«Frisk som en fisk,» sa Åge.

Gabriel var ikke sikker på om det egentlig var for godt til å være sant, men Åge satt i alle fall ved enden av bordet med Bibelen sin foran seg. Da kunne Kristine godt være sykemeldt. Åge og Krister-Elise ville dra i land jula på den siden av byen.

«Jeg er frisk som en fisk,» gjentok Åge da ingen svarte.

«Godt å høre,» sa Gabriel endelig. «Og barna? Og Sara?»

«Vi er så friske, alle sammen,» sa Åge. «Kjempefriske.»

Han lyver, tenkte Gabriel, men sa ingenting.

Alle slo opp i Matteus-evangeliet, og det var Krister-Elise sin tur til å lese.

«Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn…»

Og lenger kom hen ikke før hen begynte å gråte. Krister-Elise lukket igjen Bibelen sin, unnskyldte seg og gikk ut på gangen.

Gry våknet derimot opp for sent til å rekke tekstgjennomgangen.

«I dag skal du ikke ha gudstjeneste,» sa Nidal. «I dag kan du spise frokost.»

Han ga henne et rent håndkle og viste henne hvordan dusjen fungerte. Gry skrudde på vannet og lånte litt av dusjsåpa hans. Den luktet fremmed. Alt var fremmed. Badet var gammelt og strålen på dusjen var tynn og skjev. Det fristet ikke å stå der inne lenge. Etterpå tok hun litt tannkrem på fingeren og prøvde å pusse tenner. Lånte kammen hans og forsøkte å få håret til å ligge flatt. Hun kledde på seg gårsdagens klær. Ingenting ved noe av dette føltes noe særlig tilfredsstillende.

Nidal hadde dekket på bordet og tent tre telys på et fat. Et fjerde sto utent, Gry tenkte det kanskje var adventskalenderen hans. Under tallerkenen hennes lå det en konvolutt, med adressat og frimerke og alt. Hun forsynte seg med en brødskive uten å undersøke hvem brevet skulle til. Hun kunne gjette det uten å se etter. Men det var ikke hennes skrift utenpå konvolutten.

«Jeg vet ikke om vi kan fortsette å møtes sånn,» sa Gry.

«Hvorfor ikke?» spurte Nidal.

«Fordi jeg uansett aldri kan gifte meg,» sa Gry. «Jeg har brukt opp min sjanse, Nidal. Og jeg kan jo ikke bli samboer så lenge jeg er prest. Det er ingen grunn til å satse på meg.»

«Jeg har ikke satset på deg,» insisterte Nidal. «Kan vi ikke se på det som gjensidig, reseptfri og gratis fysioterapi? Og brobygging mellom MFO og PF på grasrotnivå før virksomhetsoverdragelsen? Jeg vil si at alt dette kommer Den norske kirke til gode, særlig i julestresset.»

«Du må aldri sladre,» sa Gry. «Aldri.»

«Jeg skal aldri sladre,» lovte Nidal. «Aldri. Kanskje vi skal ha en fast timeavtale hver lørdag?»

«På lørdag får jeg mensen,» sa Gry. «Men torsdag?»

Krister-Elise kom tilbake til møterommet på slutten av samtalen, og fikk med seg at Marianne pratet om sæddonasjon. Hen fikk lyst til å rygge ut igjen, men motsto impulsen og satte seg ned ved plassen sin.

Dag satt igjen da alle andre var på vei ut døra, somlet liksom litt med å få Bibelen ned i veska si.

«Du,» sa han. «Går det framover?»

«Hun får komme hjem til jul,» sa Krister-Elise uttrykksløst. «Men må være sykemeldt resten av svangerskapet. Hun er snart 28 uker på vei. Hvis hun bare passerer 28 uker før hun føder, så vil ikke barnet bli født ekstremt prematurt. Men hun burde jo vente minst fem uker til.»

«Skal hun bare ligge?»

«Ja,» sa Krister-Elise. «Hun får ikke løfte så mye som en smørpakke. Jeg har måttet bestille en sånn stressless, sånn du nesten kan ligge i, så hun har noe å sitte i på dagtid når hun kommer hjem. Håper hun vil like den.»

«Si fra hvis dere trenger hjelp,» sa Dag. «Annenhver uke sitter jeg og tvinner tommeltotter.»

«Kanskje du kan kjøpe ei oppbyggelig bok til henne,» sa Krister-Elise. «Nå har hun blitt litt deprimert, tror jeg, og hun sitter bare med Mac’en i senga og leser sånne rare nettsider. Mammanett, Babyforum, Kvinneguiden og sånt. Det skumle med sånne sider er at hvis du klikker på en artikkel, så får du lyst til å klikke videre på en til, og så en til, for hvem vil ikke lese hvordan du får en drømmefødsel eller om mirakeltvillingene som overlevde mot alle odds, liksom?»

«Skal se om jeg finner noe,» sa Dag og reiste seg.

