Søndag 19. desember

«Så tenner vi det fjerde lys…» sang Gry. De satt rundt frokostbordet. Ute var det mørkt og trist desember. Gry hadde slått av lyset i taket for å la adventslysene komme til sin rett, men gatelysene utenfor gjorde at gardinene kastet skygger.

«Jeg har egentlig ikke så lyst til å gå på jobb i dag,» sa Merethe.

«Så la vær,» sa Gry. «Ta en sykedag. Nå må du passe på deg selv før julaften.»

«Pass på deg selv før julaften,» sa Merethe surt. «En fra menighetsrådet skal preke i dag og Hylekoret skal synge, og kanskje Ola kommer og spiller også. Det skal nok bli julestemning i Gamlebyen, ja.»

«Hylekoret,» fniste Gry. «Det blir sikkert vakkert.»

«Blåse lys,» sa Anna, og krabbet halvveis opp på spisebordet. Med stor nøyaktighet blåste hun ut hvert av adventslysene.

«Nå ble det mørkt,» kommenterte Merethe.

«Skru på lys,» kommanderte Anna.

«Greit, greit,» sa Gry. «Jeg gir meg. Kan vi ha på både adventslysene og lyset i taket, Anna?»

Anna nikket fornøyd.

Merethe tømte den siste kaffeslurken og gikk for å kle på seg. Alt lå der det skulle. Bukse, skjorte, jakke. Ulltrøye og stillongs – når kirketemperaturen skulle være under nitten grader, kom den aldri opp i mer enn femten.

Sykkelturen var kald og mørk og ensom. Selv denne store byen slumret ekstra lenge på søndag morgen. Alle butikkene i gata nedenfor kirka var stengt, kafeene og kebabsjappene likeså. Merethe måtte stanse et øyeblikk for rødt lys. En leddbuss passerte foran henne. Et kort sekund fikk hun øyekontakt med en eldre kvinne med blomstrete hijab. Øynene hennes så triste ut.

Merethe parkerte sykkelen og låste seg inn på sakristiet. Kirka lå i mørke. Hun gikk bort til sikringsskapet og skrudde på lyset, sone for sone. For hver bryter hun vred på, kom det et høyt klikk, som om kirka helst ville sovet litt til. Over galleri, under galleri, lysekroner midtskip, lyskaster venstre kor, lyskaster høyre kor, strime høyre, strime venstre. Hun tenkte på de triste øynene og kjente plutselig trang til å gråte selv. Så triste var vel ikke de øynene?

Hun ville synge et salmevers, men fikk det ikke til. Det ble bare lavt, lavt; lyden nådde ikke opp til taket. Det var rart. Det var akkurat så kaldt som hun hadde frykta. Hun hadde beholdt jakka på, og varmet hendene i lommene.

«Guten Morgen, guten Morgen, guten Morgen Sonnenschein,» hørte hun Ola synge fra sakristiet. Så nå var han iallfall her. Hun gikk raskt mot sakristiet igjen og begynte å synge med på sangen, og lyden nådde til taket av sakristiet, i alle fall. Han begynte automatisk å dirigere for å få henne til å ta litt mer i.

«I dag, Merethe, er en god dag,» kunngjorde han.

«Har du hatt en god lørdagskveld?» smilte Merethe.

«Jeg har hatt en veldig god lørdagskveld,» bekreftet Ola.

«Så da spiller du bra også, da?»

«Klart jeg spiller bra,» sa Ola og lot som han ble fornærmet.

«Riktig salme?»

«Klart.»

«Passe antall vers?»

«Hvis ikke må du gi meg et hint underveis. Kaffe? Jeg lager.»

Han svinset inn på det lille kjøkkenet og begynte å skramle med kolben.

Snart begynte et jevnt tilsig av folk. Hylekoret skulle ha en siste øvelse, og Ola tok med kaffekoppen bort til flygelet. De hadde bedt ham akkompagnere, fordi deres faste pianist var blitt syk. Det låt faktisk ikke så ille som Merethe hadde fryktet. Heldigvis var de bare tolv sangere, så de kunne holde en viss avstand til hverandre. Dagens to kirkeverter kom og satte seg ved registreringsbordet. Det var to tekstlesere også, den ene skulle preke.

Kirkerommet var fullt av aktivitet. Merethe svarte på spørsmål og pekte veien til do og minnet kirketjeneren om å sette fram vin og ikke bare brød, og sto fremdeles og fiklet med knappene på albaen da klokka var 10.59. Hun kastet seg ut og satte seg på stolen sin. Klokkene stilnet nesten i det samme, og så begynte Ola å akkompagnere Hylekorets første bidrag.

