Torsdag 1. desember

Hvert år kom 1. desember like brått på Merethe som første søndag i advent. Hun hadde puslet rundt i kirken hele fredagen for å finne fram pynten, og vært på senteret for å kjøpe inn lilla lys. Lørdag kveld oppdaget hun at de ikke hadde noen lilla lys hjemme. Da var det godt at hele familien ville være med i kirka.

Det hadde ikke blitt noen Lys Våken i Gamlebyen og Marta menighet i år. Selv om de hadde bemanningen på plass. I oktober hadde temperaturen brått blitt skrudd ned til 15 grader i alle kirkene. Ikke i Marta, da, for den var fristilt for utleie og ingen dro dit for å justere temperaturen. Merethe hadde bestemt at 15 grader ble for kaldt for Lys Våken.

Da nyheten kom om at alle skulle få skru opp til 19 grader første søndag i advent, var arrangementet allerede så avlyst i hodet til Merethe at det ikke hadde vært aktuelt å tenke gjennom saken på nytt.

Ingen andre kom på å tenke på det, heller. Hele staben var byttet ut, med unntak av menighetspedagogen Nala, som valgte å komme tilbake på jobb allerede da datteren fylte tre måneder. Tariffavtalen ga henne to timers daglig ammefri, så noen Lys Våken var helt uaktuelt.

De hadde rett og slett brukt første søndag i advent til innsettelse av den nye kapellanen. Hun hadde fått så mange blomster at det store bordet på kjøkkenet var helt fullt. Siden kapellanen i menigheten ikke hadde kontor, men hadde sin plass i et hjørne på kjøkkenet, ble hver eneste tur til kaffetrakteren en påminnelse om at staben endelig var komplett.

Der satt Emma; rett fra MF, med blond hestehale, født i 1998.

Så gammel jeg er, tenkte Merethe.

Hun sto i døråpningen og så på Emma, som satt dypt konsentrert om et eller annet på mobilen. Merethe klarte ikke å lukke døra til sitt eget kontor uten å ha dårlig samvittighet. Selv om det sto sogneprest på døra. De var helt, helt nødt til å få bygge ut. Det skulle hun jammen ta tak i. Kapellanen hennes kunne ikke sitte ved siden av kaffetrakteren.

***

«Hvor er barna mine i dag?» spurte Kristine.

En av de ansatte på SFO, som Kristine etter to år fremdeles ikke kunne huske navnet på, svarte uten å måtte tenke seg om. «Even har gått på læringslabben og Hanna sitter under tegnebordet og furter.»

«Akkurat, ja,» sa Kristine.

Julemusikk fra Nrk Super sto på for full guffe. Mange av barna i det store rommet danset. Men ikke Hanna. Kristine vurderte raskt om hun skulle dra fram Hanna eller avbryte Even først. Hun bestemte seg for å gi Even fem minutter på å avslutte. Han satt ved et bord for seg selv og gjorde et eller annet med magneter. Kristine fryktet at han skulle bli altfor interessert i realfag, for da kunne snart ikke hun eller Krister hjelpe ham med leksene.

«Se, mamma! Av disse magnetene kan jeg lage energi til en bilbane, så bilene kan kjøre av seg selv!» sa Even ivrig.

«Den er superfin,» roste Kristine. «Men nå må vi hjem. Kan du rydde opp, og så møtes vi i garderoben om fem minutter?»

Hun gikk tilbake til lekerommet og lot som hun lette etter Hanna, og ventet å høre den vanlige fnisingen fra førsteklassingen sin.

«Mamma, jeg har ikke gjemt meg, jeg er sint!» kom det fra under tegnebordet.

«Så dumt,» sa Kristine, og satte seg på huk ved bordet. «Kom hit, så kan vi snakke om hva som har hendt.»

«Du er en dritt-mamma og jeg har en dritt-julekalender,» sa Hanna.

«Kom hit, så kan du fortelle mer,» gjentok Kristine.

«Nei,» sa Hanna. «Jeg kommer aldri ut. Ikke før jeg får en ny julekalender.»

«Du ønsket deg jo Lego-julekalender,» sa Kristine.

«Men jeg visste ikke at Lisa fikk kalender med nye pakker hver dag,» sa Hanna. «Mange av barna får det, faktisk. Du er en dritt-mamma.»

«Ingen får helt like julekalendere,» sa Kristine.

«Lego er kjempeteit,» sa Hanna. «Jeg vil dessuten ha Lego Friends. Jeg visste ikke at det fantes så mange forskjellige julekalendere.»

«Da vet du det til neste år,» sa Kristine. «Nå skal vi hjem.»

«Jeg kommer aldri hjem igjen,» sa Hanna.

«Men de stenger om en halvtime,» sa Kristine. «Da må du gå hjem alene. I mørket.»

«Greit for meg,» sa Hanna, og krøp lenger under bordet.

«Jeg er klar allerede,» sa Even fra døra. «Selv om det bare har gått tre minutter.»

«Kjempefint, Even,» sa Kristine. «Da går vi hjem og lager middag, og så kommer søsteren din når hun blir sulten.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s