Epilog – romjula 2013

…Kristine flettet fingrene sine inn i hans og klemte til rundt den store hånda, så hardt hun kunne. Det var jul. Julenatt. Utenfor blåste det. Inne var alt så rolig nå. Helt rolig.

Hun forsøkte å si noe, formulere et eller annet som kunne beskrive hvor takknemlig hun var for alt Krister hadde gjort for henne i løpet av adventstida. Hun visste ikke hvordan hun skulle begynne. I stedet fortsatte hun å kjæle med huden innenfor skjortebrystet hans. Han lente seg tilbake mot sofaen og lukket øynene.

“Jeg har det ikke travelt,” sa han.

Hun var ikke sikker på om han mente at det ikke hastet for ham å legge seg, eller om det ikke hastet for ham å finne ut av om Kristine ville dele seng med ham igjen.

Da ringte det på døra. Kristine kastet et blikk på gjøkuret. Den lille viseren hadde akkurat passert ett-tallet. Hennes første tanke var at det sikkert var prosten, men hun slo det fra seg igjen.

Krister gikk for å åpne. Hun dro på seg buksa og fulgte etter ham ut i gangen. Han åpnet døra med sikkerhetslenka på. En hes mannsstemme utenfor hvisket noe Kristine ikke hørte. Krister dro døra til seg, tok av lenken og slapp ham inn.

Det var Åge, med en pose full av klær. “Jeg klarer ikke mer. Jeg klarer altså ikke mer! Hele desember har vært et jævla mas og i morgen kommer prosten til oss for å preke, men jeg får altså ikke sove. Det er et jævla mas hjemme også. Ingen av ungene vil legge seg, og Sara har fått et sammenbrudd over oppvasken. Jeg klarer ikke mer.”

“Sa du hvor du gikk?” spurte Krister og kastet et blikk ut av vinduet.

“Nei,” sa Åge. “Jeg sa bare at jeg klarer ikke mer. Jeg klarer ikke enda en søvnløs natt før en svær gudstjeneste. Jeg klarer ikke. Jeg må sove før både jeg og menigheten bryter sammen.”

“Du kan sove her hvis du ringer hjem,” sa Krister.

“Nei,” sa Åge. “Jeg kan ikke ringe hjem. Hvis jeg hører stemmen hennes, så bryter jeg sammen og ender opp med å dra tilbake.”

“Du kan ikke bare reise fra henne,” sa Krister.

“Nei,” sa Åge og sparket av seg skoene. “Jeg ber bare om sofaen din, Krister. Ingen seng, ingen frokost. Bare en hard sofa. Bare én natt i ro og fred.”

Han gikk bestemt inn i stua, men stanset ved synet av den oppredde sofaen.

“Søren, har du gjester allerede?” sa han.

“Jeg er her,” sa Kristine, litt fornærmet over at han ennå ikke hadde hilst.

“Men hvem sover på sofaen? Du? Har dere krangla?”

“Vi deler ikke seng, det er bare praktisk at Kristine er her fordi vi skal sammen i kirka i morgen,” sa Krister fort. “Så sofaen er opptatt. Du kan sove anfødtes med meg.”

“Kan ikke dere ligge anfødtes? Det ville vært litt flaut, synes jeg, å dele seng med deg.”

“Åge,” sa Krister. “Hør på meg. Sara er sikkert redd for deg. Har du noen gang dratt din vei om natta før? Har du noen gang bare reist?”

“Nei,” sa Åge. “Men Julie har diaré og Lukas vil ikke legge seg og Silje kastet opp over hele badet og Sara har halsbrann. Jeg er verdens største rasshøl. Men jeg orker ikke mer. Må ha pause.”

“Er ikke Sara gravid?” spurte Kristine.

“Har to måneder igjen,” sa Åge. “Tung og rund og plaget. Verre enn de andre gangene.”

“Og hvor gamle er de andre tre?” spurte Krister.

“Sju, fem og to,” hikstet Åge.

