

«Aner ikke,» sa Merethe. «Men heldigvis har jeg ingen avtaler i morgen, så da skal jeg få ordna det aller meste.»

Ute hadde det plutselig begynt å snø. Værmeldingen hadde ikke meldt om det. Himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, sa Gry. Merethe så ned på asfalten og konstaterte at den korrekturlakken var ganske tynn.