Krister-Elise var førstemann i kirka. Det var stupmørkt og klokka på alarmen viste 07.03. Hen tastet koden og famlet etter lysbryteren. Det var ikke ofte hen var først i kirka på en søndag.

Da hen dro hjemmefra, sov Kristine og Even fortsatt, og Merethe satt på kjøkkenet og ventet på at de skulle våkne. Hen hadde ikke fått skrevet noen preken før hen gikk fra kontoret på fredag, fordi hen måtte kjøre og hente Kristine før barnehagen stengte, og derfor var hen i kirka 07.03 og ble stående noen sekunder innenfor døra og lytte på stillheten.

Hen skrudde på datamaskinen og gikk inn på kjøkkenet for å sette på kaffen mens hen ventet på at datamaskinen skulle få lyst til å våkne. Den trengte stadig oppdateringer, og kunne ta en evighet å få i gang. For å ikke snakke om printeren. Hen gikk innom kopirommet og lukket kopimaskinlokket opp og igjen noen ganger for sikkerhets skyld. Maskinen begynte å dure og pipe og bære seg over å bli vekket så tidlig på en søndag.

En universitetsteolog hadde lagt ut en preken på Det norske prekeskapet som mange hadde likt. Krister-Elise likte den også. Hen kopierte teksten over i sitt eget word-dokument for å se hva hen kunne flette inn. Noen ganger måtte det være lov.

Særlig de gangene teksten rørte ved det innerste av hjerterota og hen ikke kunne fortelle om det. Matteus-fortellingen om drømmen til Josef hadde blitt så viktig før jul for to år siden, da Even lå i magen til Kristine. Da hadde det vært akkurat som en engel gjorde det sånn at hen kunne få barnet i stedet for Dag. Både det at Kristine hadde spurt, og det at hen hadde svart ja uten å tenke seg om, burde kvalifisere som under. Likevel nektet hen alltid seg selv å tenke at Gud kunne gripe inn i livene deres. Det burde jo helt klart vært kalt et under.

Gry var også tidlig i kirka si, om hun ikke var så tidlig ute som Krister-Elise, så låste hun seg i alle fall inn før kirketjeneren. Nok en speilblank morgen, vanskelig nok å komme seg fra ytterdøra til bilen. Det var ikke strødd utenfor kirka ennå heller.

Hun bar klesposen over den ene armen og veska på den andre, og fomlet etter kirkenøklene med den andre hånda mens hun gikk over parkeringsplassen. Så gikk hun selvfølgelig på snørra. Hun kravlet seg opp igjen og fortsatte mot inngangen. Låste seg inn bakdøra og skrudde av alarmen. Hun husket ikke hvor lysbryterne var.

I stedet for å begynne å lete etter dem, hengte hun klesposen sin på skapdøra og gikk ut i det tomme kirkerommet. På fredag hadde det vært skolegudstjeneste for den nærmeste barneskolen om morgenen. Etterpå hadde kirka luktet gummibukser og snørr og våt ull i mange timer. Nå luktet den bare støv igjen. De burde kvitte seg med det gamle vegg-til-vegg-teppet. Men det var ikke hennes sak.

Sakte gikk hun bortover mot alteret mens hun begynte å nynne prefasjonen for adventstida. Selv om hun bare hvisket, ble stemmen hennes løftet oppover mot taket og utover mot benkene. «I sannhet verdig og rett er det at vi alltid og alle steder takker deg, Allmektige Gud, evige Far, ved Jesus Kristus, vår Herre. Han som du sendte til frelse for verden, for å oppfylle de løfter du ga ditt folk gjennom profetene…»

Det første lyset i adventstaken hadde nesten brent ned. Det fjerde sto fremdeles urørt. De hadde først vært lilla, men kantoren var høykirkelig av seg, så han hadde forlangt at de skulle byttes ut med hvite. Så da hadde hun gjort det. Det var ikke hennes kirke. Hun var bare gjest.

Tenk å komme inn i en kirke en tidlig søndag morgen, og være sikker på å høre til. Tenk å synge stemmen varm i et rom som ble så velkjent at alle andre rom kjentes feil. Tenk å få bli kjent med en menighet gjennom alle høytidene, flere år på rad. Det hadde vært helt annerledes.

Først da Krister-Elise sto på prekestolen, la hen merke til at Dag satt i kirkebenken, alene. Hvis han hadde sovet hos Merethe, så var jo Marta-kirken sognekirken hans, så det burde ikke overraske at han kom. Likevel ble Krister-Elise litt satt ut og hen var glad for å ikke ha skrevet den følelsesladde prekenen hen hadde vært fristet til å skrive.

