«Nå skal vi ha det koselig,» sa Hans-Martin og strøk av en fyrstikk. «Nå tenner vi det første lys, alene må det stå. Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå.»

«Takk,» sa Merethe. «Kjempekoselig.»

De var allerede på menighetsforvalter-vikar nummer to etter at Egil sluttet før påske. Nummer tre, hvis de telte med all den tiden Tone hadde fungert mens Egil først var sykemeldt og så i tenkeboksen. Men nå var Tone pensjonist. Hun hadde jobbet trofast i den nye menigheten etter at Marta-kirken ble fristilt for utleie, og stilt opp i mange roller både i Huk og Gamlebyen. Nå hadde hun passert 70 med god margin. Det var på tide å tenke mer på barnebarna, og dermed ble menigheten én stilling fattigere. Siden stillingshjemmelet hennes egentlig ikke fantes i den sammenslåtte menigheten, var det aldri snakk om å lyse den ut.

Nala hadde vært sykemeldt hele svangerskapet. Hun var ivrig på å komme tilbake på jobb for å få vedtatt den nye trosopplæringsplanen i tide. Heldigvis var det ingen på bispekontoret som viste stor interesse for å se progresjon, for de første ukene på jobb hadde hun ikke skrevet så mye som en linje. Hun hadde stort sett ammet Vilje, og når han ikke spiste, så sov han i bæresele på magen hennes, mens pappaen satt i sofaen i gangen og scrollet på mobilen.

Fellesrådet hadde gjort det tydelig allerede før sommerferien at menigheten ikke kom til å få en ny kantor i Olas gamle stilling. Ikke akkurat nå. Det ble spilt vilkårlig fra søndag til søndag, noe som skapte hodebry for Hans-Martin, og stor irritasjon hos Merethe. Så det var ingen kantor med på adventskosen.

Den diakonale ressursen forsvant med Tone. Vikarpresten forsvant da han ikke ble sogneprest.

Siden Merethe ble sogneprest, hadde presteproblemet først bare blitt forskjøvet. Men nå hadde de fått kapellan. Staben var så komplett som det var mulig å få den.

«Alt klart til barnehagene på onsdag?» spurte Merethe.

«Kjempeklart,» sa Nala. «Jeg er så innmari klar for jul. Hvem spiller, forresten?»

«Spiller?» sa Hans-Martin. «Skulle noen spille?»

«Jeg hadde satt pris på det, ja,» sa Nala. «Det er jo liksom høydepunktet å synge <På låven sitter nissen.>»

«Oi,» sa Hans-Martin. «Det visste jeg ikke. Der jeg egentlig er, så pleier barnehagene å komme på julevandring med kostymer.»

«Her du er nå, så kommer det omtrent tre tusen barn samtidig,» sa Nala. «Hvis vi skulle tatt imot én og én avdeling, måtte vi startet i forrige uke.»

«Det visste jeg ikke,» gjentok Hans-Martin. «Jeg skal se på det.»

«Og hvem spiller på søndag?» spurte Merethe.

«Shit, det er sant,» sa Hans-Martin. «Det tror jeg nesten at jeg må gjøre selv.»

«Kjempegøy,» sa Merethe ironisk, og skriblet noen tilfeldige tall på en post it-lapp. «Her har du iallfall salmeseddelen din.»

«Er det mulig å spørre Fellesrådet om de kan lyse ut kantorstillingen?» spurte Emma.

«Nei,» sa Merethe. «Det er det ikke.»

«Så dumt, da,» sa Emma. «Jeg synes det er spennende å jobbe med kirkemusikk.»

Og de glemte kanskje å nevne for deg at du kom til en menighet som hverken har fagstab eller kapellankontor, tenkte Merethe.

«Ta en pepperkake,» sa Hans-Martin og dyttet en boks med Berthas Pepperkaker over bordet mot Emma. «Det har vi nok av. Det står igjen en boks med Berthas og en halv flaske gløgg etter hver eneste utleie før jul.»

«Menigheten pleier å spise julekaker på kirkekaffen til langt uti mars,» sa Merethe. «De er glade bare de har noe å dyppe i kaffekoppen. Så det er bare å rasjonere, hvis ikke du får menighetsrådet til å begynne å bake.»

«Sånn er det heller ikke der jeg egentlig er,» sa Hans-Martin.

«Men sånn er det her,» sa Merethe.