«Hvorfor har vi ikke juletre?» spurte Kristine da hun våknet julaften.

«Fordi vi ikke har barn,» sa Krister-Elise.

«Det sa du i fjor også,» sa Kristine. «Og nå er det i hvert fall ikke sant.»

Så etter frokost måtte Krister-Elise ned på hjørnet ved Statoil for å se om det var noen trær igjen. Hen fikk med seg en tett og lav granbusk og slepte den med seg så godt hen kunne tilbake til blokka. Det var ikke spor av snø, og all isen hadde begynt å smelte, så hen kunne egentlig ikke slepe, hen måtte bære, og da hen var kommet fram verket det i begge armene.

Hen hadde nesten glemt hvor mye styr det kunne være å få juletreet i foten. Hen sto på gårdsplassen med stikksaga og tenkte at dette burde være verdt det, noen burde bli kjempeglad.

Igjen ville Kristine bli liggende hjemme alene med Even. Alle potensielle barnevakter var på jobb, eller hadde reist hjem til jul. Krister-Elise likte det dårlig, men kunne ikke ta med Even på jobb. Ikke på julaften.

Formen hennes hadde vært bedre de siste dagene, hun tuslet mer rundt i leiligheten og hadde fått litt mer overskudd. Da treet endelig sto i foten og Krister-Elise måtte avgårde til dagens første sykehjem, begynte Kristine å pynte treet, med en slags hjelp fra Even.

Krister-Elise løp ut døra med en veske i hver hånd etter å ha ropt ut de vanlige formaningene om å ta det med ro og ringe til en av naboene hvis Even slo seg vrang. Men Even hadde vært så rolig og grei hjemme den siste uka. Julefreden hadde senket seg.

Merethe satt og leste prekenen sin om og om igjen. Den manglet noe. Hun hadde vært seint ute. Hun var for sliten. Og akkurat på julaften skulle det ikke mangle noe, det skulle være perfekt.

Da klokka ble så mange at hun måtte sette seg i bilen og kjøre ut av byen, var hun fremdeles ikke ferdig, syntes hun. Og siden hun hadde ventet i det lengste, var barnekoret i gang med å øve i kirka da hun kom. De løp inn og ut overalt og hele tida var det noen som spurte henne om noe, og hun fikk aldri forberedt seg sånn som hun burde.

I stedet var hun dødssliten da klokkene begynte å ringe og hun måtte ta på seg albaen. Hun hadde brukt tida hun burde brukt på gudstjenesten, på å forme medisterkaker. Eller, det var ikke helt sant, hun hadde jobbet fulle dager hele uka og hele forrige uke. Men hun burde brukt mer tid. Hun kunne alltid brukt mer tid.

Da hun gikk for alteret, merket hun hvordan hun ikke klarte å bære forsamlingen. Noen unger skreik, folk satt med mobilen. Og hun visste at ingenting ville bli bedre når hun skulle preke. Barnekoret sang surt og juletreet hadde begynt å drysse. Utenfor var jordene grønne. Det var i sannhet den tristeste julaftengudstjenesten hun hadde hatt.

Da Dag hadde ønsket god jul for andre gang og skulle begynne å pakke sakene sine for å reise bort til prostesetet, begynte han plutselig å grine. Han hadde klart å skrive en hel julaftenpreken uten å nevne ordet barn, mor eller far, men nå rant det over. Han stengte seg inne på det lille toalettet bak sakristiet og gråt noen minutter. Så vasket han ansiktet og gikk ut for å pakke albaen i klesposen.

Gatene var stille da han kjørte fra kirka. Gatelysene var akkurat tent, det begynte så smått å skumre. Neste gudstjeneste skulle begynne 16.15. Han hadde ikke så god tid.

Det var dagens tredje julaftengudstjeneste for både kirka og ham. Hans egen kirke var stor og flott, men dårlig vedlikeholdt. Prostens var litt mindre, men desto mer påkostet. Tre gudstjenester på rad kunne menigheten stille opp med store kor og fiolin og blåserrekke. Dag kunne egentlig bare stå der og smile, så hadde han gjort sitt. Rommet gjorde resten. Alt lå til rette for ham. Skulle han først ha en gudstjeneste nummer tre, var dette et godt rom å komme til.

