Gry var ikke lenger kald da hun våknet neste morgen. Hun var så varm at det var ubehagelig. Over seg hadde hun vinterdyne, sommerdyne og et pledd, og ved siden av seg hadde hun Nidal.

Dagen før hadde hun ikke klart å holde opp med å skjelve. Hun hadde byttet ut albaen med jakka og lua til Nidal og fått en kopp te av kirkegårdsgutta da de kom, men selv ikke etter at Nidal var ferdig med å spille begravelse hadde hun hatt følelse i beina. Så da hadde Nidal pakket henne inn i kirkegårdskappa og tatt henne med seg hjem.

Hun frøs og frøs og frøs. Han hadde laget til et slags rede til henne i senga si, hjulpet henne av med klærne og puttet henne under dynene, og kledd av seg selv også for å dele av kroppsvarmen sin. Etter hvert hadde hun sluttet å skjelve og sovnet med hodet på brystet hans, selv om klokka ikke engang var fem.

Hun hadde sovet noen timer, og våknet opp aleine i senga. Da hadde hun vært litt fortumlet og sulten. De hadde bestilt pizza, som han dro for å hente og hun betalte. Så hadde de sittet i sofaen med beina under samme pledd og sett på «Julekongen» og distriktsnyhetene mens de spiste.

Gry hadde aldri våknet skikkelig igjen etterpå, og de hadde gått og lagt seg omtrent klokka ni. Siden frosten ikke hadde sluppet helt taket, hadde hun igjen latt ham dele dyne med henne.

Nå lå han der ennå, og de var våte av svette, begge to.

Hun løftet litt på dynehaugen for å slippe inn frisk luft og strøk ham samtidig over håret.

Så snill du er, tenkte Gry. Så utrolig snill. Og sexy.

Han strakte på seg i søvne og åpnet øynene motvillig.

«Er du varm nok nå?» spurte han.

«Kanskje jeg har feber,» sa Gry.

«Eller kanskje du bare har litt mange dyner på deg,» lo Nidal. «Det har i alle fall jeg. Du må være frisk, vet du, så ikke prosten din får hjertestans.»

Begge måtte dusje. Hun dusjet først. Håndkledet hennes hang der fortsatt etter forrige besøk. Mens han var i dusjen, begynte hun å gå rastløst rundt på kjøkkenet. Rotet litt rundt etter det som trengtes for å sette på kaffen. Syntes det var det minste hun kunne gjøre, nå som hun var der enda en gang. Hun som hadde tenkt at hun aldri skulle komme tilbake.

Selv om Åge var blitt frisk, hadde det blitt en del etterslep for Krister-Elise. Denne dagen hadde hen fått to gravferder, og mellom de to var det presset inn en skolegudstjeneste.

Den første var jordfestelse og den andre en bisettelse. Det skulle vært omvendt, for den første ble jo lengst, og da hadde hen dårligst tid. Krister-Elise kom til kirka samtidig som de første klassene hadde kommet fram. Tone sto og ventet på hen i sakristiet og hadde printet ut kjøreplanen for gudstjenesten.

Utefra kirkerommet hørte hen lyden av fire hundre forventningsfulle barn. Hen dro opp albaen fra kofferten og ristet den litt.

Prekenen! Den lå på kjøkkenbordet. Den hadde hen ikke her. Krister-Elise så på klokka. Sju minutter til det egentlig skulle begynne. Det var ikke noe poeng i å reise hjem og hente den. Hen måtte bare stole på hukommelsen, hen hadde brukt den på to andre skolegudstjenestene også. Men også akkurat i dag, på en så stressa drittdag!

Krister-Elise hengte av seg penjakka og tok albaen forsiktig på seg. Festet mikrofonen rundt øret og hjalp senderen og ledningen gjennom hullet i albaen, så hen kunne feste senderen i beltet. Til slutt sto hen foran det store speilet og la den lilla stolaen pent over skuldrene. Så nøye etter om det ble helt rett, siden ingen andre var der og kunne se etter. Klokkene hadde begynt å ringe.

I Jesu navn, tenkte Krister-Elise og gikk ut for å sette seg i koret.

Merethe stappet sengetøyet til Dag inn i vaskemaskinen, helte i såpe og programmerte den til 60 graders-vask. Mandag morgen hadde han reist hjem til barna. Det hadde ikke gått en eneste time av dagen uten at han hadde nevnt minst ett av dem.

Å ikke kunne være sammen med dem hver dag, var nok tøffere enn hun først hadde forstått. Først da hun så hvor mye han strålte da han dro avgårde med baggen sin mandag morgen, forsto hun hvor trist han hadde vært. Det hadde vært den første uka med den nye ordningen, som besto i at han ikke var i huset i det hele tatt den uka, og Anne-Gro ikke var der i det hele tatt neste uke.

Fram til det hadde de på en måte bodd i huset sammen, men Anne-Gro hadde sovet en del netter hos Jørgen. Det var ikke plass til barna hos ham, derfor denne nye ordningen fram til de klarte å selge huset. Barna måtte ha et sted å bo.

Så da var hun fri til å gjøre hva hun ville. Ingen samboer som sov på sofaen i stua lenger. Hun syntes hele tida det var som om Dag var der. Hun tok seg i å ville prate til ham. Nå som hun var alene igjen, merket hun hvor stor leiligheten hennes egentlig var. Hun hadde aldri tenkt på den som romslig før, men det gikk jo helt fint å bo to der. Hun hadde bare aldri prøvd før.

Dag hadde lagt igjen ei bok på hylla under salongbordet. «Saman er ein mindre aleine.» Merethe plukket den opp og begynte å lese.