Torsdag 16. desember

Julens budskap lar seg ikke stoppe. Det skal vi spre i alle lokalmiljøer i Oslo, fra alle kirker og
kirkebakker med ord, toner og tente lys.

Formuleringen fra beredskapsgruppa fikk nesten Merethe til å grine. Det er så innmari mange lokalmiljøer i Oslo. Hun tenkte tilbake på julaften 2020, da hun og Dag syklet rundt i flere timer og leste juleevangeliet i alle borettslagene. Sammen.

I år forventet de både åpne dører, gudstjenester og oppsøkende virksomhet.

Kristin hadde akkurat ringt og etterlyst menighetens beredskapsplan for jula og planer for julaften. Hun hadde vært tydelig på at de ikke fikk noen vikar for Dag på julaften, så Merethe var innstilt på å tilrettelegge for gudstjeneste i Gamlebyen og åpen kirke i Marta. Gudstjenesten i Marta var jo ikke forordnet. De gjorde det bare fordi de var greie. Men de var ikke nok folk i år. Det gikk ikke rundt.

Beredskapsplan: Hvis jeg blir syk, stenger vi hele virksomheten, skrev Merethe på en lapp. Hun visste ikke helt hva mer hun skulle skrive.

Nala var sykemeldt, Dag var borte, Ola skulle spille i Huk og Egil skulle på hytta. Tone skulle vært kirketjener på gudstjenesten i Marta. Sammen med Paulus fra menighetsrådet og en frivillig musiker ville hun klare å holde kirka åpen et par timer.

Men til Gamlebyen hadde hun ennå ikke fått tak i noen kirketjener, og ingen fra menighetsrådet hadde tid til å være med. Og det var bare åtte dager igjen.

Hun hadde ingen andre å ringe, så hun ringte til Åge. Han fortalte entusiastisk at han skulle gjennomføre sju korte gudstjenester sammen med Marianne og Ola, og at det hadde vært enkelt å få tak i frivillige i år. Alle forsto hvor viktig det var å dra lasset sammen.

«Hva planlegger du, da?» spurte han til slutt.

«Vel,» sa Merethe. «Det blir åpen kirke i Marta, iallfall, siden vi bare er én prest. Så tar vi vel tre gudstjenester i Gamlebyen, tenker jeg. Det burde holde.»

«Det er nesten litt urettferdig at vi er to prester, og én kirke, mens du er én prest og har to kirker!» lo Åge.

«Ja,» sa Merethe, og forsøkte å le med. Hun fikk det ikke helt til.

Egil hadde skaffet nok en ukjent vikarorganist til julaften i Gamlebyen. Merethe tenkte at det var hennes eneste kort. Hvis vedkommende var samarbeidsvillig, kunne de kanskje få til et meningsfullt program uten faste tilviste plasser.

For utfordringen med gudstjenestene var egentlig at alle deltakere måtte registreres, ikke bare med navn og nummer, men også med nøyaktige koordinater for å kunne dokumentere hvor hver deltaker hadde sittet. Samtidig som noen skulle ta ansvar for at alle som kom inn, hadde på munnbind, og ordne køen utenfor kirka så alle kunne holde én meters avstand.

Da de kunne ha gudstjenester for tjue personer av gangen i juni måned, hadde Merethe forsøkt å kombinere det å være kirkevert med det å ha tre gudstjenester på rad, for de hadde bare klart å få tak i én kirkevert. Så hun visste allerede at det ikke var forsvarlig at hun både var liturg og kirkevert. Især ikke hvis en av gudstjenestene skulle ha dåp og hun skulle klargjøre til ny nattverdsfeiring mellom hver gudstjeneste.

Sakramenter slapp hun heldigvis på julaften. Men hun kunne ikke være alene.

Julens budskap lar seg ikke stoppe, tenkte Merethe, og gikk ut for å strø sand på den glatte gårdsplassen.

***

Kristine parkerte utenfor kirka på prostesetet og ble fylt av minner med en gang. Hver tirsdag kl. 08.15, hele året, uten unntak. Hun hadde til og med giftet seg her en tirsdag kl. 08.15. Hun så mot vinduet til Gabriels kontor, som ikke var Gabriels kontor nå. Han var en skikkelig kløne, men en omsorgsfull kløne, og klokere enn de trodde. Hun hadde faktisk savnet ham da hun dro.

Da hun begynte på trappa opp til prostekontoret syntes hun faktisk at hun hørte stemmen hans. Tenk at den hang igjen i lufta. Så livaktig var den, at hun faktisk kunne se ham også. Han satt ved møtebordet ved siden av Kristin. Han var der på ekte.

Kristine ville helst synke gjennom gulvet eller krype ned trappa igjen, men hun var oppdaget og måtte gå og sette seg på plassen som var holdt av til henne.

«Vi er jo veldig lei oss for det du måtte oppleve da du jobbet her,» sa Kristin.

Kristine klamret seg intenst til kaffekoppen hun hadde fått i hånda av en omsorgsfull prostesekretær. Hun torde ikke å se på Gabriel, men hun visste at han satt og så på henne.

