Det var plussgrader i dag. Merethe hadde tatt med seg bøtte og skurebørste ut. Vannet var glovarmt og det dampet av bøtta. Hun satte seg på kne og begynte å skrubbe den ene benken, der det sto FITTE, mens hun nynnet på fredslitaniet.

Ola hadde hatt helt rett. Det hadde hjulpet å ta det ti ganger og at han kjeftet på henne helt til hun klarte å holde tonene. Nå kunne hun messe det uten å tenke, og det hadde hun ikke gjort siden praktikum.

Men det virket ikke som Jotun Husvask hadde noe særlig effekt på tagging.

Så hørte hun barnestemmer nede fra veien. En liten flokk med barnehagebarn var på vei inn på gårdsplassen. De vagget som snømenn i det tjukke dressene sine og alle hadde gule refleksvester. Da de hadde kommet nær nok, kunne Merethe lese at noen hadde skrevet GAMLEBYEN BARNEHAGE og et telefonnummer på vestene. Hun husket at de hadde vært på samling i uke 49, men det kjentes allerede ut som flere år siden. Barna vinket til henne. Hun reiste seg opp og vinket tilbake.

En av de ansatte, en kvinne på Merethes alder, fikk barna til å stanse.

«Hei,» sa hun. «Vi kommer fra Gamlebyen barnehage. Vi var her på samling for to uker siden, og barna syntes det var så gøy. Nå var vi egentlig på vei til parken, men så la jeg merke til at du var her. Det hadde ikke vært mulig at barna kunne få komme inn og se igjen?»

«Joda,» sa Merethe overrasket. «Selvsagt. Jeg skal låse opp.»

«Tusen takk,» sa kvinnen. «Det er ikke så mange barn her i dag. Så vi må finne på koselige ting. Dette er alt som er igjen av tre avdelinger! Enten er de sjuke, eller redde, eller foreldrene har ferie.»

Hun slo seg ned på benken der det sto FUCK mens de andre gikk inn i kirka.

«Vi snakket om det etter at vi var her,» begynte hun, «at vi burde komme hit til påske også. Tror du det er mulig? Vi holder jo til rett borti gata her, så vi kunne jo kommet oftere enn bare til jul.»

«Ja, jo, selvsagt,» sa Merethe. «Dere er hjertelig velkommen. Og innen det blir påske, er det kanskje enklere igjen. Alle skolene måtte jo avlyse sine samlinger forrige uke.»

«Ja, det er trist,» sa kvinnen. «Jeg heter Aisha, forresten, og er pedagogisk leder. Jeg bor rett her borte. Jeg har tenkt mye på dere når jeg går forbi, og hvordan blir det med julaften? Skal folk komme til bønn hele dagen, eller hvordan blir opplegget i år?»

«Akkurat nå veit jeg ikke hva jeg skal gjøre,» sukket Merethe. «Jeg skulle gjerne hatt åpent hele dagen, jeg, men det krever mye mer personale enn jeg klarer å få tak i. Alle vil ha fri og reise hjem til jul, eller de er engstelige på grunn av korona. Så akkurat nå veit jeg nesten ikke om jeg kan ha åpent i det hele tatt, når smittevernreglene er så strenge.»

«Nei, det er da for ille,» sa Aisha. «Altfor ille. Hvor mange må dere være?»

«Jeg synes vi bør være minst tre, helst fire,» sa Merethe. «Hvis jeg skal kunne gjennomføre gudstjenester. Men det er bare meg.»

Aisha tenkte seg om noen sekunder. «Hør her,» sa hun. «Jeg og mannen min har ikke planer for julaften. Vi feirer ikke jul. Barna må få litt gaver og nisser, selvsagt, men de kan få det når som helst. Vi kommer hit og hjelper deg. Hvis du vil ha oss, da.»

«Selvfølgelig!» utbrøt Merethe. «Men er du sikker på det, da?»

«Jeg er helt sikker,» smilte Aisha. «Jeg skjønte det da jeg så at du vasket, at du trenger hjelp av meg.»

«Du har ikke traktor, da?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Aisha. «Men kanskje du kan lage plakat om at det ikke er lov å sitte på benken fordi det er korona, og pynte dem med kranser og julenek?»

«Genialt,» sa Merethe. «For en lykke at dere gikk forbi. Dette redder jula for oss alle sammen.»

