Kuldeperioden de hadde hatt var blitt avløst av tøvær, og nå hadde det fryst på igjen. Såpass mye at skolebussene ikke kom seg fram og folk hadde problemer med å komme seg fra fortauet til ytterdøra.

Skolegudstjenesten i Dalen ble avlyst. Merethe hadde klart å komme seg dit selv, men elevene kunne ikke gå det siste stykket langs riksveien bort til kirka. Det var bare såvidt hun selv hadde klart å parkere bilen, så hun forsto godt at det ikke var så lett.

Kirka var allerede pyntet og klargjort til skolen skulle komme. Birgit hadde tatt inn juletreet kvelden før og pyntet det med engler som barnehagen hadde laget året før. Stjerna lyste i toppen av treet. Nå var det ingen som fikk glede av det, ikke før på julaften.

De satte seg ned på hver sin pinnestol i sakristiet. Birgit hadde tatt med kaffe. De skulle egentlig sitte og kose seg mens elevkoret øvde. Nå kom det ikke noe elevkor.

«Vi kan jo dra til dem,» sa Birgit.

«Til dem?» sa Merethe forvirret.

«Ja, til gymsalen,» sa Birgit. «Vi kan vel ha gudstjeneste i gymsalen. Så får de sunget det de har øvd på.»

Merethe tok opp mobilen og ringte tilbake til rektor igjen, og hun tente umiddelbart på ideen. De kunne komme dit. Ja, det kunne de.

Turen fra kirkedøra til bilen på parkeringsplassen, med Merethes presteklær og Birgits gitar, tok nesten like lang tid som kjøreturen bort til skolen. Gjennom vinduet på den store gymsalen så de konturene av et lysende juletre, større enn det som sto i kirka.

«Dette blir fint,» sa Birgit fornøyd.

I sentrum var føret bedre, men fortsatt utfordrende. Gry kom seg avgårde til menighetskontoret i rimelig tid. Hun hadde ikke så mange avtaler, gikk fortsatt og ventet på om det ville komme inn noen nye gravferder før helga. Det var denne julaftenpreika hun skulle skrive, og før det preken for fjerde søndag i advent. Den om Josef som ikke forlater Maria.

Hun satt foran datamaskinen på kontoret hun lånte. Ikke akkurat de mest inspirerende omgivelsene i verden. Josef hadde en drøm, skrev hun. Men hvordan kunne Josef vite om han var sanndrømt?

Hun visket ut setningene igjen.

Mobilen ringte. Det var prosten. Han ville minne henne om skjemaet hun måtte fylle ut i forkant av den nye arbeidstidsberegningen. At selv om hun bare hadde stillingen en måned ut i det nye året, måtte hun regne ut belastningen for et estimert halvår for å få utbetalt tilleggene sine.

«Jeg tror heller jeg står over de tilleggene,» sa Gry. «Det er ikke mange hundrelappene, og jeg har andre ting å tenke på nå før nyttår.»

«Ja, jeg hørte det,» sa prosten. «Jeg må vel si gratulerer.»

«Gratulerer med hva da?» spurte Gry og visste ikke helt hva som ville være det verste.

«Jeg har hørt at du søker andre jobber,» sa han.

«Bare litt,» sa Gry fort. «Ikke seriøst.»

«Men du får jo Dalen,» sa prosten. «Du er innstilt som nummer en. Vedtaksmøtet er ikke før over nyttår, men alt tyder jo på at du vil få tilbud. Stillingen er vakant, så da kan du vel bare starte opp der umiddelbart.»

«Hvordan vet du dette?» spurte Gry.

«Proster snakker også sammen,» sa prosten. «Ikke bare kapellaner.»

Om kvelden satt hun i sofaen til Merethe igjen og drakk rødvin fra medbrakt flaske.

«Jeg kan få ny jobb,» sa hun. «Og jeg blir forfulgt av en kosesyk kantor. Det blir litt mye nå, synes jeg.»

«Si ja til begge deler,» foreslo Merethe. «Så er du ferdig med det.»

«Du vet hva du har, men du vet ikke hva du får,» sa Gry filosofisk mens hun snurret på glasset.

«Du vet at du ikke har jobb og at du ikke har noen kjæreste,» sa Merethe.

«Har du noen kjæreste?» spurte Gry. «Eller er dere bare elskere?»

«Elskere?» utbrøt Merethe. «Tenkte du på Dag og meg? Selvfølgelig ikke.»

Hun reiste seg brått fra sofaen og gikk for å hente to glass vann.

«Gry, jeg er lesbisk,» sa Merethe da hun kom tilbake. «Og Dag har blitt forlatt av kona si denne høsten. Det er derfor han sover her.»

«Kanskje jeg også skulle bli lesbisk?» funderte Gry. «Jeg har aldri hatt så mye flaks med gutter og sånn. Det går alltid så dårlig.»

Merethe lo høflig. «Du har beskrevet en mann som er klok, sexy, sterk, følsom, oppmerksom og flink til å lage mat, og den mannen ønsker å treffe deg. Jeg skjønner ikke problemet. Hadde en dame som var bare halvparten av det hatt lyst til å treffe meg, så hadde jeg ikke nølt.»

«Han får meg til å føle meg så bra,» sa Gry.

«Og det liker du ikke?»

«Og det tror jeg ikke at jeg fortjener,» sa Gry.

«Det burde heller vært en mann av lavere kvalitet?» spurte Merethe.

«På en måte,» sa Gry. «Og det må jo være en grunn til at han er singel.»

«Ja, kanskje at han ikke møtte deg før nå?» forslo Merethe. «Det er ikke sikkert at han er så bra som du sier, Gry. Kvalitet er veldig subjektivt. Kanskje ingen andre kvinner har oppdaget ham ennå.»

«Nå motsier du deg selv,» protesterte Gry.

«Du motsier deg selv,» sa Merethe. «Du vil jo ingenting! Tar du Dalen?»

«Jeg vet ikke,» sa Gry. «Jeg vet virkelig ikke.»