Folk hadde allerede begynt å strømme på til den siste gudstjenesten da han kjørte oppover mot kirka. Noen hadde parkert på parkeringsplassen som var reservert for presten. Dag dobbeltparkerte, og forutsatte at den som hadde parkert, befant seg inne i sakristiet. Hvis ikke var vedkommende uansett på feil sted.

Gry oppdaget at hun fortsatt hadde Jesus-barnet i bukselomma da hun gikk på prekestolen. Hun kjente det da hun skulle avmute den såkalt trådsløse mikrofonen.

«Du veit, mamma er fra Betlehem og pappa er fra Nasaret,» hadde Nidal sagt. «Så mamma samler på julekrybber, ikke sant, hun er helt gæern etter dem, så jeg har fått tre stykker. Jeg trengte ikke så mange, men du hadde ingen, hadde du vel? Nå har du det.»

Gry lot fingrene klemme noen sekunder på Jesus-barnet før hun avmutet mikrofonen og gikk de siste trinnene opp på prekestolen.

Derfra fikk hun god utsikt utover en fullstappet kirke, med barn og voksne, unge og gamle. Alle satt og hørte på henne. Hun leste opp prekenen sin mens fingrene fortsatt klemte rundt Jesus-barnet, ingen kunne se det fordi kanten på prekestolen var så høy. Hun snakket om Betlehem og Syria og kjærlighet og fred, og mens hun sto og snakket om det, kjente hun hvordan menigheten lyttet. At det var en sånn gudstjeneste der mange etterpå ville gi henne en klem og takke for en god preken. At hun hadde klart det.

Til slutt i gudstjenesten sto alle og sang «Deilig er jorden.» Gry sto bak alteret og sang, munnen gikk automatisk. Hun tenkte på de to gudstjenestene hun hadde hatt på bo- og servicesenteret før hun kom til kirka, hvor beboerne satt i stua med finstasen på og hadde besøk av barn og barnebarn. I alle fall dem som hadde barn og barnebarn.

Og på gudstjeneste nummer to hadde det sittet en gammel dame alene i hjørnet av rommet og sett ut som hun sov. Hun holdt programmet opp ned og stirret på et punkt på veggen før øynene på et tidspunkt gled igjen. Men da aktivitøren satte seg ved pianoet og spilte «Deilig er jorden,» hadde den gamle kvinnen bråvåknet og begynt å synge. Fortsatt uten å stirre på noe annet enn et punkt på veggen. Men hun hadde sunget alle tre versene, klokkeklart.

De siste tonene av salmen døde ut og organisten lot dem gli over i benedicamus. Gry lyste velsignelsen. Etterpå var det ikke en lyd å høre i det store rommet, annet enn 3 ganger 3 slag med den ene klokka. Det var slutt. Julaften var over. Klokkene begynte å kime samtidig som organisten begynte på postludiet. Gry sto og tok alle i hånda når de skulle opp til alteret for å legge penger i offerskåla. God jul, god jul, god jul…

Etterpå samlet hun sammen tingene sine på sakristiet i stillhet. Hun hang opp gudstjenesteklærne sine og tok på seg penjakka over skjorta. I lomma på den pene buksa bulte Jesus-barnet ut. Gry tok farvel med kirketjeneren og dem som hadde hjulpet til, og gikk raskt ut i bilen for å kjøre hjem.

Hjemme var det ingen. Hun tente lyset i taket og gikk rett bort til julekrybba uten å ta av seg skoene først. Hun la Jesus på plass mellom Josef og Maria og ble stående og se på dem noen sekunder. På den merkelige familien.

Kommer du etterpå? Hadde vært koselig 🙂 skrev Merethe.

Må ta en dusj i så fall 🙂 bare spis nå hvis maten er klar, skrev Gry.

Haha, alle må dusje 🙂 Maten serveres ca. 20.30, skrev Merethe.

Da kommer jeg til dere om en liten stund, skrev Gry og kjente gleden boble oppover fra et sted langt nede i magen, over alt som hadde skjedd og kunne komme til å skje.

Hun tok opp mobilen igjen og skrev til Nidal.

Sent oppe i kveld? Ble visst sein middag her 🙂

Våken helt til du kommer 😉 skrev Nidal.

Du er best i verden, tenkte Gry, men hun torde ikke skrive det. Ikke ennå.