21. desember

Norge vant 31-23 og Nederland måtte gå skuffet av banen søndag ettermiddag. Det hadde ikke vært noen tvil om hvilken nasjon som var verdensmester i håndball. Gry var ingen ekspert, men selv hun forsto at når stillingen var 20-9 ved pause, så lå Norge godt an.

Før Nidal ringte på, hadde hun vært kjempenervøs. Hun hadde såvidt tatt seg tid til en kjapp dusj etter jobb før hun begynte å støvsuge. Vanligvis gjorde hun ikke helgerent, men mandagsrent.

Han hadde hatt med roser da han kom, og hun hadde kjent knærne svikte under seg da han ga henne en kjapp klem og kysset henne på kinnet. Gry hadde satt fram en bolle med potetgull og hentet en øl til hver. De hadde sett kampen, vært fornøyd med resultatet og begynt å kline.

Og nå var han der fortsatt. Innerst mot veggen i den relativt smale senga hennes, naken, med unntak av et ullpledd fra sofaen. Dyna hadde hun. Brått kom hun på at hun egentlig hadde mensen, og skyndte seg inn på badet. Ingen skade skjedd. Da hun kom tilbake, hadde han satt seg opp i senga og dratt til seg litt av dyna.

«Mandag,» sa Nidal. «Hvilken herlig dag. Ingen grunn til å stå opp.»

Hjertet hennes slo så fort at hun nesten ikke hørte hva han sa da hun krabbet opp i senga igjen.

«Ja, har du også fri?» spurte hun, med altfor rask stemme.

«Ja,» sa Nidal. «Fri hele dagen.»

Gry kysset ham og veltet ham ned på ryggen igjen.

Dag våknet på sofaen til Merethe og kjente lukta av bacon og stekt egg.

«Trenger ikke du litt ekstra energi?» spurte Merethe da han kom ut til henne. «Hvis du skal jobbe i jula likevel? Det er vel noen prekener og salmenummer du må begynne å tenke på i dag.»

Anne-Gro hadde sendt ham et bilde fra Senja, med alle tre ungene på en brygge som pleide å være koselig å sitte på om sommeren. Nå var det bare mørkt der, og frost. Ingen snø. Alle tre hadde nisseluer på seg. Koser seg hos mormor og morfar, skrev Anne-Gro. Ja, de gjorde nok det. Det var bare han som ikke koste seg.

Dag spiste egg og bacon og drakk kaffe. Merethe spiste mens hun bladde i morgenavisa.

«Ingen snø til jul,» sa hun.

«Nei,» sa Dag. «Ser ikke sånn ut, nei.»

«Hvor skal du være på julaften?» spurte Merethe.

«To ganger i min egen kirke og en gang for Lillian,» sa Dag.

«Jeg tenkte på etter jobb,» sa Merethe.

«Har ikke tenkt så mye på det ennå,» sa Dag, selv om han hadde tenkt masse på det, han hadde nesten ikke tenkt på annet hele uka.

«Kanskje du kan bli med til Kristine,» sa Merethe. «Skal jeg spørre henne om det er greit? De har egentlig avlyst jula, så jeg har lovet å lage maten. Du kunne jo hjelpe meg.»

Dag nikket, og beit seg i tunga for å ikke komme med alle innvendingene han egentlig hadde mot et sånt prosjekt.

Kristine var likeglad med alt og skulle uansett bare sitte i stress-lessen og være sur hele julaften, så hun sa at Dag godt kunne komme. Krister-Elise satt på kjøkkenet og jobbet med juleprekenen sin, og hun lå på ryggen i senga og stirret opp i taket. Gudskjelov for barnehager. Det hadde ikke vært mange barn der i dag, ifølge Krister-Elise, men de som jobbet der hadde lovet at de skulle finne på noe ekstra koselig.

Så da kunne hun ligge der og late som hun hadde god samvittighet.

Hun hadde vinduet åpent og lyttet til lydene utenfor. Alle skolebarna hadde ferie, og noen av dem var ute og lekte, men det var ikke noe særlig å være ute. Det var ingen snø, bare is med vann på. Hun hadde sett noen lage fine islykter på lørdagen, men nå hadde alt smeltet igjen.

Kristine la hånda på magen på et sted hun kjente bevegelse. En liten hånd eller fot som trente. Det var ingenting i veien med barnet, det var bare hennes kropp det var noe galt med, henne som ikke klarte å gå rundt som andre folk uten at ungen falt ut.

I verste fall, eller beste fall, kunne hun bli liggende sånn i ti uker til. Da ville hun bli helt sprø. Til og med kryssordbladet hadde hun brukt opp nå, så kjedelig hadde den siste tida vært. I begynnelsen var hun redd. Nå var hun bare sløv og lei. Det var ingen forskjell på søndag og mandag lenger. Uka var bare en grøt.

Og sånn skulle Dag se henne ligge. Hun hadde ikke kunnet si nei, hadde ikke kunnet feire jul hvis hun visste at han satt alene i leiligheten til Merethe. Din skyld, tenkte Kristine, selv om det ikke var det. Forrige gang hadde hun tenkt det hver gang hun kastet opp, at det var hans skyld. Nå var det hennes skyld. Det var hun som hadde satt i gang dette.

Hun skulle ønske det var noens skyld. Men det var bare sånn, ingen hadde ment at det skulle bli sånn. Så Kristine la seg over på sida med en pute mellom knærne, og sovnet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s