Krister-Elise reiste seg også. De gikk sammen ut i gangen og ble stående og nøle litt. Så la Dag en arm om Krister-Elise og ga hen en kort klem.

«Tenker på dere,» mumlet han og forsvant ut på parkeringsplassen.

Det var en skikkelig iskald desemberdag. Når gradestokken først hadde krøpet under ti blå, gjorde hver grad ikke så mye fra eller til. Det var ufyselig kaldt uansett.

Og en slik dag var det selvsagt at Gry dro på jobb uten å ha vært hjemom for å kle seg skikkelig. En halvren skjorte hadde hun hatt hengende på kontoret, og alt annet hun trengte også, så hun hadde bare dratt rett på jobb med gårsdagens klær. Men at hun skulle ut på kirkegården og kunne trengt ullundertøy, hadde hun ikke tenkt på.

Minuttene gikk så sakte mens de ventet på at kirka skulle tømmes for folk så bårebilen kunne kjøre. Gry forsøkte å ikke hakke tenner der hun sto andektig ved siden av bilen og så kransene bli lagt inn. Agenten ga henne et vink og hun kom for å sette seg på passasjersida. Strevde med å få med hele den store kirkegårdskappa inn i bilen. De skulle kjøre et stykke, flere kilometer, så hun måtte ta på bilbeltet. Over kappa.

Da de kom fram til kirkegården, måtte de igjen vente en stund på at alle skulle parkere bilene sine og komme bort. Da de fleste så ut til å ha dukket opp, begynte de å bære kista mot grava, men stadig kom det nye biler og flere folk. De sto og sto ved den åpne grava og ventet på å få senke.

Jeg får lungebetennelse, tenkte Gry. Eller ørebetennelse. Eller halsbetennelse. Eller så bare dør jeg.

Men endelig kom alle, og da de først kunne begynne, tok ikke seremonien ved grava mange minuttene. Hun hadde på tre spader jord og lyste velsignelsen. Så sang de siste vers av «Så ta da mine hender.» Og akkurat idet de kom til «inntil jeg salig ender,» så Gry bårebilen kjøre forbi nede på veien. Det var i alle fall en bårebil. Fra det samme byrået.

Salmen tonet ut, Gry tok farvel med de pårørende og begynte å gå mot kirkegårdskapellet. Ingen bårebil. Hun ristet i kirkedøra. Den var låst.

Noen av de pårørende begynte å komme nedover fra grava alt, det var kaldt. Gry skyndte seg å gå bak kapellet så de ikke skulle se at hun sto der og hang. Det var en bakdør også. Den var heller ikke åpen, men det var lys i vinduet. Hun banket på. Hun banket på en gang til. Men ingen åpnet.

«Hallo?» ropte Gry. «Er det noen på jobb?»

For noen måtte ha gravd opp grava før de kom, og noen måtte da snart være på plass for å få opp gravminnet. Hun kjente hjertet banke. Her sto hun, midt ute i ingenting, uten votter eller lue, uten veska si, uten lommebok eller mobiltelefon. Hva ville naboene til kirkegården si hvis hun kom og ringte på døra? Hun kunne ikke. Det ville bli rett på Facebook eller VG Nett eller Vårt Land eller et eller annet prosten garantert ville mislike. «Prest uten klær frakjørt av likbil.» Og hun som dessuten holdt på å bli vurdert av en annen prost. Hun kunne ikke drite seg ut nå.

Parkeringsplassen var tom da hun kikket rundt hjørnet. Fornuftige folk. Det var ikke vær til å være ute i, selv ikke i sorg.

Ved siden av hoveddøra sto det en liten benk mellom to søyler. Hun satte seg ned på den og trakk kirkegårdskappa så tett rundt seg som hun klarte. Før eller siden måtte noen komme tilbake for å fylle igjen den grava, før alt frøs til is. Selv jorden hun skulle bruke til jordpåkastelsen, hadde vært så frossen at hun så vidt fikk løs noen klumper.

Så hørte hun lyden av en bil som kom oppover oppkjørselen. Den svingte inn bak kapellet. Hun reiste seg, snublet i kappa og kom seg på beina igjen. Hun gikk så fort hun kunne med de upraktiske klærne for å nå vedkommende før bakdøra ble låst igjen.

«Vent!» ropte hun. «Jeg må inn! Jeg må låne telefonen!»

Mannen som holdt på å låse opp bakdøra, snudde seg. Han hadde dratt skjerfet helt opp til nesa og lua godt ned i panna, så hun kjente ham ikke igjen. Hun bare snublet forbi og inn i varmen.

«Skal du ha denne begravelsen også?» spurte Nidal.

Nå lot Gry ham, uten protester, omfavne henne og trykke henne hardt inntil seg til hun begynte å få varmen igjen. Først når hun kjente nesa hans mot sin egen, kjente hun hvor kald hun egentlig var.