23. desember

Ribbe eller pinnekjøtt på julaften? Valget hadde ikke vært så vanskelig. Det var bare Kristine som hadde noe som lignet tradisjon for pinnekjøtt i sin familie, og faren hennes hadde på et tidspunkt gått så lei av å lage det at menyen besto av kveite de siste åra hun feiret  jul hjemme. Krister-Elise hadde også pleid å spise fisk, og hos Merethe var det lutefisk annet hvert år. Der satte Dag ned foten med en gang, for annet hvert år hadde Anne-Gro fått dem til å spise kokt torsk på julaften og noe i nærheten av det ville han aldri spise på julaften igjen.

Så siden ingen av dem var vegetarianere, ble ribbe et ganske nøytralt alternativ.

Lille julaften etter kontortid satt Dag og Merethe ved kjøkkenbordet og trillet medisterkaker. Så skrellet de poteter. Det var nok å gjøre dagen etter, hvis de ikke skulle trenge å tenke på potetene i tillegg.

Begge hadde skrevet prekener til alle juledagene og satt veskene klare ved utgangsdøra. Merethe hadde pusset sko og Dag hadde strøket skjorter.

«Prosten din kan si hva han vil,» sa Merethe. «Men samboerskapet vårt er en gave til Den norske kirke.»

«Jeg hadde ikke prekt i morgen hvis det ikke var for deg,» sa Dag.

«Uten deg ville jeg gått på jobb julaften med ustrøket skjorte,» sa Merethe.

Gry ringte og lurte på om hun kunne låne kirkenøklene til Merethe noen timer. Et kvarter senere sto hun på døra. Merethe hektet nøklene av knippet og skrev opp koden til alarmen.

«Er du i rute med juleforberedelsene?» spurte Gry.

«Akkurat ferdig med å steke medisterkakene,» sa Merethe. «Så det begynner å nærme seg.»

«Jeg tenkte på gudstjenestene,» sa Gry. «Jeg er så oppslukt av jobb om dagen at jeg glemmer at folk forbereder jul hjemme hos seg selv også.»

«Skal du bort i morgen?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Gry. «Jeg har ingen familie her.»

«Du kan bli med oss og spise ribbe og medisterkaker,» sa Merethe. «Hvis du vil.»

Gry svarte ikke.

«Du kan tenke på det og komme hvis du orker,» foreslo Merethe. «Det blir bare Krister-Elise, Kristine, Dag og meg, og så Even, da. Og barnet som ikke er født ennå.»

Hun kjørte riksveien ut av byen. Trafikken var fremdeles ganske tett, særlig rundt handlesentrene. Men hun syntes hun passerte hundrevis eller tusenvis av busker med lys i, og vinduer med julestjerner. Selv hadde ikke Gry tatt fram så mye som en nisse.

Det ble mørkere og mørkere jo lenger ut av byen hun kom. Til slutt var det ikke engang gatelys langs veien hun kjørte på. Her og der et hus med juletre i hagen og stjerne i vinduene. Noen hus lå fullstendig mørklagt. Ikke alle var hjemme til jul. Hun hadde satt på radioen og samme hvilken kanal hun valgte, så var det julemusikk. Enten salmer eller pop. Hun valgte salmer. Utenfor bilen var det to blå og glatt føre. Bilen hadde gode dekk. Hun følte seg trygg. Hun kunne godt sitte sånn, og kjøre og kjøre hele kvelden. Men Merethe måtte jo få nøklene sine tilbake.

Til slutt kom hun til Joker-butikken og kirka. Det var lys inne på Joker’n fremdeles, men i kirka var det mørkt. Gry kjørte inn på den lille parkeringsplassen og slo av motoren. Hun ble sittende i bilen et par minutter, til den begynte å bli kald. Mellom skyene på himmelen så hun noen stjerner, og månen. Noen få gravlykter brant ute på kirkegården, men de fleste ville vel komme og tenne lys dagen etter, på selve julaften.

Gry gikk forsiktig over parkeringsplassen for å ikke skli, og låste seg inn bakdøra. Hun slo koden på alarmen og ventet til den lyste grønt. Så gikk hun inn.

Kirketjeneren måtte ha skrudd varmen på for fullt, for det var mye varmere i kirkerommet enn hun kunne huske at det var forrige gang. Men så var det jo varmere ute også. Et ganske høyt juletre ved døpefonten var pyntet med kurver og engler som måtte være laget av noen i barnehagealder. Julekrybba sto under prekestolen. Den var ganske stor, figurene var 40 centimeter høye og skåret ut i tre. Krybba var tom. Maria og Josef sto og så ned i den likevel. I morgen ville det komme noen og legge Jesus-barnet på strå.

