«…Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.»

Merethe gjorde tegn til at de sytten frammøtte kunne sette seg. Organisten, som hun ikke visste hvem var, begynte på <Så ta da mine hender.> Merethe gikk ut på sakristiet for å ta på seg kåpa. I denne kirka hadde de en i medium størrelse, og det passet fint for Merethe. Det var verre for Gry, som så vidt passet i en small.

Hun tok på seg et svart munnbind før de skulle ta ut kista. Byrået hun møtte på onsdag, hadde gitt henne en hel pakke. De syntes det var penest hvis presten gikk med svart munnbind, og det hadde hun ingen problemer med å rette seg etter. Det matchet jo kåpa også.

Kirkeklokkene ringte helt til bilen var forsvunnet rundt svingen. Det var en klar og vakker dag. Da Merethe våknet og så ut av vinduet, hadde hun ikke helt forstått hvorfor hun syntes noe var annerledes. Men det var jo over ei uke siden hun hadde sett lenger enn til blokka på andre siden av veien. Et tungt, grått mørke hadde ligget over byen lenge. I løpet av natta hadde skydekket sprukket opp. Solstrålene ble reflektert i den svarte bilen i det den forsvant.

Hun la høyre hånd på venstre side av brystet – der hjertet liksom skal befinne seg – og tok farvel med de pårørende på god avstand. Så subbet hun inn i kirka igjen.

De effektive karene fra byrået hadde allerede begynt å bære ut lysestaker og slå sammen blomsterstativ. På gulvet var det små vanndammer der de avskårne blomstene hadde vært. Rommet luktet blomster og jord. Med lyset som kom inn gjennom glassmaleriene fikk Merethe nesten en følelse av vår. Ville alt bli bra likevel? Ville alt det skapte bli forløst?

I sakristiet kastet hun munnbindet i søppelbøtta og begynte å kle av seg. Hun hadde bare levert på middels nivå i dag. Hun leverte liksom bare på middels nivå hele tida. Nå husket hun knapt hvem som skulle bisettes om halvannen time. Det hadde vært så fint hvis noen i kirka hadde satt på kaffen. Men staben her var samlokalisert med en annen stab et annet sted. Færre og færre kirker var betjent.

Neste stopp var krematoriet. Ikke det Vestre. Merethe pakket sammen klærne sine i sykkelveska og dro av sted. Hun trengte virkelig en kopp kaffe, men det var ikke akkurat flust av kaféer på veien. Tett opptil gravlunden lå en bensinstasjon. Merethe tok turen innom. Det var ikke sykkelparkering utenfor, så hun låste sykkelen fast til en benk mens hun var inne og kjøpte kaffe. Så satt hun på benken i sola, med en avis under rumpa, og nippet til kaffen sin mens bilene suste forbi.

Så ringte telefonen.

«Hallo,» sa en damestemme. «Det er Nina. Det er meg som skal være vikar hos dere på julaften. Jeg vil gjerne vite hva slags planer dere har.»

«Å,» sa Merethe. «Så fint at du ringer. Jeg tenkte å ringe deg etterpå i dag. Ja, på julaften har jeg tenkt at vi skal ha tre korte gudstjenester. Klokka to, tre og fire.»

«Jeg vil gjerne gjøre deg oppmerksom på at jeg er leid inn for å spille én gudstjeneste,» sa Nina. «Ikke tre. Så jeg må bare beklage, det kan jeg ikke være med på.»

«Ikke hvis du får tre enkelttjenestehonorar, engang?» spurte Merethe. Hun hadde egentlig ikke dekning i budsjettet for det tilbudet, men noe måtte jo fellesrådet regne med å betale ekstra hvis de ville ha ekstra mange gudstjenester.

«Nei,» sa Nina. «Det blir bare litt mye.»

«Du hørte kanskje fra Egil angående betaling av solist,» sa Merethe. «Hva slags instrument ble det? Jeg må jo forresten høre om vedkommende vil spille flere gudstjenester.»

«Jeg har ikke engasjert noen solist,» sa Nina. «Jeg liker ikke forstyrrelser.»

«Å, nei,» sa Merethe. «Akkurat i år er blir julaften litt spesiell for oss alle. Jeg skulle jo også bare hatt én gudstjeneste på julaften, men biskopen vil gjerne at vi strekker oss litt ekstra.»

«Så edelt av deg,» sa Nina. «Jeg spiller bare den avtalte gudstjenesten. Klokka fire, da?»

Merethe sukket tungt. Hvilke muligheter hadde hun nå? Åpenbaringen kom med en gang. Pjotr. Hvis han feiret jul i byen, ville han helt sikkert stille opp. Kanskje han ikke engang feiret jul 24. desember. Men hvem skulle betale? Egil hadde ikke gitt henne ryggdekning for mer enn ett enkelttjenestehonorar, men Kristin maste hele tida om mindreforbruk.

Merethe ringte til henne og forklarte situasjonen, og ba om å få penger til å betale Pjotr.

«Hm,» sa Kristin. «Jeg hørte at dere leide ham inn forrige uke. Du skjønner det, Merethe, at han er ikke medlem. Det er litt vanskelig at forskjellige menigheter leier ham inn hele tida.»

«Det er da masse østeuropeiske organister som spiller på dispensasjon,» innvendte Merethe.

«Men ryktet sier at Pjotr er udøpt,» sa Kristin. «Det er derfor jeg er litt skeptisk.»

«Hva spiller det for rolle?» spurte Merethe frustrert.

«Det handler om sakramentsforvaltning,» forklarte Kristin. «Og vi har jo særskilt krav om medlemskap.»

«Det er jo ingen sakramenter på julaften,» innvendte Merethe.

«Nei,» sukket Kristin. «Julaften, da. Okei. Men ikke flere ganger. Jeg skjønner det er fristende hvis Nala og Dag og Ola ikke er tilgjengelige i januar heller, men jeg må nesten sette en grense.»

«Det er jo helt teit,» sa Merethe. «Han er kjempedyktig og elsker orgelet.»

«Du får ta praten med ham, da,» sa Kristin. «Utfordre ham på det. Døpe ham.»

«Hæ?» sa Merethe. «Jeg?»

«Ja, hvis du så gjerne vil ansette ham, så,» sa Kristin. «Hvis han er så dyktig.»

«Jeg kan ikke blande sammen de to tingene,» sa Merethe. «Det skjønner du vel.»

«Du får ta det opp hvis det blir naturlig,» sa Kristin. «Men ring ham angående julaften, du, og så tar du det derfra. Bra du tar litt initiativ, Merethe. Men de benkene utenfor kirka, hvor kommer de fra? Og når blir de fjernet?»