Så var det siste lørdag i advent. Merethe, Gry og Anna hadde tatt toget til Fredrikstad for å besøke Kristine. De skulle ta en siste runde med pepperkakebaking og juleverksted.

Gry, som elsket jul, ble sittende med vannmaling og glitter sammen med Kristine og Hanna lenge etter at Anna var lei. Even hadde tatt med seg Anna opp på rommet for å vise fram dinosaurus-samlingen sin. Merethe hadde takket ja til en kaffekopp og nei til pepperkaker, og satt i sofaen sammen med Krister.

«Jeg føler ikke akkurat at menigheten spiller på lag med meg,» sukket Merethe og klemte om kaffekoppen. «Jeg vet ikke hvor mange jeg har forsøkt å spørre om hjelp for å få gjennomført gudstjenester på julaften. Det virker som alle i hele soknet skal reise til en eller annen fjern hjembygd.»

«Men likevel kommer det folk i kirka på julaften,» sa Krister. «Sånn er det alltid. Alle reiser åpenbart ikke hjem til jul.»

«Jeg skal skrive ned navnene på alle jeg kjenner som møter opp,» sa Merethe, «og spare til neste år. Så vet jeg hvem som ikke reiste hjem til jul.»

«Du må faktisk skrive ned navn og nummer til absolutt alle,» rettet Krister. «Men det må slettes etter fjorten dager.»

«Så får jeg gjemme det i mitt hjerte,» sa Merethe. «Hvis Dag hadde spurt, hadde sikkert folk rukket opp hånda med en gang. Jeg vet jo ikke hvem jeg burde spørre en ekstra gang.»

«Du må jo bare kjøre på,» mente Krister. «Kunngjør gudstjenester og håp på at det skjer et under. Hvis folk flest melder seg på via nettsiden, kan du sende melding til alle sammen lille julaften kveld om at det dessverre ble avlyst. Det motsatte er mye vanskeligere.»

«Jeg kommer ikke til å få sove før jeg har tre kirkeverter,» sa Merethe. «Heldigvis har jeg organister. Om det så skulle bli åpen kirke, er en kirke uten musikk fryktelig trist.»

Pjotr hadde sagt ja. Heldigvis. Han skulle hjem til moren, som var norsk, og feire julaften. Men det var greit for henne at han tok et seinere tog til Drammen. De var bare voksne i familien og kunne spise middag litt seinere. Pjotr hadde til og med tilbudt seg å ta den tredje gudstjenesten gratis, for at Merethe skulle slippe å forholde seg til to organister. Hun skulle jammen høre med Egil om ikke Nina kunne få betalt uten å møte opp. Tanken på den ukjente organisten ga henne litt vondt i magen.

Bare seks dager til julaften.

Hun måtte fjerne benkene utenfor kirka, kunngjøre gudstjenestene og oppdatere smittevernrutinene, åpne påmelding, skrive på nettsida og fylle på strøsand i kassa utenfor. Og skrive en preken.

De hørte Anna komme trampende ned trappa. Hun kom triumferende inn i stua med en stor Tyrannosaurus Rex laget av plast.

«Gr-r-r, dinosaujr!» ropte hun, og hørtes omtrent ut som Georg i Peppa Gris.

«Jeg tror Anna ønsker seg en dinosaur,» sa Even.

«Jaha,» sa Merethe. «Gjør du det, Anna?»

Anna nikket alvorlig.

Det var ikke så ofte Anna ønsket seg noe, så Merethe bestemte seg for at det ble dinosaurus på henne i år. Gaver hadde hun selvsagt ikke rukket å kjøpe ennå uansett.

«Den ser omtrent ut som meg når jeg skal ut på kirkegården,» sa Gry fra kjøkkendøra. «Stor rumpe og korte armer. Med kappe, altså.»

«En mammosaurus, altså,» sa Krister. «Det må jo faktisk Anna få. Synd jeg ikke visste om det før nå.»

«Vi kan ta litt ansvar,» sa Merethe og blunket til ham.

Kristine ryddet bort maling, glitter, lim og sakser fra kjøkkenbordet. Ute begynte det å skumre. Merethe reiste seg for å hjelpe henne.

«Har du hørt noe mer fra Dag, da?» spurte Kristine.

«Nei,» sa Merethe. «Ikke siden mandag.»

«Så du vet ikke hvor han skal feire jul?»

«Nei,» sa Merethe. «Og ikke bryr jeg meg, heller.»

«Jo, det gjør du,» insisterte Kristine. «Jeg lurer veldig på hva som skjer med ham nå. Om han har snakket noe mer med Kristin, eller hvordan situasjonen er.»

Hun fortalte om møtet hun hadde hatt med Kristin for to dager siden.

«Det ser ikke så veldig pent ut,» sa Merethe. «Men jeg håper innerst inne at han kommer tilbake. Jeg har ikke lyst til å være både sokneprest, menighetspedagog og kapellan så mye lenger, og Nala har ikke tenkt seg tilbake på jobb på en stund, tror jeg. Og når Egil ikke er på hjemmekontor, så er han på kontoret i Huk, fordi de har kaffemaskin med kapsler der.»

«Blir dere sammenslått en gang til, tror du?» spurte Kristine. «På ordentlig?»

«Hvis jeg skulle vært sokneprest i en sånn prosess, er det minste jeg ville krevd at dere får Paulus kirke på kjøpet,» ropte Krister. «Så kan dere kalles GaPaHuk og ikke GaMaHuk. Marta er jo uansett fristilt som soknekirke. GaHu eller HuGa er litt kjedelig.»

«Litt geografisk perifert, kanskje?» mente Kristine.

«Jeg tror faktisk Gamlebyen og Marta så vidt har en liten spiss den veien etter sammenslåingen, faktisk,» sa Krister. «Tenk så kult det kunne vært å ha friluftslinje for konfirmantene og hete GaPaHuk.»

«Jeg har ikke planer om friluftslinje,» sa Merethe. «Og heller ikke om å slå oss sammen med noen flere enn nødvendig. Ikke sammen med noen, faktisk. Vi kan være …GamMa.»

«GamMa,» sa Krister og smakte på navnet. «Så kult. Det har jeg faktisk ikke tenkt på.»