Tirsdag, og tid for den ukentlige samlingen hos prosten.

Kristin hadde ikke blitt biskop i Hamar, og nå ble hun ikke biskop i Bjørgvin heller. Så her satt hun på fjerde året med kaffen klar tirsdag kl. 08.15. Det store flertallet av prestene hadde kommet denne morgenen også. Hun hadde startet samlingen med å tenne lys i adventskransen og de hadde sunget <Tenn lys.>

«Så var det kommende søndags tekst,» sa Kristin. «Fra Johannes-evangeliet. Emma, nå har du jo vært her en måned. Nå er det på tide at du leser for oss.»

Merethe hadde lagt merke til at Emma ikke hadde med bibelen sin, så hun skjøv sin egen diskret i hennes retning. #sogneprestpoeng.

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3 «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» 4 Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:
          
    5  Blinde ser, og lamme går,
          spedalske renses, og døve hører,
           døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
6 Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» 7 Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? 8 Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. 9 Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! 10 Det er om ham det står skrevet:
           Se, jeg sender min budbærer foran deg,
           han skal rydde veien for deg.
11 Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

«Nok å ta tak i her,» sa Åge uoppfordret.

«Burde jeg si et eller annet nå?» hvisket Emma.

Merethe ristet på hodet. «Bare hvis du faktisk har noe å si.»

Etter tekstsamtalen, som ble ganske kort og preget av at Åge forberedte seg på gudstjeneste for små og store, satte Rebekka seg ned ved siden av Emma. Merethe kjente først at hun ble på vakt. To av Rebekkas fire kapellaner var sykemeldt; en hadde long-covid og en var gravid. Men hun ville vel ikke nappe andres av den grunn.

«Går det bra, Emma? Trives du i Gamlebyen?» spurte Rebekka. Hun lot fingrene gli gjennom det lange, svarte håret sitt, og samlet det i en hestehale. Egentlig burde hun vært for gammel for hestehale, men hun så ikke sånn ut.

«Det er kjempefint,» sa Emma. Hun lyste opp. «Jeg er så glad for å ha kommet dit.»

«Og vi er jo glade for å ha fått deg hit,» sa Merethe, og følte seg klønete.

«Nå har dere jo, på en måte, full bemanning,» bemerket Rebekka. «Så det blir full rulle framover, da?»

«Absolutt,» sa Merethe.

«Ja, nå skjer det mye,» sa Emma ivrig. «Denne uka kommer det fjorten barnehager. Jeg og Nala skal ta dem imot. Det blir kjempespennende. Og det virker som vi får laget et lite englespill til julaften…»

Emma var ingen vintersyklist, hun foretrakk buss. Så Merethe kom først til kontoret. Mens Emma skulle ta imot de fjorten barnehagene, hadde det kommet inn tre gravferder. Merethe skulle dessuten få æren av å ha andakt på juleavslutningen til det lokale Hylekoret, som av og til øvde på menighetshuset, og alltid tilbød seg å bidra på en adventsgudstjeneste.

Det var ganske rart å ikke skulle ha de barnehagesamlingene.

Merethe trengte et påskudd for å ringe Dag. Han svarte så raskt at han antageligvis hadde sittet og scrollet.

«Hvor mange bokser pepperkaker har vi egentlig pleid å kjøpe i desember?» spurte Merethe.

«Mange,» sa Dag. «Bare kjøp ti-femten stykker, så har vi en stund.»

«Supert,» sa Merethe. «Da gjør jeg det.»

«Ellers, da?»

«Jeg har en kapellan som er født i 1998. Hun var ikke engang født første gang de sendte <Amalies jul.>»

«Du vet at jeg er født i 1973?» sa Dag. «Sånn er livet, Merethe. Det er bare å venne seg til det.»