Plutselig hørte hun lyden av noen som kom inn i sakristiet og en kvinnestemme som ropte hallo. Gry skvatt til, som om hun hadde gjort noe ulovlig. Hun hadde jo ingenting i kirka å gjøre, og særlig ikke kvelden før kvelden. Gry ropte tilbake, og så Birgit stå i sakristidøra med en kaffekopp i hver hånd.

«Er det deg?» sa hun overrasket. «Jeg var sikker på at det var Merethe som skulle hente stolaen sin. Den henger fortsatt her etter den vielsen forleden, den hvite. Så jeg trodde hun savnet den.»

«Jeg skulle hente den,» sa Gry fort. «For jeg skulle ut og kjøre uansett.»

«Jeg skal finne den fram,» sa Birgit. «Vil du ha kaffe?»

De satte seg ved det lillle bordet i sakristiet. Birgit satte koppene fra seg på bordet og reiste seg opp igjen for å lete etter stolaen i skapet. Hun rullet den sammen og la den på bordet foran Gry. Gry strøk over stoffet og puttet den i veska. Naturhvit, vevd. Hun hadde ikke rukket å se motivet.

«Er det sant at du vil bli prest her?» spurte Birgit.

«Jeg veit ikke,» sa Gry.

«Menighetsrådet vil ha deg,» sa Birgit. «Det har jeg hørt. Hvis du takker nei, ønsker de å lyse ut stillingen for tredje gang framfor å ta den andre søkeren.»

«Er du i menighetsrådet?» spurte Gry.

«Nei,» sa Birgit. «Jeg er kirketjeneren. Jeg holder kirka i stand. Passer på presten. Gjør så godt jeg kan.»

«Det er en vakker kirke,» sa Gry. «Enkel. Søt.»

«Det finnes mange som ligner den her,» sa Birgit. «Jeg har sikkert sett hundre nesten like. Men hver av dem er forskjellig likevel, vet du. Det er alle de små tingene som viser at noen har elsket dette stedet. Det er det jeg liker best med å være kirketjener, å få gå rundt og passe på alle de små tingene.»

«Tror du det er fint å være prest her?» spurte Gry.

«Folk er fortsatt glad i prestene sine her ute,» sa Birgit. «Du blir bedt hjem til folk, de vil ha deg med. Og kanskje du har hørt at sognepresten er noe for seg selv, men du får i alle fall en god alliert i Merethe. Hun vil veldig gjerne ha deg som kollega. Hun har snakket masse om det, at da kan dere dra på konfirmanttur sammen og starte ledertreningskurs.»

Ville Merethe virkelig det? tenkte Gry. Eller var hun bare desperat etter å få en kollega og slippe å se stillingen lyses ut for tredje gang?

«Hun har sagt at det er det eneste hun ønsker seg til jul,» sa Birgit. «Bare så du veit det.»

Birgit måtte tilbake på Joker, så Gry drakk opp kaffen og ga henne koppen tilbake. Gry fulgte med henne ut av kirka og kjørte tilbake mot byen. Hun stoppet først hos Merethe og leverte tilbake nøkkelen og stolaen, som Merethe ennå ikke hadde funnet ut at hun hadde glemt. Merethe prøvde å få henne til å bli og se på «Kvelden før kvelden,» men Gry sa at hun ikke var helt klar for julaften ennå.

Hun kjørte hjem og fant en ledig plass ved fortauet ikke så langt fra inngangen sin. Det var kaldt nok ute til at hun skyndte seg å låse opp og gå inn i bygningen, oppover trappa til leiligheten sin.

Det hang noe på dørhåndtaket, det var en hvit pose med en ganske stor og hard pakke i. Gry hektet den forsiktig av og tok den med seg inn.

«Åpne i dag! God jul fra Nidal!»

Innenfor gavepapiret var det en eske, og i esken var det mer papir. Hun begynte å rote i papiret og kjente at det var figurer, først fant hun en sau, så en mann og så en kamel. Alt var skåret ut i lyst oliventre. Hun rotet videre i papiret og fant flere mennesker, en sau til, et esel og ei ku. Og en bitteliten krybbe og en bitteliten baby.

Det lille huset som fulgte med hadde en stjerne på taket. Det passet perfekt i vinduskarmen hennes. Hun begynte å stille opp figurene sånn som de sto i Dalen, med den tomme krybba i midten.

Er du hjemme? skrev hun på mobilen.

Ja, er du? svarte Nidal.

Jeg har vært hjemme nå 🙂 Kan jeg komme til deg?

Alltid velkommen til å komme 🙂 skrev han.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s