Dag ringte til prosten fredag morgen for å si at han var ferdig med å studere det han hadde planlagt.

Tanken på å sitte alene hjemme hele neste uke ble til slutt uutholdelig. Anne-Gro hadde bestemt seg for å reise hjem til foreldrene sine på Senja, nå som hun endelig kunne reise hvor hun ville uten å tenke på at Dag ble sittende alene. For nå syntes hun ikke at hun hadde noe ansvar for det mer. Allerede i morgen tidlig skulle de reise, og ikke komme ned igjen før dagen før nyttårsaften. Skal ikke du uansett jobbe masse, hadde hun bare sagt da han forsøkte å forklare at han ikke kunne se for seg å feire jul uten barna.

Så da kunne han jo like godt jobbe masse.

Prosten sa at han kunne begynne den første arbeidsuka etter studiepermisjonen med å legge fram noe av det han hadde studert, for kollegene på tekstgjennomgangen. Det var tradisjon i prostiet å komme tilbake etter permisjon på den måten.

«Det skal bli interessant,» sa prosten. «Og jeg er glad du er operativ igjen.»

Dag smugstartet på tjenesten med å dra på stabens julelunsj. Han hadde ikke vært så lenge borte fra kontoret, men merket at det var godt å se de andre igjen. Det slitne pauserommet var blitt pyntet til jul og hadde nesten blitt koselig. De sang julesanger og pratet om året som var gått, og Dag hadde ikke ledd så mye på mange uker.

Men etterpå, da de skulle gå, skjønte Dag plutselig at han var den eneste som ikke hadde det travelt med å komme seg avgårde.

Kristine ble skrevet ut klokka to. Krister-Elise kom og hentet henne. Hun ble trillet i rullestol bort til bilen. Portøren sa farvel og gikk inn på sykehuset med rullestolen igjen. Kristine satt i bilen og kunne nesten ikke huske hvordan hun skulle ta på seg et bilbelte.

«Tør vi dette?» spurte hun.

«Klart vi gjør,» sa Krister-Elise.

De satt i taushet den korte kjøreturen hjem. Krister-Elise kjørte forsiktig, og bremset ned til gangfart foran hver fartsdump. Da de var fremme, parkerte hen så nær døra som mulig. Hen åpnet bildøra for Kristine og bar veska hennes inn.

Hun strålte opp da hun så stress-lessen.

«Overraskelse!» ropte Krister-Elise. «Her tenkte jeg du skulle sitte i elleve uker. Se, her er et eget lite bord, og så ligger fjernkontrollen her…»

«Jeg elsker deg,» lo Kristine.

Hen forsikret seg om at hun satte seg ned i stolen og at hun hadde alt hun ville ha tilgjengelig, for hen dro avgårde igjen for å handle og hente Even.

Kristine satt alene igjen og kikket ut av vinduet. Det var to uker siden sist hun var hjemme. Det føltes ut som et helt år. Og selv om legene hadde sagt at hun kunne rusle rolig rundt hjemme, føltes det som om hun gjorde noe galt hver gang hun reiste seg opp. Ingenting var som det skulle.

Men så hørte hun nøkkelen i låsen og stemmen til Even som sa «Mamma-mamma-mamma?» Da fikk hun lyst til å hoppe opp av stolen og springe ut i gangen. I stedet kom han i rask gange inn i stua og forsøkte å klatre opp på fanget hennes.

Det var ikke så enkelt, fordi magen hennes var så stor, så Even presset seg ned ved siden av henne. Han begynte å bli et stort barn, absolutt ingen baby lenger. Han la hodet mellom brystet og  magen hennes og klamret seg fast. Han var så stille at hun nesten ble skremt. De siste ukene hadde han bare sett henne når han fikk komme på korte besøk på sykehuset. Men nå var mamma endelig på plass.

Han hadde ikke kledd av seg utedressen og støvlene før han kom inn i stua, så Kristine begynte å famle med glidelåsen på dressen. Krister-Elise kom og dro dress og støvler av ham i ett rykk, så før han rakk å protestere på å bli løftet opp, satt han hos Kristine igjen.

«Mamma har savnet deg sånn,» hvisket Kristine inn i øret hans. «Nå skal ikke mamma være borte. Nå skal mamma være her.»

«Være her,» sa Even. «Mamma.»

Kristine hadde fått bestemme middagen, og hun hadde vurdert forslag fra sikkert femti ulike matblogger før hun kom på at hun egentlig bare hadde lyst på pannekaker med blåbærsyltetøy. Matlysten hennes hadde vært uforutsigbar hele svangerskapet, og den hadde ikke blitt noe særlig bedre av to uker med sykehusmat. Hun gledet seg allerede til frokost, til müsli, banan og helmelk. Aldri mer tre tørre brødskiver på et brett.

Krister-Elise tok med seg to bærenett med matvarer ut på kjøkkenet. Hen hadde hamstret litt ekstra i tilfelle Kristine skulle få lyst på noe annet enn pannekaker, men det fikk hun ikke, så hen satte i gang med å vispe sammen egg, mel og melk.

Vanligvis ville hen hatt Even hengende rundt seg i middagsforberedelsene, men nå satt han pal hos mamma. Han hadde vært og hentet ei bok som de hadde lest hundre ganger før. Hen hørte stemmen hennes fra stua: «Det var en gang en mann som hadde hundre sauer…»