Onsdag 15. desember

Merethe hadde hengt opp julekortet fra Kristin på oppslagstavla.

§ 2 Presten skal forvalte Ord og sakrament slik at kristen tro og kristent liv fremmes i menighetene ved å

a) holde forordnede gudstjenester og forrette kirkelige handlinger,

b) utføre dåps- og konfirmasjonsopplæring,

c) utøve sjelesorg og veiledning, gå med dødsbud, reise i soknebud og også ellers besøke syke og

d) utføre forkynnerarbeid og i samråd med menighetsrådet annet menighetsbyggende arbeid.

Prioriteringsrekkefølgen var grei. Gudstjenester for barnehager og skoler var vel så vidt innunder a) siden de ble ført som forordnede gudstjenester. Hvor mange av dem biskopen en gang hadde forordnet, visste ikke Merethe. Men de lå på a) sammen med kirkelige handlinger og Merethe hadde sagt at på akkurat de tidspunktene kunne hun ikke ta noen gravferder.

Presten skal forberede ovennevnte gjøremål og sette av nødvendig tid til studium og personlig fornyelse.

I dag var det tid til å forberede gjøremål. Stabsmøtet hadde blitt avlyst og hun hadde ingen andre avtaler. Uke 50 var et lite pusterom mellom barnehagene og julaften. Det var bra skolegudstjenestene var avlyst, når hun ikke kunne dele ansvaret med verken Nala eller Dag. Hun skulle hatt en skolegudstjeneste i går, to i morgen og en på fredag. Og den gudstjenesten på søndag, da, og to gravferder på fredag, så da røk den arbeidsdagen.

Timene gikk i kapellan-kroken. For en gangs skyld nøt Merethe stillheten. Hun la fra seg mobilen da hun skulle spise lunsj, og fulgte med på fuglene i buskene utenfor i stedet. Hun hadde tent et kubbelys og forsøkte å puste med magen. Kanskje kunne hun unngå prekenskriving på lørdag, når skolene ikke kom likevel? Men hun burde jo tilby dem et alternativ. Burde ringe rektorene igjen og spørre om de ønsket å komme på åpen kirke og se julekrybba, eller om hun skulle sende en digital julehilsen.

Så ringte telefonen. Det var fra sykehjemmet, som sa at sykehjemspresten var syk og at en av beboerne veldig gjerne ville ha besøk av en prest.

Merethe så på julekortet. Også ellers besøke syke

«Det er ikke så lett å få det til,» sa hun. «Jeg er alene her. Haster det?»

«Ja, det haster ganske mye,» sa kontakten på sykehjemmet.

«Jeg kommer i morgen tidlig, da,» tilbød Merethe og tenkte på det lille hullet i kalenderen som hadde oppstått da skolegudstjenesten ble avlyst.

«Du kan ikke komme i dag?»

«Nei,» sa Merethe og tenkte på alt det som berørte § 2a som hun måtte bli ferdig med før helga, og at skolene som burde følges opp kom under § 2b. «Jeg beklager.»

Hun visste at Marianne var syk og Åge hadde en begravelse klokka to. Hun kunne ikke sende utfordringen videre dit heller. For sikkerhets skyld ringte hun Kristin, som sa at man ikke kan rekke alt, og at det er viktig å prioritere i samsvar med tjenesteordningen.

Akkurat da Merethe hadde logget seg av og gjorde seg klar til å hente Anna i barnehagen, ringte det fra sykehjemmet igjen.

«Du er helt nødt til å komme. Han kommer til å dø i kveld.»

«Okei,» sa Merethe. «Jeg kommer.»

Hun skrev en melding til Gry og fant fram presteskjorta si fra skrivebordsskuffen. Et kvarter senere syklet hun nedover veien med soknebudssettet i barnesetet.

Merethe fikk lov til å henge av seg ytterklærne på vaktrommet og ble fulgt til riktig rom av en pleier. Han banket på og åpnet døra for Merethe.

«Nå er presten her, Torstein,» sa han og trakk seg ut av rommet igjen.

En eldre mann lå i en seng som sto midt i rommet. Han lå med lukkede øyne. Det var ingen andre der. Pusten hans var tung. Merethe satte kofferten på gulvet og ble stående noen sekunder uten å si noe. Hun ventet på et livstegn fra den andre.

«Hallo,» sa Merethe høyt og tydelig. «Jeg heter Merethe. Jeg er prest. Jeg er hos deg nå.»

Dette kom ikke til å fungere med en meters avstand og munnbind. Hun la munnbindet fra seg på en hylle og gikk nærmere. Fortsatt ingen reaksjon.

«Kan du høre meg, Torstein?»

Hun dro til seg en stol og satte seg ved siden av senga. Hun tok hånda hans i sin og klemte den. Han klemte henne tilbake.

«Kan jeg gjøre noe for deg?» spurte Merethe. «Klem to ganger hvis du hører meg.»

Han klemte to ganger, men øynene hans var fremdeles lukket.

«Ønsker du å få nattverd, Torstein?»

Han ristet svakt på hodet.

«Vil du bare at jeg er her litt?»

Han klemte to ganger.

Merethe sa ikke noe mer på en stund. Hun satt med hånda hans i sin og funderte på hvorfor han var alene. Noen hadde pyntet til jul på rommet hans. Et lite juletre av plastikk sto på bordet ved vinduet og to mus med nisselue satt i lenestolen som sto i hjørnet.

Hun begynte å nynne den første julesangen som falt henne inn. <Jeg er så glad hver julekveld.> Hun så hvordan sangen fikk ham til å falle til ro. Så hun fortsatte med <En krybbe var vuggen> og <Glade jul.>

Pusten hans gikk i rykk og napp. Flere ganger var Merethe sikker på at han hadde sovnet inn. Men klokka var 20.43 da Torstein trakk sitt siste sukk.

Hun foldet hendene hans over dyna, og hentet en av pleierne.

«Skal jeg varsle noen?» spurte Merethe.

Pleieren dro på det. «Vi skal undersøke litt,» sa hun til slutt. «Du trenger ikke å tenke på det.»

«Si at jeg godt kan forrette i gravferden,» sa Merethe. «Hvis de ønsker det.»

«Takk, det skal jeg si,» sa pleieren.

Merethe fant jakka si og gikk ut til sykkelen. Hun spente soknebudssettet fast i barnesetet igjen og syklet hjemover i mørket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s