Stemmen hans brast. Han beit seg i leppa og stirret på den opptatte sofaen. Krister lurte på hvorfor han kom dit. Han kjente ikke Åge. Ikke privat. Ikke egentlig. Men kanskje ingen av prestene i prostiet egentlig kjente Åge. De åra han hadde vært der, hadde han egentlig blitt kjent med noen? Hadde Åge og Sara venner i byen?

Krister ante ikke. Det slo ham at han aldri hadde tenkt så mye over hverken hvem Åge var eller hvordan han hadde det. Og natt til første juledag kom svaret likevel.

“Kristine kan ta min seng, og så kan jeg sove hos Sara,” sa en stemme bak dem.

Kjersti sto i døråpningen. Håret i vill uorden. Genser over nattkjolen. Nakne føtter.

Åge spurte ikke hvem dem fremmede damen var. Han brast i gråt og gravde fram et nøkkelknippe fra bukselomma.

Ti minutter senere kjørte Kjersti avgårde i Åges bil, og Krister, Kristine og Åge satt rundt kjøkkenbordet og spiste brød med ost.

“Akkurat nå er alt bare et helvete,” sa Åge. “Vi skulle ha to, og så tenkte vi det var greit med tre, og så ble det plutselig fire… Det er et sant helvete. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare dette.”

“Det ble plutselig fire?” sa Krister, dypt fascinert.

“Det er fint at du ber om hjelp,” sa Kristine forsiktig.

“Ikke vær så jævla prest,” sa Åge. “Du skjønner ingenting!”

“Okei, la meg være praktiker, da,” sa Kristine. “Jeg er sikker på at Krister har noe sprit. Ta deg en god støyt, og så sover du. I morgen kan Krister klare seg sjøl i Marta, og så kan jeg underholde prosten i stedet for deg.”

“Jeg pleide å like jula,” sa Åge stille. “Men nå hater jeg den.”

Krister gikk til kjøkkenskapet og fant en flaske vodka.

To store glass senere hadde Krister fått overtalt Åge til å legge seg på gjesterommet og ikke på sofaen. Den småfulle sognepresten surret rundt i leiligheten en liten stund før han gikk inn på gjesterommet og lukket døra etter seg. Krister pustet letta ut og så fram til å få av seg dressen.

“Sofaen er visst fortsatt ledig,” bemerket han.

“Kan jeg ligge andfødtes med deg?” spurte Kristine.

“Nei,” sa Krister. “Men du kan ligge… Hva blir det motsatte? Vedføttes?”

Da hun krøp ned ved siden av ham i senga, orket han ikke engang å lure på om han skulle kysse henne god natt eller ikke. Klokka nærma seg halv tre og han ville bare sove.

“Tror du han er smittsom?” spurte Kristine nølende.

“Veldig,” sa Krister og strakte ut en arm til henne. “Innen tre dager spyr vi i kor, alle sammen.”

«Så det er sånn vi også skal få det snart,» sa Kristine og la seg til rette.

Vi skal ikke ha fire unger,” sa Krister bestemt. “Jeg har full kontroll.»

Krister fikk rett. Andre juledags kveld begynte han å kaste opp, og tredje juledag kom ikke Kristine på jobb. Kjersti meldte fra sin kant at hun også tilbrakte dagene i skytteltrafikk mellom sofaen og badet. Men de hadde reddet julenatten for Åge og Sara.

Romjulssøndag hadde menighetene planlagt fellesgudstjeneste for å gi sogneprestene fri, men siden kapellanen fortsatt spydde lørdag kveld måtte Krister og Åge trekke lodd om hvem av dem som skulle gi avkall på fridagen sin. Det var meldt fire dåp og messefall var uaktuelt.

Åge tapte.

“Men Sara har reist hjem til foreldra sine med Lukas og Silje denne helga,” sa han. “Vi trodde jeg skulle ha fri, så jeg er alene hjemme med Julie.”

“Jeg kan passe Julie,” tilbød Krister.

“Hun er to år og bruker bleier,” sa Åge.

