«Tenn Lys! To lys skal skinne for kjærlighet og tro, for dem som viser omsorg og alltid bygger bro…»

En ting hadde Nala iallfall fått til på få uker, og det var å samle fem av jentene som pleide å synge i barnekoret før pandemien. Hun kalte det jule-prosjektkor, men håpet på noe mer. På sitt aller største hadde koret bestått av elleve jenter, så fem var slettes ikke så verst. Og de 37 som hadde møtt opp til gudstjeneste andre søndag i advent nikket fornøyd mens to av jentene tente lys i adventskransen. Minst ti av dem var i følge med jentene, så prosjektkoret hadde fått besøkstallet opp 25 %.

Hans-Martin var en god organist. Det var lett å følge ham, han visste hva han drev med. Merethe hvilte i tonene og tenkte at det var synd han ikke praktiserte oftere. Men å kunne leve av å være kantor var ikke alle forunt, ikke passet helgearbeidet inn i familien hans heller. Så menighetsforvalter, altså. Til og med menighetsforvalter-vikar.

«La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom,» leste Merethe.

Så ble rommet plutselig fylt av en skjærende lyd. Alle holdt seg for ørene. Terrorangrep, rakk Merethe å tenke, før hun innså at lyden bare kom fra høytalerne. En av de minste jentene i koret begynte å gråte. Merethe gikk et skritt bakover fra lesepulten, men der kom lyden igjen, helt uprovosert.

«Skru av hele greia!» ropte Merethe til kirketjeneren. Han var blant de frivillige – de hadde bare råd til å ha lønnet kirketjener annenhver søndag – og Merethe kunne se på tjuefem meters avstand at han svettet på ryggen da han småløp bakover i rommet.

Hun kunngjorde at de skulle synge <Folkefrelsar, til oss kom> og gikk ned for å se på problemet selv. Dette måtte jo la seg ordne. Det var ikke så mange uker siden det hadde vært noen fra driftsavdelingen her og sett over anlegget? Hun koblet ut lesepulten og gikk fornøyd tilbake mot alteret. Men i dag hadde visst anlegget bestemt seg for å motarbeide evangeliet.

Da hun skrudde på sin egen mygg, kom den skjærende lyden tilbake igjen. Kirketjeneren kom ilende med en annen mygg, men Merethe ristet på hodet. Lyden ga seg for en liten stund. Hun benyttet anledningen til å be alle trekke fram til de første radene.

Menigheten så vantro på henne. De fem første radene i langkirken var nesten tomme, bare jentekoret satt sammen med Nala på første rad. Så Merethe gjentok budskapet. For å understreke viktigheten, kom den skjærende lyden tilbake igjen. Merethe viklet seg ut av ledningen sin og stilte seg øverst i trappa.

«Alle som har lyst til å høre hva jeg preker om, må komme fram hit,» sa hun. «De som ikke bryr seg om hva jeg preker om, kan sette seg på bakerste rad.»

Sakte begynte menigheten å flytte seg framover. Merethe tok tekstboken fra lesepulten og begynte på nytt:

«La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom…»

Etter gudstjenesten hadde de kirkekaffe bakerst i kirken.

«Herregud,» sa Nala. «Unnskyld; herlighet. For et mareritt da bare alt plutselig var ødelagt.»

«Det var jo flaks at det ikke var dåp, begravelse eller julaften,» sa Merethe og trakk på skuldrene. «Dere hørte vel jentene greit, gjorde dere ikke? Og siden de fleste kom til nattverd, regner jeg med at folk skjønte hva vi drev med?»

«Ikke den beste dagen på jobb, kanskje,» sa Nala.

«Det gikk vel førti eller femti år ihvertfall før denne kirken fikk elektrisitet,» opplyste Merethe. «Mange prester har brukt stemmen etter beste evne før.»

Vilje, som hadde sovet i bæreselen, våknet og ville ha mat.

Merethe sto litt tilbaketrukket og så på alle som koste seg med kaffe, saft og Berthas pepperkaker. På denne tiden i fjor hadde hun vekslet mellom å gråte og kaste opp på jobb. Det ville aldri kunne bli så dårlige dager på jobb igjen. Det var helt umulig.

De hadde jo til og med fått skru på varmen.