«Ja,» sa Kristine. «Jeg vil jo først si det, da, at det var meg som oppfordret Dag til å fortelle om dette. Til å ta ansvar når han først skulle fortelle om feiltrinn han hadde begått. Men vi to fant ut av det med hverandre i ettertid. Jeg bærer ikke nag til dere som arbeidsgiver. Hvis jeg ville, hadde jeg kunnet si ifra.»

«Er du helt sikker på det?» spurte Kristin.

Nei, tenkte Kristine. Men hun bare smilte.

«Jeg vet ikke om det er så enkelt som du selv mener,» sa Gabriel.

Herregud, tenkte Kristine. Han har sikkert sagt til Kristin at jeg lå med Krister samme semester.

«Det var kanskje ikke bare enkelt å komme til meg,» fortsatte han. «Jeg har tenkt tilbake etter at dette kom opp, og ser at jeg ikke alltid var like oppmerksom. Kanskje jeg framsto litt streng. Kanskje du kan ha følt et visst press til å ordne opp med Dag uten å blande inn meg.»

«Kanskje,» sa Kristine og satte øynene i ham.

«Det er selvsagt mye jeg husker som Kristin ikke vet, siden det var meg som var prost for åtte år siden. Men hvorfor skulle det være relevant for meg å dele alle tankene mine med henne? Vær trygg.»

«Selvsagt,» sa Kristin. «Gabriel bidrar til å utdype bildet, men det er du som eier din fortelling, Kristine. Så nå kan du dele det du mener er relevant.»

«Det hadde vært en samling i prostiet,» begynte Kristine. «Det var i september. Dag foreslo at vi skulle treffes om kvelden og ta en øl for å feire at jeg var ordinert. Ikke bare han og meg, da, men alle. Men det var ikke så mange som kom. Vi var der, og i alle fall Krister, og Lillian tror jeg, og…»

Plutselig var det ikke like lett å snakke om likevel. Hun var plutselig midt i et minne der både Dag og Krister var fremmede sokneprester i starten av 40-årene, og hun hadde en sånn merkelig følelse av at det var noe Krister ville verne henne mot, men ikke kunne si. Krister hadde jo sett hva som var i ferd med å skje, han hadde forsøkt å hindre det, han hadde nesten klart det… Hvis ikke Dag hadde bedt taxien sette av Krister først. Krister hadde vært modig som hadde insistert på å være med i taxien, men å forlange å få henne ut av taxien før seg selv ville vært hinsides klarsynt.

«Jeg trenger ikke å høre på, Kristine,» sa Gabriel. «Du kjenner meg for godt.»

Han nikket til de andre, reiste seg fra stolen og forlot rommet.

Da Kristine kom ned den knirkete trappa en halvtime senere, satt han i sofaen der nede. Han klappet inviterende på sofaputen to seter bortenfor. Hun sank ned på den.

«Så,» sa Gabriel. «Det er mye en prost ikke får med seg. Jeg tilhører nok en generasjon av menn som har hatt ganske progressive brilleglass. Du aner ikke hvor mye jeg skammer meg nå, når jeg tenker på hvor mye du skammet deg da.»

«Vil du vite mer?» spurte Kristine.

«Nei,» sa Gabriel. «Da Kristin fortalte meg hva det gjaldt, ble jeg veldig forvirret. Så forsøkte jeg å tenke tilbake på den tiden og hvor mye konflikt Dag skapte i kollegiet. Men det var en episode jeg aldri klarte å tolke, og det var da Krister kastet kaffe på Dag. Han tok hele kolben rett fra trakteren og bare slengte all den rykende kaffen utover jakka hans. Ja, det var jo bra han hadde jakka på, en skinnjakke faktisk. Hvis ikke hadde det gått helt galt. Jeg forsto ingenting.»

«Shit,» sa Kristine. «Når var det?»

«Det var på det første sokneprestmøtet etter jul,» sa Gabriel.

«Det har ingen av dem fortalt meg om,» smilte Kristine.

«Det pågikk nok litt i kulissene som du ble spart for,» sa Gabriel og blunket til henne.

«Jeg visste ikke at Krister var så ridderlig,» sa Kristine.

«Det er utrolig hvilke instinkter som kan vekkes i oss,» sa Gabriel. «Herlighet, som den mannen ville verne deg. Han kunne drept en bjørn. Elsker han deg ennå?»

«Ja,» sa Kristine. «Vi elsker hverandre veldig, veldig mye.»

«Hva heter barnet? Var det Eivind?»

«Even,» sa Kristine.

«Men hva med det andre barnet?»

«Det også,» sa Kristine.

«Det var vel en grei pris,» sa Gabriel. «Og da forstår jeg jo at du tross alt ønsker Dag alt godt.»

«Jeg synes han er en god sokneprest,» sa Kristine.

«Det synes jeg også,» sa Gabriel. «Og jeg kan understreke at han er en angrende synder. Men du? Lat som jeg ikke har sagt det om Krister og kaffen. Bare ta det fram inni deg en gang du trenger det.»

«Du er god, Gabriel,» sa Kristine.

Hun ga ham en rask klem før hun gikk med raske skritt mot bilen. Nå trengte hun noen mil på E6 i ro og fred.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s