“Jeg kan jo ta henne med på søndagsskolen.”

“Hun er to år.”

“Vi kan vel tegne og synge litt?»

“Hun pleier å sove litt rundt klokka elleve,” forklarte Åge. “I så fall kan du drikke kaffe og lese Vårt Land. Eller høre meg preke.”

De møttes i sakristiet til Marta-kirken halv ti dagen etter for å snekre sammen en gudstjeneste. Åge hadde Julie på fanget mens han lette etter en innfallsvinkel til prekenen sin i Nytt Norsk Kirkeblad.

Hun hadde på seg en litt for stor blå ullgenser, sliten hvit strømpebukse og en prikkete og en stripete sokk. Men hun hadde en liten rosa spenne i håret, med en plastblomst på. Tross alt var det søndag.

Krister leste opp evangelieteksten fra Matteus: “Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: ‘Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.’ Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.”

Åge fant ut at han nesten kunne ta en reprise av prekenen fra andre juledag, da han hadde prekt om flyktningsituasjonen i Syria og Irak. Julie begynte å gråte. Han fant fram en boks med fruktgrøt fra veska.

“Jeg kan mate,” tilbød Krister seg. “Du må jo finne evangeliet i teksten.”

“Klokka er kvart på ti,” sa Åge. “Det finnes ikke noe evangelium i teksten. Jeg avviser din tro på at det finnes et godt budskap i enhver prekentekst.”

Julie sutra. Åge satte henne likevel på fanget til Krister og lot ham fomle med fruktgrøten mens han selv hentet seg en kopp kaffe. Da han kom tilbake til sakristiet hadde Julie blitt taus av skrekk, men hun gapte lydig. Åge satte seg ved skrivebordet og tygde på kulepennen.

“En skje for mamma,” sa Krister bestemt. “En skje for pappa – er det ikke sånn man gjør, da? – og en skje for storebror og en skje for storesøster og en skje for lillesøster eller lillebror som du ikke vet hvem er ennå…”

“Pappa, pappa, pappa,” sa Julie fornøyd. Så nøs hun mange ganger på rad, og det sprutet fruktgrøt på dagsregisteret som lå oppslått på bordet ved siden av dem.

Åge fant våtservietter i veska og rakte Krister pakka uten å se opp fra prekenarbeidet sitt.

“Pappa er på jobb,” forklarte Krister. “Nå skal vi spise grøt.”

“Pappa, pappa, pappa,” sa Julie igjen. Men gapte lydig.

Etter at hun hadde spist syntes Krister at han hadde vunnet en viss tillitt, og han bar henne på armen ut i kirkerommet. Julie hadde bokstavelig talt vokst opp med orgelmusikk, så hun gjorde ingenting av at Ola øvde.

Alterduken fattet interessen hennes, og de gikk bokstavelig talt i beina på kirketjeneren som holdt på å gjøre i stand. Krister holdt igjen duken så Julie ikke skulle klare å dra den ned. De gikk veldig sakte fem ganger rundt alteret. Julie fant et gjenglemt oblat på golvet under alteret og putta det i munnen. Spytta det ut igjen.

“Æsj, æsj,” sa Krister. “Det var ikke Kristi legeme. Gi det til Krister – ”

Han klistret det diskret fast på alteret, under duken, og lovte seg sjøl å huske på det senere.

Da klokka var passert halv elleve, satt Krister og Julie i barnekroken og la puslespill. Åge kom med vogna og mente at hun skulle legge seg litt. Det var tydelig at hun hadde andre planer, men Åge puttet henne bestemt ned i vogna og begynte å gå fram og tilbake i midtgangen. Ute snødde det tett.

Fem på elleve overtok Krister traskingen. Han kikket ned. Hun sov ikke, men det var ikke lett for henne å holde øynene åpne, heller. De gled igjen noen sekunder, men så var hun der igjen.