Da Merethes første replikk kom – Nåde være med dere, og fred fra Gud, vår far, og Herren Jesus Kristus – sto hun fjellstøtt. Hun snudde seg, og Ola la en akkord før kyrie. Merethe hørte menigheten synge, men hun hørte ikke seg selv. Så kom tonen hennes og hun tok den. Trodde hun. Stemmen nådde ikke taket. Menigheten svarte likevel villig.

Hun gikk og satte seg igjen, og snek seg til å se på senderen til mikrofonen. Det var ingenting ved den som tilsa at den ikke skulle lage lyd. Men så pleide hun jo egentlig å høre seg selv ved alteret like godt hvis hun sto alene og øvde. Hvilket hun gjorde altfor, altfor sjelden.

For sikkerhets skyld snek hun seg ut på sakristiet for å sjekke ordentlig. Nå hadde hun ingen replikker på lenge. Tekstleserne skulle ta alle de tre tekstene, og representanten fra menighetsrådet skulle preke. Jeg kan puste et minutt nå, tenkte Merethe. Og begynte å gråte. Hun sto midt foran det store speilet akkurat da og stirret rett på sitt eget skrekkslagne ansikt. Hun kunne jo ikke gråte nå? Hun hadde jo en gudstjeneste å lede! Kroppen gråt, men hun ville ikke.

Merethe gikk til det lille toalettrommet og snøt seg kraftig flere ganger, helt til hun hadde sluttet å snufse. Så skvettet hun vann i ansiktet. Det blandet seg med tårene. Fra kirkerommet hørte hun at de begynte på salmen mellom lesningene. Det ville være veldig uhøflig å ikke være der under prekenen. Merethe snøt seg tre ganger til. Hun hadde tydeligvis oversett tårene lenge nok, for nå sluttet de å renne. Hun rettet på stolaen og gikk inn i kirka igjen.

Det var en fin preken. Predikanten smilte lettet til Merethe på vei tilbake til stolen sin på den andre siden av koret. Merethe smilte tilbake.

De kom til nattverden. Ola ga Merethe en tone, og nå kom det stemme, men hun bommet. Hun bommet. På innledningen til prefasjonsdialogen. Hun hang seg på menighetens svar og kom på sporet igjen. Hjertet dundret. Hadde hun mistet stemmen? Fem dager før jul?

Til hennes store overraskelse kom nesten alle fra koret til nattverd. Merethe smilte til hver og en idet hun ga dem brødet. Men tårene begynte å renne da hun snudde seg vekk fra menigheten for å sette kalk og disk tilbake på alteret. «Vi ber deg: Hjelp oss å høre det rop du har hørt, å se den nød du har sett, og å elske vår neste som oss selv,» avsluttet hun mens hun kjempet for å ikke snufse. «Amen.»

Hun trampet ut på sakristiet igjen og rev av seg både stolaen og mikrofonen.

Siste salme var «Folkefrelsar til oss kom.» Sju vers. Deretter skulle Hylekoret synge en sang til avslutning. Innimellom der skulle hun lyse velsignelsen. Merethe sto bak døra med den fiolette stolaen i hendene og klarte ikke å ta den på seg. Tre vers, fire vers, fem vers, seks vers. Hun måtte ta den på seg og gå inn igjen. Ola startet på sjuende vers. Hun klarte ikke.

Ola ga henne tonen. Hun sto fremdeles med stolaen sin i hendene. Han ga henne tonen en gang til. Og en gang til. Det hørtes ut som en bil som tutet. I den grad et orgel kunne høres fornærmet ut, hørtes orgelet fornærmet ut nå. Så ble det stille. Hun så for seg at han gikk raskt gjennom rommet og satte seg ved flygelet, og det gjorde han.

Merethe tok seg kraftig sammen. Hun snøt seg nok en gang og fikk på seg bøylemikrofonen og stolaen igjen. Så gikk hun ut og satte seg. Da sangen var ferdig, tok hun initiativ til applaus og takket både koret og predikanten varmt. Hun minnet alle om å ta på munnbind og holde minst én meters avstand på vei ut. Så forsvant hun inn på sakristiet for å unngå å komme i nærkontakt med alle de trettitre frammøtte.

Kirka ble raskt tom. Ola hadde vært oppe og skrudd av orgelet, og kom småjoggende nedover midtgangen.

«Hva skjer, Merethe?» sa Ola da han kom til sakristiet. «Jeg spilte riktig antall salmevers hele tida, men hva har du drevet på med?»

«Jeg hostet så veldig,» sa Merethe og sank ned i en lenestol.

«Host for meg,» ba Ola.

Merethe hostet.

«Det var et dårlig host,» sa Ola. «Du ljuger.»

«Jeg tror jeg har mistet stemmen,» sa Merethe, og kjente tårene presse på igjen.

