Kristine skulle ikke løfte noe særlig tyngre enn en liter melk, så det var ikke så lett for henne å være alene hjemme med Even. Nå trengte ikke Krister-Elise bare barnevakt når hen skulle ut av huset, hen trengte også konevakt.

Å få Kristine hjem hadde ikke gjort livet så mye enklere, men det var blitt mye hyggeligere. Da de hadde lagt seg kvelden før og hen endelig kunne ligge ved siden av henne i senga igjen, hud mot hud… Det fantes ikke nok superlativer å beskrive den følelsen med.

Nå skulle hen ut og handle julegaver, og Merethe skulle være barne- og konevakt. Hun hadde handlet med seg sushi til lunsj, og de spiste sammen alle tre, før hen dro avgårde.

Krister-Elise hatet å handle julegaver. Men det var ikke tida for å klage på det. Hen hadde innsett at svangerskap var unntakstilstand. Det var ikke sånn at alt hen gjorde som Kristine ikke orket, sparte seg opp i en kjempekvote som hen skulle få tilbake når barnet var født.

Nei, alt hen gjorde som Kristine ikke orket, ble gjort opp for ved at hun stilte kroppen sin til full disposisjon for barnet deres i nesten to år. Særlig etter sykehusinnleggelsen hadde dette blitt veldig klart for hen. Hun kunne ikke slippe unna jobben. Hun var fanget i sin egen kropp. Så Krister-Elise handlet julegaver og skulle aldri mer klage over noen ting.

Even sov fortsatt litt midt på dagen. Merethe hjalp Kristine med å legge ham. Det var fortsatt Iko-lammet Krølle som var favorittkameraten i sprinkelsenga. Med Krølle og smokken gikk det stort sett uten protester å få Even under dyna.

Han hadde en bitteliten dyne, men fortsatt  mye større enn den han hadde hatt som nyfødt. Kristine sto og så ned på ham, og tenkte at da han ble født, hadde hun bare vært gravid i snaue to uker mer enn hun var nå. Og det hadde gått bra. Han hadde blitt en fin gutt.

De satte seg i sofaen da Even ble søvnig. Merethe laget te. I dag var det enda mildere, utenfor vinduet hadde det begynt å dryppe av istappene på takrenna. Ingenting tydet på at de ville få snø til jul.

Det var allerede lenge siden de hadde avtalt at Merethe skulle feire jul hos dem. Da de avtalte det, trodde de at alle tre skulle jobbe, men nå var det ikke sånn. Jula hos Krister-Elise og Kristine var egentlig avlyst, foreldrene deres fikk ikke komme på besøk og de selv skulle ikke reise og besøke noen heller. Men Merethe ga aldri Kristine høyt blodtrykk, så hun fikk komme uansett.

De diskuterte menyen og skrev handleliste. Kristine forsøkte krampaktig å glede seg til jul. Hun hadde aldri vært særlig flink til det, og i år virket det fullstendig umulig.

Merethe fortalte om Gry, at hun var innstilt som ny kapellan i Dalen, og at de møttes ganske ofte.

«Jeg veit jo at du ikke likte henne så godt,» sa Merethe nølende.

«Jeg ble bare aldri helt kjent med henne,» sa Kristine. «Vi fant aldri helt tonen. Jeg var nok litt for opptatt med andre ting til å engasjere meg nok i henne, og det har jeg egentlig litt dårlig samvittighet for i ettertid.»

«Jeg forstår meg ikke på henne,» sa Merethe. «Hun vil jo ingenting. Hun driver og treffer en fyr som virker helt super, men så sitter hun bare og klager, og hun får tilbud om en jobb hun har lyst på, og så veit hun ikke om hun vil ha den.»

«Typisk jenter,» sa Kristine. «Typisk heteronormativ usikkerhet.»

«Jeg har aldri lært disse greiene,» klaget Merethe. «Nå husker jeg hvorfor jeg ikke lenger har kontakt med noen av jentene fra videregående. For mye kliss. Plutselig skulle hun sove over hos meg, for hun hadde kommet kjørende i bil selv om hun hadde tatt med rødvin til oss, og så satt hun omtrent på sengekanten min, så godt som naken, og klaget over denne fyren. Hva vil hun jeg skal si, da?»

«Du må bare jatte med,» sa Kristine. «Det er det de vil. Masse jatting og ingen motstand. Hjerte-hjerte-hjerte på facebook, og så må du si at hun er best og kjempepen og at du beundrer henne.»

«Det er sånt jeg pleier å gjøre hvis jeg sjekker opp noen,» sa Merethe.

«Det er sånn heterofile jenter gjør sammen hele tida,» mente Kristine. «For de er så heterofile at de ikke tenker tanken at de kan sjekke opp hverandre. Jeg har lært så mye om dette da jeg gikk i barselgruppe. De er helt sprø.»

De fortsatte å diskutere streite jenter en stund og var enige om at de ikke var så enkle å forholde seg til. At de ikke alltid snakket samme språk. At de ikke alltid forholdt seg likt til virkeligheten.

Så ringte Dag.

«Jeg bare lurte på, hva skal jeg si, om jeg skal vaske og stryke skjortene dine? For jeg var liksom så godt i gang med vasking nå.»

«Klart,» sa Merethe. «Du er en knupp, da. Men er du hos meg nå?»

«Ja,» sa Dag. «Det ble for ensomt. Alt er for ensomt. Jeg forsøkte å rydde og vaske og gjøre det hyggelig i huset til jul, men det er bare, hva skal jeg si, et eneste stort ekko. Ko, ko!»

«Vi sees etterpå,» sa Merethe. «Vi kan jo ha pizza til middag?»

Kristine lo da hun hadde avsluttet samtalen og anklaget Merethe for å bli lurt inn i den heterofile lykkenormen.

«Vi burde gå tilbake til fornuftsekteskap,» mente Merethe. «Ingen lidenskap, masse fordeler. Jeg vil jo ikke at ei heit dame jeg deler seng med, skal drive og vaske skjortene mine? Er det ikke bedre å bo sammen i stabile, platonske arbeidsfellesskap? Ingen sex, ingen utroskap. Ingen utroskap, ingen skilsmisser. Ingen skilsmisser, ingen sorg. Perfekt.»