Dagen før hadde Kristine blitt spurt på jobben om hun ikke savnet prestejobben nå som det nærmet seg jul. Hun hadde svart nei. Men hun tenkte; kanskje.

Hun tenkte på de åtte månedene hun var kapellan i Marta menighet før Even ble født. Og så de tre årene med permisjon og litt jobbing og litt fungering og en ny permisjon; og den korte tiden hun hadde rukket å være sogneprest her, før hun fikk kreft og bare så vidt rakk å preke på julaften før det var rett ut i en langvarig sykemelding.

Så svaret var definitivt et kanskje. Hun savnet noe hun ikke helt visste hva var. Hun savnet en rytme; savnet å jobbe sammen med Krister og la hele familielivet ha søndager og høytider som omdreiningspunkt. Nå var hans jobb et brudd med de andres hverdag.

Selv om hun pendlet mellom Fredrikstad og Oslo, og Kristers kontor var en lang sykkeltur unna, var det henne som fulgte opp Evens fotballtreninger og Hannas svømming. De hadde blitt enige om at det var hyggelig hvis han jobbet kveld når barna uansett ikke var hjemme, og var hjemme når de var hjemme. En god deal for ham, men kanskje ikke for henne.

Denne lørdagen var det julemarked i menigheten. Hun skulle ta med barna og stikke innom, mens han skulle være der fra morgen til kveld. Plutselig savnet hun masse – å flytte stoler; selge lodd; varme gløgg; lage dorull-nisser; måtte høre på kor som synger surt. Noe i henne husket noe som en gang hadde vært veldig fint. Å flytte stoler på Kirkens hus var ikke det samme, og det var ingen der som ville lage dorull-nisser med henne.

«Hadde det vært hyggelig å arrangere juleverksted her hjemme?» spurte Kristine.

Even så skeptisk ut, mens Hanna lyste opp.

«Hva skal vi lage?»

«Hva som helst,» sa Kristine. «Vi kan be noen av vennene deres. Jeg kan kjøpe masse greier på Panduro.»

«Det er en helt glimrende idé!» erklærte Hanna. Hun rev mobilen ut av lomma til Kristine for å søke opp hva som var tilgjengelig på Panduro.

«Jeg har ingen venner mer,» sukket Even.

«Hva mener du?» sa Kristine. «Hva med Jon og Tellef?»

«De vil bare sparke fotball,» sa Even. «Det har jeg sluttet med.»

«Når sluttet du med det?» spurte Kristine.

«I går,» sa Even, og sukket tungt igjen.

«Vel, vi må komme oss av sted,» sa Kristine og nappet mobilen tilbake fra Hanna. «Nissen kommer med godteposer klokka tolv.»

«Kan ikke pappa bare spare en til oss?» foreslo Even. «Så slipper vi å gå ut.»

«Vi skal på menighetens julemarked, og sånn er det bare,» sa Kristine bestemt.

Krister vinket og smilte masse da de kom inn døra. Han var opptatt med å rydde brukte kaffekopper. Midt i rommet holdt menighetens vesle barnekor på å stille opp.

Kristine fant plass ved enden av et bord. De skyndte seg å handle i kaféen før barnekoret skulle begynne å synge. Even sa at han hadde fått glutenallergi, og ville bare ha grøt og ikke kake. Krister kom også og satte seg da koret begynte på <Musevisa.> Han fikk en klem av Hanna, men ikke av Even.

«Føler meg ikke helt bra,» sa han avvisende. «Jeg har fått glutenallergi.»

Krister så spørrende på Kristine. Hun trakk på skuldrene.

Fra koret lød det «Heisann og hoppsann og fallerallera, på julekvelden da skal alle sammen være gla´» men Even blåste bobler i brusen sin og så en annen vei.

«Kan jeg også starte i koret?» sa Hanna plutselig.

«Hæ?» sa Krister. «I koret?»

«Ja, i koret,» sa Hanna.

«Kanskje det,» sa Krister. «Kanskje det…»

«Jeg mener i dag,» la hun til.

«Det går ikke,» sa Krister fort. «Du kan starte etter jul.»

«Nei, jeg vil starte i dag!» ropte Hanna.

Da julenissen endelig kom hadde Hanna låst seg inne på do fordi hun ikke fikk synge i koret, og Even satt i en krok og spilte på mobilen.

«Fuckings julestemning,» hvisket Kristine til seg selv. «Skal jeg ikke få det til i år heller?»