Åge og dåpsfamiliene stilte opp i våpenhuset. Krister rygget vogna bort i barnekroken og ble stående og rugge på den der. Klokkene ringte inn. Den ene babyen gråt. To av dem sov. Den fjerde var og skiftet bleie. De rakk ikke prosesjonen, men kom hastende inn fra toalettet i våpenhuset mens menigheten sto og sang “Milde Jesus.”

Så gikk Åge for alteret. Han hastet seg gjennom inngangsorda og hadde en kirkevert til å lese samlingsbønn. Det var kyrie og gloria, og så gikk han i gang med dåpsliturgien.

Julie kunne fortsatt ikke helt bestemme seg for om hun skulle sovne eller ikke. Krister kjente pulsen øke. Hun måtte sovne. Hun måtte ikke bli grinete. Han ante ikke hva han skulle finne på, i så fall. Var hun varm? Kald? Overtrøtt? Full bleie? Sulten?

Da et av dåpsbarna begynte å gråte, begynte Julie også. Han tok henne opp av vogna. Hun ville ned på golvet. Han luktet prøvende på buksebaken hennes. Det lukta kanskje litt tiss. Krister tok veska i den ene hånda og Julie på den andre og gikk inn på toalettet med henne. Dro ned strømpebuksa og up-and-go. Det var ikke kritisk, men hun hadde tissa litt.

Han kunne like gjerne skifte på henne, så fikk han følelsen av å foreta seg noe. Julie var motvillig. Vred seg mellom hendene hans. Fra kirkerommet hørte han menigheten synge “Det skjer et under i verden.” Da var de vel i gang med dåpen.

Krister fikk på Julie en ny bleie og forsøkte å få på henne strømpebuksa igjen.

Hun vrælte og ville sparke seg fri fra fanget hans.

“Det blir kaldt uten strømpebuksa,” sa Krister.

“Ikke!” sa Julie.

“Vi må ha på strømpebukse om vinteren,” sa Krister.

“Nei, ikke!” sa Julie.

“Nå blir du snart kald, nå må vi skynde oss,” sa Krister.

“Nei, nei, nei,” sa Julie.

Krister forsøkte å holde henne fast med den ene armen og tre på strømpebuksa med den andre, men så fort han hadde fått på henne den ene strømpebuksefoten, sparket hun den av seg igjen. Nå gråt hun. Store, salte tårer.

“Pappa,” sa Julie, med lange vokaler. “Pappa. Mamma.”

“Vi må ha på strømpebuksa,” sa Krister bestemt.

Han satte seg på golvet og holdt Julie fast mellom knærne sine, mens han på en eller annen måte klarte å få på begge strømpebuksebeina på en gang og dra den helt opp før hun rakk å sparke den av seg. Så samlet han sammen sakene i veska igjen og vasket hendene.

Julie gikk til døra og begynte å dunke på den mens hun fortsatte å rope vekselvis på mamma og pappa. Krister fant en pakke kjeks i veska. Julie tok en, mest for syns skyld, kanskje, for hun spiste den ikke.

“Kom, så går vi i barnekroken og legger mer puslespill,” foreslo Krister.

Han trodde akkurat at han hadde klart å styre interessen hennes mot det lille bordet med puslespill og tegnesaker, da Åge gikk til lesepulten og begynte å lese evangeliet. Menigheten sto.

“Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt,” leste Åge. “Der ble han til Herodes var død.”

“Pappa, pappa, pappa!” ropte Julie og begynte å gå mot midtgangen.

“Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten – ”

“Pappa, pappa, PAPPA!” ropte Julie med overraskende kraftig stemme.

“Slik lyder det hellige evangelium,” sa Åge. “Vær så god og sitt…”

Julie hadde ingen interesse av hverken kjeks, puslespill eller Krister mer. Hun begynte å stabbe nedover midtgangen mens hun fortsatte å si pappa, pappa, pappa; litt mer fornøyd i tonen etter hvert som hun nærmet seg. Det gikk ikke så fort. Krister fulgte etter, klar til å stanse henne før hun kom helt fram.

