Ni av prostiets prester sto utenfor kirka og frøys mens Kristin selv leste epistelen fra 2. Korinterbrev.

«Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som vi har forkynt for dere, jeg, Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei; i ham er det bare ja.»

Merethe hakket tenner. Hvorfor hadde hun dratt hit? Og hvorfor kunne de aldri heller møte prosten på Teams? Søndagens tekster var ikke akkurat vanskelige å preke over. Man kan alltids gjøre ting vanskelig, selvsagt, men hvis man ikke ville gjøre det vanskelig, ville det gå ganske greit.

Det syntes visst Kristin også, eller kanskje hun også var kald. Hun lukket igjen bibelen sin uten flere kommentarer, og tok fram en bunke julekort. Hun delte ut til alle prestene, og ba dem ta med til kollegaer som ikke var der. Merethe tok imot sitt. Hun fikk ikke noe ekstra kort til Dag.

«Jeg har bestemt meg for å droppe samlingen de to neste ukene,» kunngjorde Kristin. «Det er krevende tider nå. Vi må fokusere. Jeg har derfor limt inn tjenesteordningens § 2 i hvert kort, og oppfordrer dere til å henge det opp et synlig sted. Noe kommer først, og noe kommer sist. Det aller, aller viktigste vi gjør nå, er gravferd. Lykke til i tjenesten.»

Kollegiet mumlet noe tilbake. De ønsket hverandre god jul, de fleste som vanlig litt halvhjertet. Merethe tok på seg sykkelhjelmen og låste opp sykkelen. Det hadde begynt å bli lyst ute. I dag hadde hun faktisk en gravferd. Det aller, aller viktigste.

Akkurat gjennomføring av gravferd gikk alltid greit. Hun kunne hatt fire i uka. Hun kunne alt utenat. Men forberedelsene tok sin tid, og gjennomføringen la beslag på mye av en arbeidsdag. Merethe følte at hun ikke akkurat hadde levert på topp de siste to ukene. Hun hadde vært på god vei til Vestre gravlund forrige uke, men oppdaget det før hun satte seg på t-banen, og plutselig fått tre kvarter i gave av seg selv.

I dag skulle hun faktisk til Vestre. Hun tok baggen på skuldra og ruslet bort til t-banestasjonen. Hadde det ikke vært for munnbindpåbudet, hadde det nesten vært litt stas å for en gangs skyld kjøre gjennom byen. Hun kunne kjøpt take away-kaffe ved stasjonen. Nå var ikke det noe vits i. Ikke hadde hun fått spist nistepakka si, heller, og den lå i baggen og ventet på å få komme fram til Vestre krem.

Det var så pent der. Hvis hun sto med ryggen til t-baneskinnene og holdt seg for ørene så man ikke hørte støyen fra ring 3, lå gravlunden stor og stille foran henne. Så stor at hun ikke ante hvor stor den var, for det var ikke ofte hun måtte følge til denne kanten av byen.

Det gamle krematoriet var en pussig musteinsbygning, med spir og tårn og rosevindu, og veldig mange dører, og veldig mange ganger og rom. Merethe gikk gjennom blomsterrommet og urnerommet og kom til døra det fremdeles sto «prest» på, selv om det slettes ikke bare var prester som skiftet der lenger. «Husk å låse døra innenfra under seremonien» sto det under.

Døra var låst. Merethe ristet litt i dørhåndtaket og så seg rundt etter andre dører, da den ble åpnet innenfra. Der sto en ukjent kollega.

«Hei,» sa han. «Skal du i begravelse?»

«Nei,» sa Merethe og trakk ned skjerfet. «Jeg er prest, og jeg skal ha den neste begravelsen.»

«Nei,» sa han. «Nå har du gått feil.»

«Nei,» sa Merethe. «Rolf Hansen, klokka tolv, 14. desember, Vestre.»

«Nei,» sa han. «Kari Berntsen, klokka halv tolv. Hvis jeg var deg, ville jeg gått et annet sted. Klokkene har begynt å ringe, så..?»

