Med en gang Merethe kjørte inn på parkeringsplassen til kirka, så hun at noe ikke stemte. Det var spor etter et tungt kjøretøy. Benkene hadde kommet. Men ikke dit de skulle.

På hver side av kirkedøra sto det en sliten benk med betongføtter. På den ene hadde noen skrevet FITTE og på den andre sto det FUCK.

Fuck, fuck, fuck, tenkte Merethe.

Det var en dårlig start på en dårlig uke. Alle skolegudstjenestene var avlyst. Ryktene sa noe om en ny pressekonferanse i kveld. Ville julaften ryke i år også? Så hun orket ikke å bruke energi på å planlegge høytiden, heller. Det var bare død og død og død i alle kanaler.

Hun ringte Bymiljøetaten, men ingen der visste noe om flytting av benker. Kanskje det hadde vært en hemmelig gave. Hun spurte om det var mulig å spørre om hjelp til å flytte noen benker. Det var det visst ikke. Hun skrev en skarp melding til han som pleide å leie lokaler av dem.

Så raste dagen avgårde. Hun hadde en sørgesamtale som varte lenger enn hun hadde beregnet, og da hun var ferdig med den, var hun skikkelig sulten.

Merethe fomlet i jakkelomma etter mobilen. Den både vibrerte og ringte. Jada, jada, mumlet hun. Så fikk hun tak i den og så navnet som lyste på skjermen. Dag.

Først ville hun bare skru av lyden og legge mobilen tilbake i lomma igjen. Men hun bestemte seg. Det kunne jo være noe viktig.

«Hei,» sa hun.

«Hei,» sa Dag. «Det er bare meg. Det er bare noen småting…» Han skyndte seg å ramse opp noen førjulsavtaler hun enten måtte overta eller avlyse for ham, og minnet henne på å se over lydanlegget etter at det hadde vært utleie kvelden før. Forrige gang hadde de ikke behandlet utstyret så pent, og søndagen etter ble alt bare piping.

«Å, det er jeg jo skikkelig dårlig på,» sa Merethe.

«Skal jeg komme og hjelpe deg?» spurte Dag.

«Eh,» sa Merethe.

«Jeg vet at du er rasende på meg,» sa Dag. «For å si det på den måten. Men jeg har innmari dårlig samvittighet for menigheten også, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg er redd for at det blir litt mye for deg.»

«Okei,» sa Merethe. «Da sier jeg takk. Du kan godt komme og gjøre nytte for deg. Men da trenger ikke jeg å lære meg det, så da kan du bare ordne det selv.»

«Eh, greit,» sa Dag. «Da stikker jeg bare innom etter hvert.»

«Gjør det,» sa Merethe svevende. «Jeg er litt til og fra.»

Da hun puttet mobilen tilbake i lomma, kjentes det ut som om hjertet hennes hadde falt helt ned i magen. Der lå det, tungt og trist, og hun hadde ikke lyst på lunsj mer.

Vanligvis ville hun hørt Dag komme kjørende, men i dag kom han til fots. Plutselig sto han i døra til kjøkkenet.

«Har du kjøpt nye hagemøbler mens jeg var borte, eller?»

«Det var en gave, faktisk,» sa Merethe. «Kjenner du noen som har traktor?»

De så på hverandre noen sekunder. Så begynte Merethe å le.

«Det er mye som kan gå galt bare du er borte i to uker, skjønner du,» sa hun.

«Uff da,» sa Dag. «Og jeg som må være borte i et par uker til.»

«Vi skal nok klare oss,» sa Merethe. Det kjentes ut som ambivalensen holdt på å rive henne i stykker.

Dag begynte ikke å mase om kaffe, men gikk bort i kirken. Merethe ble sittende ved pulten sin og stirre i veggen. Hun begynte å skrive på minneordet, men det var vanskelig å konsentrere seg.

Da Dag kom tilbake, sa Merethe at han kunne få igjen bilen sin. Hun ble med ham ut for å tømme den for sitt eget rot. Mens de sto der ved bilen, hørte de barnestemmer som sang. Nede på veien gikk det et lite Lucia-tog av barnehagebarn i parkdresser og gule refleksvester. Dag og Merethe gikk helt bort til gjerdet og kikket ned på veien.

«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys, Sa-a-nk-ta-a Lu-u-ci-i-a, San-k-ta Luci-a.»

De sto stille og så etter barna som forsvant bortover mot parken. Merethe hadde sett på Lucia-toget i barnehagen til Anna i morges. Det hadde kjentes litt kaotisk. Dette var virkelig stemningsfullt. Men så var barna borte, og det var igjen bilduren og de andre bylydene som dominerte.

«Jeg stikker, da,» sa Dag og gikk mot bilen. «Vi sees!»

Merethe ble stående og se etter bilen helt til hun ikke kunne se den mer. Det eneste som manglet for at dette også skulle være død og død og død, var at kirkeklokkene ikke ringte helt til bilen hadde forsvunnet bak svingen.

Da hun skulle hjem, måtte hun ta ut sykkelen sin igjen. Hun hutret. Hun hadde ikke kledd seg for å være vintersyklist, men som om hun egentlig hadde en Tesla.

På veien stoppet hun innom matbutikken. Hun rotet i lomma etter et munnbind. Sånn var det jo i byen nå. Butikken var ganske trang, og full av folk. Merethe gikk fra hylle til hylle for å finne det hun skulle ha. Fiskekaker til middag, ja, det ville bli fint.

Hun kjente fortsatt at det verket i hjertet. På en måte hadde alt bare blitt verre av at han kom innom. Det var lenge siden hun hadde hatt så lyst på en øl. Og hvorfor ikke?

Merethe la varene på båndet.

«Pose?» spurte gutten som satt i kassa.

«Nei takk,» sa Merethe og begynte å pakke varene ned i sykkelveska.

«Har du legitimasjon?» spurte han.

«Hva?» sa Merethe. «Hvorfor det?»

«Siden du skal kjøpe øl,» sa han.

«Ærlig talt,» sa Merethe.

«Jeg beklager, jeg beklager,» sa gutten. «Jeg kjenner ikke igjen folk med munnbind. Vi kjenner hverandre sikkert. Du har vært hos frisøren, ikke sant?»

«Jeg kjenner deg ikke,» sa Merethe. «Men jeg er trettiåtte år.»

«Å, ja,» sa gutten. «Da går det sikkert bra. Medlemskort?»

«Nei,» sa Merethe surt.

«Vil du bli medlem, da?»

«Nei,» sa Merethe og begynte å putte varene i posen.

«Kvittering?»

«Nei,» sa Merethe for tredje gang. «Takk,» skyndte hun seg å legge til. Hun hadde da litt oppdragelse. Men nå kjentes det virkelig ut som hun hadde mistet kontrollen, på noe hun ikke engang visste hva var.