«Like før jul?» sa Ola bekymret. «Det er alvorlig. Jeg skal lage en kopp te til deg, og så ser vi mer på det etterpå. Hvil litt først. Håper du ikke har fått korona og setter oss begge to i karantene før julaften.» Han ga henne et pledd og kjente raskt på panna hennes før han forsvant til kjøkkenet.

De satt en stund og drakk te mens de ventet på at alle andre skulle dra. Ola fortalte litt mer om hvor morsomt han hadde hatt det på lørdagskvelden. Merethe lo. Så var de plutselig alene. Ola satte tekoppen fra seg og reiste seg.

«Legg deg på gulvet,» kommanderte han.

«Hva?» sa Merethe.

«Legg deg på ryggen,» gjentok Ola.

«Ja vel,» sa Merethe og reiste seg. Det ble iskaldt uten pleddet. Midt på gulvet lå et slitent teppe. Hun la seg ned på det.

«Greit,» sa Ola. «Fint. Dette med å miste stemmen er ikke mitt fagområde, men vi kan se litt på det. Nå vil jeg at du skal puste dypt og slappe av i hele kroppen. Start med hårfestet og gå hele veien ned. Jeg snur meg med ryggen til og skal ikke titte når du slipper ut magen.»

Merethe stirret på bjelkene i taket og prøvde å finne hårfestet sitt.

«Slapp av i hele kroppen,» messet Ola. «Start med hårfestet. Kjeven. Munnen. Haka. Skuldre. Armer. Alle de store muskelgruppene. Både magen og etasjen under. Helt ned i tærne slapper du av.»

«Jeg er avslappet nå,» sa Merethe etter en liten stund.

«Da kan du reise deg,» sa Ola.

Merethe tok på seg jakka og ble med ham ut til flygelet. Han hadde egentlig tatt på trekket, men nå rev han det av og la det på gulvet.

«Hvor stanser det?» sa han. «Hvor dypt kommer du?»

«M-m-m,» summet Merethe.

«Det stoppet fort,» sa Ola. «Igjen.»

Han ga en tone. Hun tok den. Han ga en mørkere tone. Hun tok den også. Han gikk enda litt nedover i registeret. Nå fulgte hun ikke med. Ole prøvde det samme en gang til. Det stanset samme sted.

«Dette var rart,» sa han.

«Veldig rart,» sa Merethe.

«Det er noe som blokkerer,» sa Ola og rynket brynene. «Se meg inn i øynene nå.»

Han ga henne en ny tone. Hun kjente tårene presse på igjen da hun møtte blikket hans. Han nikket rolig til henne og pekte på en tangent.

«Her ligger gråten og sperrer hele registeret,» sa han trist. «Du kan ikke jukse deg forbi den.»

«Hva kan jeg gjøre med det?» spurte Merethe.

«Ser jeg ut som en psykolog?» sa Ola.

«Nei,» sa Merethe og gikk mot sakristiet.

«Vent da,» sa Ola. «Nå puster du, og så leter vi etter noen flere toner før du går. Du må opp på hesten. Hvis du vil at jeg skal hjelpe deg?»

«Ja,» sa Merethe.

«Fint,» sa Ola. «Gå deg en liten runde, og så kan du komme tilbake og velge deg en julesang.»

Han begynte å spille på <Folkefrelsar, til oss kom> igjen. Merethe gikk sakte opp og ned midtgangen mens hun konsentrerte seg om å puste dypt.

«Det er kanskje ikke så greit nå uten Dag,» sa Ola forsiktig. «Og hvor mange gravferder har du egentlig hatt den siste måneden?»

«Jeg kan ikke snakke om det,» sa Merethe og pustet dypt for å ikke begynne å gråte igjen. «Jeg orker ikke å snakke om det. Jeg vil bare gjøre jobben min.»

«Okei,» sa Ola. «Jeg tror ikke det blir så enkelt for deg, hvis jeg skal være helt ærlig. Du har et stykke å gå. Men – » Han la noen akkorder og begynte å synge. «Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå dei sjøl. Men eg kan gå dei med deg, eg kan gå dei med deg…»

«Jeg skal faktisk ikke dø,» sa Merethe. «Det er ikke meg det er noe galt med. Det er systemet.»

«Det kirkelige systemet kan ta rotta på noen og enhver,» mente Ola og skjøv ei salmebok mot henne. «Nå slår du opp på 982, også ser vi hvordan du føler deg når du har tatt det ti ganger uten pause.»

«Er du sjuk, eller?» sa Merethe.

«Det virker som din strategi er å fylle hodet med alt annet enn det du tenker på,» kommenterte Ola. «Så da kjører vi på med Trond Kverno. Kom igjen. Her har du en g.»

«La meg i alle fall få lov til å hente et glass vann,» smilte Merethe. «Takk, Ola. Takk.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s