Gabriel hadde sluttet å tenke at den ukentlige samlinga burde utgå tirsdag før julaften og tirsdag i den stille uke. Fri og ferie skulle han ikke nekte dem som hadde det, men det var jo de færreste. Han tenkte om prestene sine at de egentlig satte pris på dette.

Høytidene kunne åpenbart på en merkelig måte fort ende opp med å gi flere av dem en følelse av ensomhet. Særlig når alle andre i familien hadde fri. Og særlig for dem som aldri klarte å skrive julaftenpreken før natt til julaften og derfor gikk og gruet seg til det hele desember, i fall de ville sitte de siste avgjørende timene og ikke få til noe.

Han var selv i sistnevnte kategori. Noen ganger var den siste tirsdagssamlinga så inspirerende at han fant stikkordene han trengte der. Andre ganger ikke. I dag var han spent på hva Dag hadde studert, om han hadde studert noe i det hele tatt.

Prestene kom sigende mellom åtte og kvart over åtte og satte seg rundt det store bordet. Gabriel hadde kokt gløgg igjen, og skjenket et krus til hver. Dag kom nest sist. Krister-Elise kom aller sist, etter å ha levert en veldig morgengretten Even i barnehagen. Kristine kom ikke. Hun lå hjemme i stress-lessen og pusset figurene til julekrybba.

Gabriel ga ordet til Dag og sa at han kunne fortelle litt om hva han hadde studert i den korte permisjonen sin.

Dag trakk pusten. «Jeg ba om studiepermisjon for å bedrive selvutvikling. Jeg begynte med å studere livet mitt, og fant ut at det var en hel del ting jeg manglet. Jeg hadde ikke noen kone lenger. Jeg hadde ikke noe sted å bo. Jeg hadde ingen venner. Jeg hadde ingen interesser. Jeg hadde ingen glød for tjenesten lenger. Jeg hadde ingenting.»

Gry nikket interessert og Åge snudde seg brydd vekk.

«Fint,» sa prosten. «Hva studerte du for noe mer?»

«Meg selv som far,» sa Dag. «Jeg har nesten aldri vært hjemme. Da jeg skulle bo alene med barna annenhver uke, måtte jeg være mer hjemme. Jeg har tre barn som jeg elsker, og det føles som et åpent sår at de skal være i Senja til over nyttår. Så jeg har i alle fall dem. Jeg studerte meg selv som prest. Jeg er ikke faglig oppdatert og jeg er en slurvete predikant som altfor ofte er dårlig forberedt. Men så…»

«Men så?» sa prosten.

«Men så forsto jeg at jeg hadde lyst til å gjøre noe med alt dette,» sa Dag. «Det er ikke mer. Jeg rakk ikke å studere mer enn det.»

«Da tror jeg du skal innvilges litt mer studiepermisjon i slutten av januar,» sa prosten. «Så du kan prøve å tenke deg litt videre.»

Kollegiet pustet ut og var glad for at den pinlige seansen var overstått.

Åge leste høyt fra Lukas 2.

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
 «Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

«Syria,» gjentok Dag stille.

«Hele verden,» sa Marianne. «Det er egentlig godt sagt, for vanligvis kjenner vi ingen annen verden enn vår egen, der vi og familien bor.»

«Alle som hørte på,» sa Gry. «Var det flere som var der?»

«Jeg orker ikke mer Jesus-barn,» sa Krister-Elise. «I år vil jeg se hva jeg kan få ut av profeten Jesaja.»

I dag var det ingen som hadde det travelt med å gå. De fleste ble sittende og snakke om Jesus-barnet til klokka var halv ti og mer enn det. Nå var det ingen tjenester igjen, bortsett fra at Åge og Gry skulle ha hver sin begravelse på lille julaften.

Ingen ventet på dem. Nå var det bare dem og de kommende julegudstjenestene. Kontorene var tomme, for alle kontorfolk hadde tatt ut avspasering eller ferie. Bare prester, kantorer og kirketjenere var igjen,  men neppe på kontoret, og da var det hyggeligere for prestene å være litt sammen på prostekontoret enn å sitte alene på menighetskontoret. Gabriel varmet opp kjelen med gløgg og kom med påfyll i krusene.

«Du har i alle fall én venn,» sa Krister-Elise til Dag. «Merethe hadde ikke giddet å ha deg på sofaen så lenge hvis hun ikke likte deg.»

«Hun synes bare synd på meg,» sa Dag trist.

«Hun er ikke typen som synes synd på noen,» sa Krister-Elise.

«Kristine synes synd på meg,» insisterte Dag. «Hvis ikke hadde hun aldri sagt ja til at jeg fikk være hos dere på julaften.»

«Hva så om hun synes synd på deg?» sa Krister-Elise. «Det er synd på henne også. Det veit du. Og du bryr deg, det har jeg skjønt. Du har gitt meg det jeg ønsker meg til jul to år på rad. Jeg orker ikke tanken på at du sitter alene på julaften. Du er en fin fyr, Dag!»

«Jeg trenger en hobby,» sa Dag. «Jeg tror det er alt jeg ønsker meg til jul.»

Ved den andre enden av bordet hadde Gabriel dratt stolen sin helt bort til Gry.

«Vurderer du å takke ja til Dalen?» spurte han.

«Har jo ikke fått tilbudet, engang,» sa Gry unnvikende.

«Du kommer til å få det,» sa prosten. «Det veit jeg. Men vær så snill og bli her, Gry. Steinar har blitt pappa, så han skal ha permisjon rundt påske. Da trenger jeg vikar igjen. Det trengs alltid en vikar.»

«Så opprett en fast prostiprest-stilling, da,» sa Gry.

«Den kan jo ikke finansieres med penger fra Nav,» sa prosten. «Med mindre jeg skal ha deg på tiltak.»

«Jeg vil helst ha fast jobb,» sa Gry. «Jeg vil kjøpe leilighet.»

«Liker du deg ikke her?» spurte prosten.

«Jeg har lyst til å gi noen hele meg selv,» sa Gry. «Å være så lenge et sted at jeg kan gi dem noe som varer.»

«Gift deg,» sa prosten.

«Kommer ikke til å skje,» sa Gry og begynte å ta på seg jakka.