“Vel,” sa Åge. “Det er ikke alltid så enkelt å finne det gode budskapet i tekstene. Men jeg veit en annen tekst, som vi også nettopp hørte. Jesus sier: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke. For Guds rike tilhører slike som dem… Og disiplene spurte Jesus hvem som var den største av dem. Da tok han et lite barn – og nå trenger jeg hjelp fra Julie.”

Åge gikk ned i midtgangen og kom Julie i møte. Så løftet han henne opp. Hun ble stum av undring. Han tok henne med seg opp til lesepulten.

“Dette er Julie. Julie er to år og pappa’n hennes skulle egentlig ha fri i dag. Det skjønner hun ikke så mye av, men hun er uansett litt for liten til å være alene hjemme. Så da får jeg visst gjøre som Jesus gjorde; ta dette barnet og sette det midt mellom oss. Hvem er den største? Barnet, sier Jesus. Hvordan skal vi komme inn i himmelriket? Bli som et barn, sier Jesus. Hvem tilhører himmelriket? Barnet, sier Jesus. Vi kan undre oss hvorfor. Hva har Julie gjort for å komme inn i himmelriket? Når hun ikke går rundt i kirka og forstyrrer prester som forsøker å preke, går hun stort sett rundt og ødelegger ting. River ned ting, smaker på ting, river i stykker aviser. Er det sånn vi skal bli? Kommer vi fortere inn i himmelriket hvis vi begynner å herme etter henne? Jeg tror ikke det. Men vi må erkjenne den fullstendige avhengigheten, våge å åpne oss for avhengigheten. Vi er avhengig av Gud. Vi er avhengig av hverandre. Vi hviler i hverandres hender. Vi må tørre å kreve det av hverandre, at det skal være trygt å være helt avhengig. Det er det Julie krever, at hun skal få være trygg. Allerede har hun skjønt at pappa av og til blir borte. Men hun tør fortsatt å kreve tryggheten. Jesus vil at vi skal kreve tryggheten. Ikke gi oss før vi finner den. Det er dagens evangelium. Forresten er det mange barn som liker å kjøre bil. Det har sikkert mange av dere som har båret barn til dåp i dag, allerede erfart. Julie liker også å kjøre bil. Og her -” Åge satte Julie fra seg på golvet og begynte å rote i bukselomma på innsiden av albaen.

Han fant et nøkkelknippe og løsnet den ene. “Her er nøkkelen til en mørkeblå Volvo stasjonsvogn med to barneseter. Se her, Julie, om ikke du finner en snill mann i menigheten som vil kjøre en tur med deg så du får sove. Krev trygghet. Krev trygg kjøring. Krev alt det beste. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud, fra evighet til evighet, amen.”

Krister pakket Julie inn i et pledd fra vogna og bar henne ut av kirka. Hun protesterte litt, men ikke så aktivt, syntes han. Åges bil sto utenfor døra til kontorene. Den hadde fått seg en liten hatt av snø siden Åge parkerte. Krister festet Julie i det minste av de to barnesetene i baksetet før han børstet bilen så rein for snø som han kunne.

Bilen startet på første forsøk. Trygg og stødig Volvo. Fin familiebil, men snart for liten for Åge og Sara. Krister tenkte på sin egen bil, en bitteliten rød Golf. Knapt plass til en barnevogn. Ville han få et barnesete inn i en Golf?

Det var søndagsstille på veien Marta-kirken lå i enden av. På tre sider av den lå det bolighus, på den fjerde en park. Julie satt helt stille i barnesetet. Krister lurte på om han burde snakke med henne. Om det var uhøflig å la være. Hvor gamle måtte barn bli før det var uhøflig å ikke snakke med dem?

“Er det uhøflig av meg å ikke snakke til deg?” spurte Krister og kastet et blikk i speilet. Julie så på ham, men hun sa ingenting.

