Mandag 5. desember

Minusgradene så ut til å ha kommet for å bli. Endelig, tenkte noen. De som lagde skøytebaner, for eksempel. Og de som ventet på skiføre og syntes tæla burde få sette seg før snøen kom. Himmelen var grå, lufta var skarp og det var bekmørkt allerede klokka fire.

Under disse forholdene var sykling for spesielt interesserte. Som for eksempel Anna. 4-åringen var grunnen til at Gry måtte skaffe seg piggdekk. Det hadde vært helt uaktuelt for Anna å begynne å ta bussen igjen etter en lang sommer med Grys nye svarte transportsykkel. Anna likte ikke å gå, og Anna likte ikke mange folk. Vind i fjeset kunne hun leve med. Hun satt dessuten godt beskyttet bak ryggen til Gry.

Merethe var i gang med sin tredje vintersesong. Etter å ha oppdaget hvor mye tid hun sparte på å sykle, og hvor godt hun våknet av den friske lufta, var det ikke et tema for henne heller å parkere sykkelen i kjellerboden.

Når de begge hadde mandagsfri, som i dag, tok de stein-saks-papir for å avgjøre hvem som skulle følge Anna i barnehagen. Det ble Gry som tapte – eller vant, som Merethe sa; en frisk start på morgenen.

«Du må gjerne innkassere premien selv,» sa Gry mens hun dro på seg ullundertøyet.

«Jeg skal ikke ta fra deg en så stor glede,» sa Merethe og krøp lenger under dyna. «Men jeg lover deg; når du er tilbake, har jeg laget kaffe latte med masse skum.»

Først da døra slo igjen etter dem, sto hun opp. Hun tok en lang dusj. Etterpå satte hun bialettikannen og melkeskummeren på komfyren mens hun skyndte seg å kle på seg.

Gry kom tilbake etter tjue minutter. Hun la sykkelbatteriet til lading og sank ned i sofaen. Hun hadde hatt en stri søndag på jobb med verdens mest kranglete kantor. Vikariatet hun hadde nå, var fint nok. Han var den eneste ulempen. Dette var den fjerde gudstjenesten de hadde hatt sammen, men hun syntes fremdeles ikke at de kjente hverandre.

Det var ille nok på høymessene som bare skulle gå sin gang, men nå hadde det vært gudstjeneste for små og store, og det hadde blitt helt krise. Han spilte salmene så sakte at ingen av barna klarte å synge med, og det var umulig for ham å vise fleksibiltet hvis noe tok lenger tid enn planlagt fordi barna skulle hjelpe til. De skulle ha fire barnehagesamlinger sammen denne uka. Hun gruet seg.

«Jeg føler meg bare så dust!» klaget hun. «Det var faktisk hans feil, bare hans feil, men det går mest utover meg fordi det er meg alle forholder seg til.»

«Kom her,» tilbød Merethe og satte seg i sofaen. Gry lente seg mot henne. «Bare hold på den tanken. Det er hans skyld. Og det er bare midlertidig. Nå vet du om enda en ting som er viktig for deg når du skal finne en fast stilling.»

«Jeg tror ikke den stillingen finnes som kan motivere meg over tid,» sukket Gry. «Jeg vil jo ingenting.»

«Hva gir tjenesten mening for deg, da?»

«Begravelser,» lo Gry. «Og det er ikke nok i lengden.»

«Fremtidens kirke er mer begravelse enn dåp, så du skal se at det ordner seg for deg også,» sa Merethe. «Kallet ditt finnes der ute et sted. Det er jeg helt sikker på.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s