12. desember

Merethe satt på en pinnestol ved siden av senga til Kristine. Da hun gikk ut av bilen på parkeringsplassen, hadde sola varmet ryggen hennes. Nå var det begynt å skumre utenfor vinduet.

«Det som er skummelt,» sa Kristine, «er at man venner seg til det. Å ligge sånn. Jeg tror dessuten ikke jeg tør å reise meg og gå bortover gata igjen før barnet er født.»

«Hva gjør du hvis det går galt?» spurte Merethe.

«Vet ikke,» sa Kristine. «Men da blir Even enebarn.»

«For to år siden satt du hele høsten og håpet du skulle spontanabortere, og nå ligger du her.»

«Tror du det henger sammen, Merethe?»

«Nei,» sa hun fort. «Jeg kom bare til å tenke på hvor rart livet kan være noen ganger.»

Hun rettet seg opp, støl i ryggen av den vonde stolen. «Neste uke skal jeg begrave en mann som falt ned fra taket på hytta si og brakk nakken. Det verste er egentlig at han hele livet hadde hatt høydeskrekk, og til slutt overvunnet den. Da klatret han opp på taket for å sjekke takrennene sine. Så falt han ned.»

Kristine sukket.

«Poenget er,» fortsatte Merethe, «at det ikke er i denne verden at det finnes rettferdighet. Ute hos oss blir alle hyggetreffene i menigheten avsluttet med at vi synger «La oss leve for hverandre.» Jeg kan ikke tenke meg noen verre verselinje enn «det finn´s en mening med alt som skjer, men harde ord de bare ødelegger mer.» Men igjen, en dag kom en av damene til meg og fortalte at det var akkurat de ordene som ga henne trøst. Folk er forskjellige.»

«Du er så klok, du, Merethe,» sa Kristine. «Skulle tro du var prest.»

«For prester er så kloke alltid,» sa Merethe ironisk.

Etter at hun hadde besøkt Kristine, kjøre Merethe hjemover uten å ha noen spesielle planer. Det var hennes månedlige frihelg, men hun hadde ikke funnet på noe å gjøre. Egentlig var hun for sliten. Kanskje det beste hun kunne gjøre, var å være hjemme i fred og ro. Komme ajour med klesvasken og sove lenge på søndag, eller kanskje gå på gudstjeneste et sted ingen kjente henne.

Da hun låste seg inn hjemme ble hun møtt av lyden av støvsuger i arbeid. Dag sto på alle fire og støvsugde under sofaen. Hun vinket til ham og gikk tilbake til gangen for å henge av seg. Så smatt hun inn på badet for å tisse, men skvatt da hun åpnet døra. Det var så reint der, og Dag hadde satt på en vaskemaskin full av håndklær.

«Jeg tenkte jeg kunne, hva skal jeg si, ta ansvaret for husvasken de ukene jeg bodde her,» forklarte Dag da han var ferdig med å støvsuge.

«Så fint,» sa Merethe overrasket. Hun forsøkte å huske når hun hadde støvsugd under sofaen sist, og skammet seg.

I dag var det ham som skulle lage middag, så Merethe la seg på sofaen med beina høyt. Hun duppet av, og da hun våknet kjente hun lukten av God, gammeldags fiskegrateng fra Findus. Hun hadde sett pakken da hun kom hjem.

De spiste sammen mens de diskuterte klimatoppmøtet i Paris, eller Dag fortalte om det, for han hadde sittet hjemme og fulgt med hele dagen.

«Kaffe til Dagsrevyen?» spurte Merethe til slutt.

«Ja, takk,» sa Dag. «Og jeg kjøpte med to wienerbrød.»

«Er det sånn det er å være gift med en mann?»

«Når man har vært gift med mannen ganske lenge, kanskje,» sa Dag. «Og barna har blitt så gamle at de har flyttet ut.»

«Jeg skulle gjerne vært gift nå,» sa Merethe.

«Jeg også,» sa Dag. «Men ikke med deg. Håper du ikke tar det personlig.»

«Bare jeg får wienerbrød til kaffen likevel, så,» sa Merethe.

Gry hadde vurdert fram og tilbake hele formiddagen og til slutt bestemt seg for å sende Nidal en melding. Hun kjente det sitre i hele kroppen bare ved tanken på at han kunne komme til å svare ja til å treffes, og det gjorde han også.

Samme som sist? skrev hun raskt tilbake.

Samme tid, samme sted? spurte han.

OK. Ga mersmak, skrev Gry.

Hun måtte tenke litt før hun fant på det siste, ville så gjerne få antydet at hun ville ha denne lørdagskvelden mest mulig lik den forrige.

Han satt allerede og ventet på henne da hun kom, på en vaklevoren barkrakk ved et høyt bord i utkanten av lokalet. Musikken var like høy og intens som forrige uke. Uten å spørre ham tok hun med to halvlitere til bordet. De prata litt om håndball-VM og den nye arbeidstidsavtalen til prestene og hvor kjipt det var å ikke ha fast jobb.

Nidal spanderte neste runde. Da de hadde drukket opp øl nummer to, spurte han om hun ville danse.

«Egentlig vil jeg bare bli med deg hjem,» sa Gry og var glad for at lokalet var så mørkt at han ikke kunne se at hun rødmet under sminken.

«Tror du jeg er så billig?» sa Nidal og dunket ertende borti låret hennes. «Etter bare to øl?»

«Det var så ekle stoler her,» sa Gry. «Jeg sitter ikke noe godt.»

«Okei,» sa Nidal og skjøv det tomme glasset fra seg. «Da drar vi, da?»

Siden det var såpass tidlig på kvelden, tok de bussen. Ingen av dem sa noe mens bussen sneglet seg ut av sentrum. Gry kjente låret sitt støte borti hans hver gang bussen tok en sving eller kjørte over en fartsdump. Det var godt å sitte sånn. Hun lente kinnet mot det kalde vinduet og kjente seg døsig.

Nidal gikk foran hennes opp trappa til leiligheten og slapp henne inn.

«Et glass rødvin, da,» sa han da hun hadde gått inn og satt seg i sofaen. «Du må nesten få det, synes jeg.»

Han fylte to glass fra en pappkartong og ga henne det ene.

«Skål,» sa Gry.

«Skål,» sa han og klinket glasset sitt mot hennes før han satte seg ved siden av henne i sofaen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s