Krister skrudde på radioen. Hoppet mellom kanalene noen ganger for å finne noe rolig musikk, men ga opp. Han visste ikke hva han skulle si. Han visste ikke hvor han skulle kjøre. Han kastet et blikk ned på dashbordet. Tanken var mer enn halvfull. Han satt godt. Varmeapparatet gikk for fullt. Det var setevarme i forsetene. Dette var en fin bil. Han kledde den. Han likte den. Det var sånn det skulle bli. Volvo og barnesete. Kristine burde sett ham nå. Sett at han kledde det. Sett at han likte det.

Han stanset i en busslomme og fant fram mobilen fra lomma. Ringte henne opp og håpet at hun ville ta telefonen. At hun skulle være hjemme, at han kunne kjøre forbi huset hennes og se henne kikke ut av vinduet. Se henne kikke på ham, se ham kjøre Volvo med Julie i baksetet. Det barnslige ønsket fikk hjertet hans til å slå fortere.

“Jeg lurte bare på om formen var bedre,” sa han da hun svarte.

Kristine ga et resymé av de siste dagenes baderomsaktiviteter og lurte på om han hadde hatt det på samme måten. Han bekreftet at det var gjenkjennelig, men at nå var det over. Hun regnet seg fram til at hun hadde kjent seg grei i snart et døgn.

“Og hva gjør du nå?” spurte hun, for å få samtalen over på noe annet.

“Kjører bil,” sa Krister. “Åges bil. Vil du sitte på en tur?”

Han hadde spurt før han hadde rukket å tenke seg om, men Kristine bare lo og sa ja, klart hun ville sitte på. Lovte å ta med to krus kaffe ut hvis han kom og hentet henne.

Krister kjørte en liten sløyfe i et område med rekkehus for å gi henne ti minutter til å trakte kaffe og kle på seg. I speilet så han Julie glippe med øynene. Da han kjørte inn foran blokka til Kristine sto hun utenfor med et termokrus i hver hånd. Snøen hadde ikke rukket å legge seg på henne, så hun kunne ikke ha venta lenge.

Han så smilet hennes på tjue meters avstand. Hun hadde på seg en tjukk mørk joggebukse, mariusgenser og et stort, grått skjerf som så hjemmestrikka ut, men som han visste at kom fra Hennes & Mauritz. Hun kledde det korte håret. Ennå hadde hun ikke fått vært hos frisøren, for hun hadde vært sjuk hele romjula, men Krister syntes ikke det gjorde noen ting. Han var veldig fornøyd med jobben, og han rødmet da han tenkte på Kristine og ham på badet.

Hun satte seg inn på passasjersida. Rakte ham den ene koppen og tok på seg sikkerhetsselen. Spurte hvor de skulle. Lo av historien om Julie i gudstjenesten. Det så ikke ut som om Julie hadde noe imot at det kom en passasjer til. Hun sov.

“Vi kan kjøre et sted det er pent,” foreslo han, og satte kursen mot Riksvei 4.

Kristine la setet bakover og kommenterte setevarmen.

“Vokste du opp med søndagsturer?” spurte Kristine.

Han rista på hodet.

“Det gjorde jeg. Mamma og pappa foran, og oss to bak. Allerede på 80-tallet var nok det litt gammeldags. Nå driver vel ingen med det lenger.”

“Jeg gjør,” sa Krister. “Nå, i dag.”

“Takk for sist, forresten,” kom Kristine på. “Det ble en brå avskjed. Det ble litt stress med første juledag. Prosten ble så hysterisk da jeg kom i stedet for Åge. Og så kom mamma og pappa til meg, og så begynte jeg å spy dagen etterpå. Men det var en hyggelig julaften helt fram til det. Altså, helt til Åge kom, og alt det der. Men det var jo hyggelig, det og. At Åge kom. Og så…”

Krister lo og sa at det slettes ikke var hyggelig at Åge kom, men hva har en vel kolleger for?

“Du er en hjelpsom kollega,” smilte Kristine. “Det har jeg skjønt. Det er ikke den ting du ikke kan hjelpe med, er det vel?”

“Jo,” sa Krister. “Jeg har mine begrensninger.”

“Hvor går de?”