Hen var fortsatt litt anpusten etter å ha kjørt hjem igjen for å avløse Merethe så hun kunne kjøre avgårde til jobb i tide. Nå var Even og Kristine alene hjemme. De hadde sjekket at naboene skulle være hjemme den formiddagen, så Kristine kunne ringe dit hvis Even slo seg helt vrang. Krister-Elise hadde stengt alle dører og begrenset handlingsrommet deres til stua og kjøkkenet. Da hen dro, hadde Even sittet på golvet og lekt med klosser og Kristine hadde sett på tv.

Hvor kom de fra? Hvordan kunne det ha seg at kone og barn bare kunne komme ramlende ned i fanget på en, sånn helt uten videre?

Krister-Elise prekte om Josef som stefar og at Gud også kunne gi mening til våre liv, men merket at hen ikke trodde det. Selv ikke etter alt som hadde hendt. Hvem er jeg til å fortjene mirakler? tenkte Krister-Elise.

«Josef sa ja til å gi barnet navn. Det var faren som skulle gi barnet navn. Ved å si hva gutten skulle hete, ville alle skjønne at det var ham som var faren, hvis noen hadde vært i tvil om det. Akkurat som Sakarja, som blir bedt om å gi gutten sin navnet Johannes. Men Sakarja trodde ikke et slikt under kunne skje med ham, at han skulle få oppleve å bli far, og fordi han ikke trodde, gjorde Gud ham stum… Men Josef gjorde som engelen sa. Han fikk ingen belønning, men han fikk ingen straff heller. Hva Josef tenkte om barnet, står det ingenting om. Men kanskje han forsto at en slik gave fra Gud er den største av alle gaver? At det var derfor han gjorde som engelen sa?»

Mer personlig torde hen ikke å bli. Hen så ikke på Dag en eneste gang gjennom prekenen sin. Hen hadde forsåvidt nok med å prøve å kommunisere med Ten Sing, som var med på å synge jula inn denne søndagen. En gang etterpå, etter trosbekjennelsen, så Krister-Elise på Dag. Dag satt og slo opp i salmeboka.

Hva tenker du, tenkte Krister-Elise, hva tenker du når du hører meg preke?

Også Gry la merke til en i kirkebenken som gjorde henne litt tørr i munnen da hun så ned fra prekestolen. Kirkebesøket var ganske dårlig, for de hadde bare vanlig høymesse uten kor eller noen ting, og de fleste i menigheten var nok travelt opptatt med å forberede jula.

Tydeligvis ikke Nidal. Der var han igjen. Han satt og så opp på henne, som om han ventet at hun skulle si noe helt ekstraordinært. Hun la manuset sitt på lesebrettet og syntes plutselig hele prekenen virket meningsløs. Om forskjellen på hvordan Matteus og Lukas beskrev englebesøk, og om hvorfor Josef i motsetning til Maria ikke hadde blitt varslet om det som skulle skje før det var for sent. Josef ble ikke tatt med på råd. Josef måtte ta valget da alt allerede hadde skjedd.

Kanskje forsto Gud at det var lettere å avvise barn som idè enn et barn som allerede fantes. Hun tenkte tilbake på sin egen abort, hvordan ukene før hadde vært, hvor gravid hun hadde følt seg bare noen få dager etter at skaden var skjedd og hvordan hun aldri kunne få gjort det ugjort igjen. Hun måtte ta valget da barnet allerede fantes. Hun hadde ikke valgt som Josef. Men det kunne hun selvfølgelig ikke preke om. Det skulle ikke handle om henne. Men hun sto og tenkte på disse tingene mens hun leste opp manuset nærmest på autopilot, og tenkte at det var disse tingene hun burde snakke med Nidal om, ikke alle disse englene.

Han knelte på alterringen sammen med de andre da det skulle være nattverd. De trengte bare en ring i dag for at alle som ville, skulle få. Hun ga ham brødet og smilte til ham. Han smilte tilbake og etterpå la han brødet på tunga.

Etterpå sto hun i døra og ønsket alle god søndag. Det skulle ikke være kirkekaffe, for alle ville uansett hjem. Hun visste at kirketjeneren sto og trippet etter å få blåse ut lysene på alteret og begynne å rydde. Nidal kom til døra som en av de siste og tok henne i hånda.

«God søndag,» sa han. «Jeg har fri i dag, og så tenkte jeg at jeg ville høre den nye favorittpresten min.»

«Har du noen planer?» spurte Gry. «For hvis ikke, så kanskje du vil se VM-finalen etterpå. Hos meg.»

«Klart,» sa Nidal, og han virket ikke overrasket, engang.

«Jeg har mensen, altså,» sa Gry fort.

«Men du skal vel ikke spille håndball selv,» sa Nidal. «Så det gjør vel ingenting?»