Søndag 12. desember

Kristine våknet av alarmen på Kristers mobil. Han hadde skrevet julaftenpreken dagen før, men ikke tredje søndag i advents-preken, så det ble ikke akkurat helgefrokost med hjemmebakte rundstykker og nypresset appelsinjus. Som vanlig trykket han på ti minutters slumring og snudde seg rundt for å sove noen minutter til. Men Kristine var veldig våken med en gang. Det var uvant at Even og Hanna ikke var der.

Så hun sto opp og gikk naken ut på badet. Hun hadde en deilig følelse i hele kroppen. Hun følte seg så pen. Hvert eneste arr og hvert eneste strekkmerke hørte til på kartet over livet hennes. Hun var Kristine, og hun var som hun skulle.

Hun ville gjerne klø seg i øret, men oppdaget at det var tomt for vattpinner i skuffen hennes. Hun åpnet Kristers i stedet og begynte å rote i den. Der lå det en pakke Viagra.

Hun kjente hvordan beina knakk sammen under henne. Tårene begynte å renne nedover kinnene og hun klarte ikke å stoppe dem. Hun grep tak i et av badehåndklærne, surret det rundt seg og satte seg tungt ned på dolokket.

«Men, Kristine!» hørte hun. «Hva er det? Er du lei deg?»

Hun bare pekte bort mot den åpne skuffen.

«Nei!» sa Krister.

«Jo,» sa Kristine. «Pakken ligger jo i skuffen din, jo.»

«Men se på den, da,» sa Krister.

«Nei,» sa Kristine.

«Jo,» sa Krister og ga den til henne. «Den er ikke åpna.»

Hun tok imot pakken og snudde på den. Han hadde rett. Den var ikke åpna.

«Unnskyld,» sa han. «Jeg ville ikke at du skulle finne den. Det er så flaut. Jeg har tenkt så mye etter forrige helg, da du ikke ville ta av deg nattkjolen. Jeg tenkte at hvis du torde å stå helt naken foran meg nå, så ville jeg i verste fall jukse litt, sånn at du ikke skulle være i tvil om hvor fin jeg synes du er.»

«Men så trengte du ikke å jukse?» snufset Kristine.

«Nei,» sa Krister. «Så trengte jeg ikke det. Jeg burde ikke tenkt sånn. Unnskyld.»

«Nei, det var veldig fint tenkt,» sa Kristine. «Egentlig. Men da måtte du gjemt den pakken et helt annet sted.»

«Nå skal jeg gjemme den i søppeldunken ute,» sa Krister. «For Viagra får fram jævlig dårlige minner fra tida før det ble deg og meg. Så det hadde ikke vært primært for min skyld, altså.»

«To års sølibat var kanskje en mer naturlig medisin,» sa Kristine.

«Nei, to års sølibat var ikke sunt,» sa Krister og tok hånda hennes. «Kom. Jeg stjeler en preken fra Prekeskapet i dag. Vi går til sengs igjen mens vi ennå husker hvor fint vi hadde det i går.»

«Nei,» sa Kristine. «Det får være grenser. Kom deg i dusjen. Jeg skal lage frokost.»

***

Endelig en lang morgen i pysjamas. Gry hadde kastet seg på en enkelttjeneste hun ble tilbudt på fredag (de hadde begynt å spare til bil), og hadde reist tidlig av sted for å forberede gudstjeneste i en kirke hun knapt visste hvor var. Men Merethe og Anna satt hjemme og så hvordan snøen lavet ned utenfor.

Etter frokost bestemte Merethe seg for at de kunne bake pepperkaker. Hun hadde kjøpt altfor mye deig på Ikea, og selv om de allerede hadde bakt pepperkaker én gang, var det nok til flere runder. Hun vasket kjøkkenbordet og fant fram formene. Anna satt klar på tripp trapp-stolen.

Da ringte telefonen. Merethe hadde skrudd av lyden, men hun så at den lå på kjøkkenbenken og lyste. Hun kastet et diskret blikk bort på den. Det var Åge. Hun slet mellom å ville være prinsipiell og kollegial. Det siste vant.

«Ingen av oss har nøkkel,» sa Åge. «Hun som skal være kirketjener, har glemt sin.»

Merethe så på klokka. 09.53. Da hadde de vært lovlig sent ute, begge to, i alle fall kirketjeneren.

«Jeg er litt opptatt her,» sa hun og så på pepperkakedeigen. «Kan du prøve å ringe Egil?»

Men tre minutter senere ringte Åge tilbake og sa at Egil ikke tok telefonen.

«Og det er dåp,» la han til. «Så det haster faktisk.»

«Ålreit,» sa Merethe. «Jeg kommer.»

Merkelig nok var det helt greit for Anna å utsette pepperkakebakingen.

Gry hadde tatt bilen, så Merethe måtte fram med ullundertøyet. Til slutt var de påkledd. Sykkelen sto fremdeles i kirka, så hun dro fram Grys fra kjellerboden. Den hadde ikke piggdekk, men veien var godt måkt og verden var full av slaps.

Selv i sakte fart tok det under ti minutter å komme seg til Gamlebyen. Men klokka nærmet seg halv elleve.

«Det tok sin tid!» sa Åge.

«Du kunne jo fikset deg en nøkkel,» sa Merethe. «Eller tatt bussen hjem til meg for å hente den, kanskje?» For det var tydeligvis kona Sara som hadde fått bilen i dag.

Kirketjeneren løp inn og begynte å skru på lyset. En bil parkerte utenfor kirka. Merethe så to bunadskledde og et babysete. Hun sukket og løftet Anna ned fra barnesetet. Nå måtte hun tydeligvis trå til litt selv. Især hvis smittevernet skulle overholdes.

Alle tok på seg munnbind. Vikarorganisten sprang opp på galleriet. Åge hilste på dåpsfolket. Kirketjeneren fikk klokkene i gang 10.52. Merethe gikk fram og tilbake med Anna på armen og satte fram antibac. Skulle det ikke komme noen kirkevert? Et eller annet måtte ha gått feil i kommunikasjonen mellom alle prestene som ikke skulle ha denne gudstjenesten.

Så da klokka nærmet seg elleve sto Merethe i ulljoggedress og vindbukser og delte ut salmebøker, mens Anna hoppet opp og ned og sa at hun ville hjem.

Da gudstjenesten var i gang, snek de seg ut bakerst. Merethe dro igjen glidelåsen på dressen til Anna og festet den rosa hjelmen igjen. Så satte hun barnet på sykkelen og trillet hjemover til pepperkakene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s