Så da Gamlebyen barnehage hadde takket for seg og gått hjem igjen, slo Merethe ut vannet av bøtta og gikk til kapellan-kroken sin. Der åpnet hun Kardinal og opprettet påmelding til tre julaftengudstjenester. Hun la ut en link på menighetens facebook-side og det fikk umiddelbart masse likes. Nå var de i gang!

Det kom et pling fra Outlook. Sørgesamtale, ja. Hun skulle jo ha en bisettelse fjerde juledag også. Det var denne som var litt komplisert, det. Avdøde var gift, men fire dager før han plutselig fikk et sterkt hjerteinnfarkt hadde kona hans kunngjort at hun ville forlate ham. Det virket ikke som om de to hendelsene hadde noe med hverandre å gjøre, men det gjorde alt mer komplisert, for de tre barna hadde ikke visst om at moren ville skilles fra faren.

Merethe sukket tungt og snørte på seg skoene. Sakristiet var det største samtalerommet de hadde, og nå skulle de helst holde to meters avstand. Hun hadde blitt enig med denne som egentlig var avdødes eks-kone, om at det kunne være et påskudd for at barna ikke skulle bli med på samtalen. Munnbind skulle de også ha, så da slapp Merethe å lure på om hun skulle servere kaffe.

Men da fikk ikke kvinnen, som nå hadde blitt enke i stedet for eks-kone, noe å holde seg fast i. I stedet satt hun stadig og trommet på bordet med fingrene eller dro seg i håret.

«Det var da helt forjævelig at det skulle ende sånn,» sa hun. «Han hadde jo akkurat blitt pensjonist. Det var da jeg innså at vi ikke kunne gå og tråkke oppi hverandre, dag og ut dag inn, uten at noen av oss skulle på jobben. Det startet liksom da alle barna hadde flyttet ut, og da han ble pensjonist, så holdt jeg det ikke ut mer. Jeg kjente at jeg bare måtte få starte på nytt.»

«Det er greit,» sa Merethe. «Men det skal vi altså ikke si noe om?»

«Nei,» sukket hun. «Det trenger vi ikke. Herregud, hva godt skulle det gjøre for noen. Og jeg er jo lei meg, ikke sant, for at han er død. Vi har vært sammen hele livet og han er far til våre tre barn. Selvsagt kommer jeg til å gråte i begravelsen. Men jeg ville bare at du skulle vite det.»

«Var han en god far?» spurte Merethe.

«Ja, det var han. Han var bare så dørgende kjedelig. Vi har en kastrert hannkatt, og han gir meg mer glede enn gubben ga. Ikke bidro han noe særlig i hjemmet heller. Og det var katten som måtte varme føttene mine om natta, for å si det sånn. Det var virkelig ikke håp.»

Merethe visste ikke helt hva hun skulle notere på blokka si.

Etter samtalen kjente hun seg helt utslitt. Hun kastet munnbindet i søppelbøtta og gikk inn i kirka. Fem dager til julaften. Hun følte seg så skjør. Sollyset traff det fargede glasset i vinduene og gjorde at det ble flekker av farge på gulvet i midtgangen.

Hun satte seg ned på alterringen og begynte å gråte igjen.

Hun kunne ikke være sånn nå. Det var jo altfor mye som skulle gjøres. Og alt så jo ut til å løse seg?

Merethe tok mobilen opp av lomma og skulle til å starte på en melding til Ola. Hun la merke til at forrige gang hun sendte ham en melding, var første søndag i advent. Da hadde hun skrevet

<MÅNE OG SOL HAR IKKE FIRE VERS!!!!>

og han hadde ikke svart.

Hva skulle hun skrive? <Hei, Ola, jeg sitter bare og gråter og vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Hold rundt meg og trøst meg og hjelp meg, for det kjentes så bra etter at vi var sammen i går.> Kanskje ikke akkurat det.

Etter å ha forkastet mange forslag, endte hun opp med å skrive <Jeg trenger flere litanier før julaften. Har du et kvarter eller to til overs?>

Hun la telefonen fra seg, lukket øynene og lente hodet bakover. Han var hennes eneste håp.

Ola svarte nesten med en gang: <Møt meg på krematoriet i morgen 07.45>

Merethe tørket tårene og gledet seg skikkelig.