Hans første innskytelse var å svare at han var impotent, men han regnet med at det ikke var i de baner hun egentlig ville. Så han begynte å si noe om å være vikar i menigheter med håpløse lokale grunnordninger. Som gospelserien til Tore Aas. Han hadde en tålelig bra parodi på sognepresten i kirka tre sogn bortenfor, som trodde han var kul fordi menigheten hans hadde valgt Tore Aas. Kristine lo.

Krister klemte hardere rundt rattet, tenkte at dette var nødt til å vare. Han måtte klare å kjøre stødig og være passe morsom samtidig. Og han ville aldri hjem igjen.

De var kommet et godt stykke ut av byen da Åge ringte Krister på mobilen. Krister fant ingen lomme å stoppe i, og ga Kristine telefonen.

“Kristers telefon, det er Kristine … Nei, vi kjører tur. … Hun sover. Hun er hverken for varm eller for kald, jeg har sjekka. … Nei, jeg veit ikke, om en stund? Trenger du bilen? … Hjem fra kirka, ja, men kan du ikke la albaen din henge i Marta og gå hjem, så kan jeg komme med den i begynnelsen av uka? … Ja, hjem og se en fotballkamp, kanskje? … Vi skal ta godt vare på henne. …. Bilen din var så ålreit, og Krister kjører så fint. … Fint det. Jeg ringer når vi er på hjemtur.”

Yes, tenkte Krister fornøyd.

Etter en times tid lå Tyrifjorden foran dem, delvis dekket av tynn is. Grantrærne langs veien var tunge av snø. Men den kom ikke lenger dalende ned fra himmelen. Krister stanset bilen nedenfor en Statoil-stasjon. Den ville holde seg varm noen minutter mens han var inne for å tisse. Kristine ventet i bilen.

Da han kom tilbake satt hun på knærne i forsetet og så på Julie, som fortsatt sov. Teppet var pakket godt rundt henne. Hun så fredelig ut. Kristine tok imot koppen som han hadde fylt med ny kaffe.

Han skyndte seg inn i bilen og lukket døra for å ikke slippe ut varmen. Skrudde i tenninga så varmeapparatet kunne begynne å virke igjen. Bilen var lun. Verden utenfor var hvit og vakker. Hun satte seg riktig vei i setet igjen og tok en slurk av kaffen. Brant seg på tunga.

“Skal jeg blåse på?” tilbød han seg. “Unnskyld, jeg mente – ”

Hun rødmet og så ned, og han kjente avvisningen langt ned i magen, selv om han egentlig ikke hadde ment det sånn. Han var bare klønete. Og hun trodde han var ufin. Ufin? Var det ikke hun som hadde kledd ham naken og dratt ham med seg inn i dusjen for noen dager siden? Men han ville bare blåse på… Blåse forsiktig på tungespisssen hennes, stryke henne over kinnet, blåse igjen.

Kristine grep hånda som han hadde rakt ut uten å tenke over det. Strøk ham over håndbaken. De flettet fingrene inn i hverandre. Satt sånn noen sekunder, med kaffe i den ene hånda og hverandre i den andre. Han var ikke sikker på hva hun forsøkte å si. Kanskje det ikke var noe spesielt. Det var fint å sitte sånn, inne i en varm bil og se ut på vinteren.

«Jeg må også tisse,» kom hun på. Hun slapp hånda hans brått og gikk vekk fra bilen med raske skritt.

Hjemover satt de stort sett i stillhet, men det var ingen vond stillhet. Begge tenkte på sitt. Da han svingte av fra riksveien og begynte å sikte på rekkehuset der Åge bodde, våknet Julie, som bestilt.

Åge ba dem inn, spurte om de var sultne. Han puttet en frossenpizza i ovnen før han gikk opp i andre etasje for å skifte på Julie. Krister og Kristine ventet i hver sin ende av en flekkete sofa.

Stua ga inntrykk av et behersket kaos. Et pistrete juletre fylte det ene hjørnet. De nederste 120 centimeterne hadde ikke noe pynt på seg. Overalt fløt det leker. Den ene stueveggen var en eneste stor bokhylle. Krister studerte utvalget. Det vitnet om bred smak og mange interesser.