«Greit,» sa Merethe og plukket opp baggen sin igjen.

Da hadde hun vel kommet for tidlig, da. Hun ruslet ut i blomsterrommet igjen for å se etter hvor mange blomster som hadde blitt sendt til Rolf Hansen. Men det var ingen blomster til Rolf Hansen der.

Merethe kjente panikken bygge seg opp. Hun sjekket kalenderen på mobilen. Jo. Hansen. Klokka tolv. Vestre. I dag. Hun ringte til Tone, som sjekket dødsregisteret.

«Rolf Hansen, klokka tolv, 14. desember, på Vestre gravlund,» sa hun. «Du skal forrette og en som heter Nidal skal spille. Og du er på Vestre gravlund?»

«Ja,» sa Merethe. «Så langt øyet kan se.»

«Jeg ringer byrået,» sa Tone. «Det må ha skjedd en feil. Det er jo en kirkegård som heter Vestre Aker også.»

«Men jeg snakket med de pårørende senest i går!» ropte Merethe desperat. «Og de var så opptatt av at de hadde fått plukke ut hvilket gravsted de ønsket seg, og at det hadde vært varmeelementer der i går! Jeg er helt, helt sikker på at han skal gravlegges på Vestre gravlund!»

«Jeg ringer byrået,» gjentok Tone og klikket samtalen bort.

Nidal. Herregud. Det var jo til og med her på Vestre at han hadde sjekket opp Gry etter en bisettelse. Men hun hadde nummeret hans. Hun hadde det. Men nå skulle jo Tone ringe byrået.

Det gikk fem minutter, seks minutter, sju minutter. Merethe sto i blomsterrommet og tygde nervøst på en brødskive. Så ringte Tone tilbake igjen og sa at hun hadde snakket med noen på et sentralbord, men at de var helt sikre på at tid og sted var korrekt.

Nå har jeg tørna helt, tenkte Merethe. Nå har det blitt for mye for meg å være sokneprest, kapellan og menighetspedagog i adventstida. Jeg finner ikke engang riktig lik.

Atten minutter igjen. Hvis hun skulle få tak i Nidal før preluderingen, hadde hun to minutter på seg.

Han svarte ganske kjapt. Han hadde vel sittet og surfa på mobilen.

«Merethe?» hvisket han. «Hvorfor ringer du? Lurer du på noe?»

«Ja!» sa Merethe. «Hvor er du?»

«På galleriet, selvsagt. Må jeg vinke til deg for at du skal stole på det?»

«Nei!» sa Merethe. «Hvilken bygning? Jeg er på Vestre, men jeg finner ikke begravelsen!»

«Men den er jo her,» sa Nidal. «På Vestre Gravlund. Eller, er du kanskje på Vestre krem? Din dust, Merethe, visste du ikke at det er et tredje seremonirom her?»

«Ingen har fortalt meg det!» sa Merethe. «Hvor er det?»

«Gå lenger ned på gravlunden,» begynte Nidal. «Hvor er du egentlig?»

«Jeg løper nedover hovedveien,» sa Merethe. «Jeg ser ikke noe hus. Jeg ser bare trær. Eller, er det på venstre side? Er det grått? Er det et gult hus ved siden av?»

«Det husker vel ikke jeg!» hvisket Nidal.

«Jeg ser en grå bygning i det fjerne som ligner et slott!» sa Merethe. «Det må vel være der?»

«Meget mulig,» sa Nidal. «Vi sees, hvis Gud vil.»

Ja! Kapell! Hun siktet på en dør hvor det sto blomsterlevering, men innenfor var det en labyrint. Hun måtte gi opp og gå skamfull gjennom hovedinngangen. En fra byrået ga henne et sort munnbind.

«Du kunne vel ikke si meg hvor presterommet er?» hvisket Merethe.

Hun pustet dypt og gikk oppover midtgangen og forbi den hvite kista. Det var jo fjorten minutter igjen, og de ville ikke begynt uten henne.