Pizzaen kom på bordet. Julie satt på fanget til Åge og fikk skorpebiter.

“Var det hyggelig å kjøre en tur?” pludra Åge. “Har du sovet hele veien? Var du grei jente?”

“Merket ikke mye til den passasjeren,” smilte Krister.

“Var det derfor du måtte plukke opp en til?” spurte Åge.

“Det passet seg bare sånn,” sa Kristine, kort.

“En dag vil du lengte etter ensomme bilturer,” mente Åge.

“Du trenger hjelp,” sa Kristine forsiktig. “Julie får en bedre pappa hvis du får litt tid for deg sjøl av og til, tror du ikke det?”

Åge sukket.

“Jo, det får hun,” mente Kristine. “I morgen har jeg fri. Kan jeg få ta med Julie ut og ake? Jeg kjenner ingen barn her. Jeg har lyst til å være barnevakt. Jeg synes ikke synd på deg, Åge. Jeg har bare lyst.”

Åge så ikke overbevist ut, men han sa at det var greit. At de hadde noen gamle akebrett i garasjen, og at Sara ikke kom tilbake med de to eldste før første nyttårsdag. Hun hadde bestemt seg for å feire nyttår hos foreldra sine i hjembygda. Selv skulle han være hjemme og vaske. Rydde. Ordne. Fikse. Være i fred. Men det skulle være fint når Sara kom hjem.

Kristine avtalte å komme tilbake mandag formiddag for å ake med Julie etter at hun hadde sovet formiddagsluren sin. Så sto de i gangen og tok litt keitete farvel med Åge. Han takket for hjelpa. De takket for maten. Han lukket døra etter dem etter å ha pekt på en gangsti som fikk dem raskere i riktig retning enn bilveien gjorde.

Så begynte de å gå. Kristine tippet at det ville ta en halvtime å gå hjem til henne. En passelig tur. Snøen knirket under skosålene deres. Ute i gata var det mange barn som lekte med ski og akebrett som noen dager før hadde ligget under juletreet. Krister trakk jakka litt tettere om seg. Lufta hadde blitt skarpere etter at det sluttet å snø.

De småpratet mens de gikk langs veien. Om jula, om planer for nyttårshelga – eller mangelen på sådanne -, om livet i menigheten og om at snart var skoleferien over. Så var de plutselig allerede der hvor Kristine skulle svinge inn til høyre, mens Krister skulle fortsette rett fram. Begge stanset.

“Takk for i dag, da,” sa Kristine.

“Ja, selv takk,” sa Krister. “Du får kose deg med aking i morgen.”

“Du liker ikke å ake, du, da?” spurte Kristine.

“Det er noen år siden sist, men jeg gjorde vel det,” sa Krister.

De så på hverandre.

“Du vil ikke bli med inn, da?” spurte Kristine fort.

“Jo,” svarte Krister, like fort. “Jeg vil vel det!”

Han fulgte med henne inn til høyre og et par hundre meter bortover veien til lavblokka der hun bodde. Den lå på en åpen plass sammen med andre lavblokker.

Hun gravde fram husnøklene fra en dyp bukselomme og låste dem inn. Han gikk etter henne opp i tredje etasje og inn i leiligheten. Hjertet hans hadde begynt å slå raskere igjen. Han trakk pusten dypt mens han hengte av seg jakka på en knagg.

“Ja, her bor du,” sa Krister.

“Her bor jeg,” bekreftet Kristine. “Men du har jo vært her før.”

“Jeg husker det,” sa Krister. “Så jeg veit ikke helt hva jeg skal si.”

Kristine dro mariusgenseren over hodet og la den fra seg på ei hylle i gangen. Magen hennes var bar noen sekunder. Krister fikk et glimt av den lille kulen, og blek, myk hud.

“Kom,” sa hun bare, og gikk foran inn i stua.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s