I år skulle de telle ned til en jul av hverdager. Med julaften på lørdag ble det ikke mye rom for å gjøre ovale weekender om til ei hel ferieuke. Fire tjenestedager i romjula. Men ikke for Merethe.

«I år kan du ta jula fri,» hadde prosten hennes sagt allerede i august.

Merethe hadde protestert og sagt at det ikke var hennes tur, at det var andre, de med barn og familie i byen, som burde stå foran i køen. Men nettopp derfor, sa prosten, synes jeg at du skal få reise hjem.

Det gjorde ikke saken noe bedre. At hun ble sendt bort fordi hun var så alene. Merethe hadde jobbet sju julaftener på rad og fikk panikk ved tanken på å ikke skulle jobbe den åttende. Være hjemme. Sitte i en varm og overfylt kirke, alene, i stedet for å stå i sakristiet og fryde seg over stemmesurret som økte og økte utenfor døra.

Det var helt bortkasta med fri for henne. Hun ville ikke. Kunne ikke. Skulle ingen steder. Var ikke invitert. At hun var i tjeneste gjorde at de hadde sluppet å invitere henne til å reise hjem. Eller hun slapp å la være å dra. De slapp å ta valget om å invitere eller ikke. Og hun slapp å svare. En grei avtale.

Hvorfor hadde hun tatt mot til seg og kommet ut for foreldra i det hele tatt? Hadde hun hatt en kjæreste, hadde hun hatt en grunn. Men det var ingen kjæreste da, og ingen kjæreste nå, og egentlig ikke noen skikkelig kjæreste imellom heller. Selv om hun prøvde å late som om både den ene og den andre hadde vært viktige for henne, bare for å ha hatt noen. Bare for at noe skulle være viktig.

Men det var ingen kjæreste. Det var ingen å feire jul med. Aldri noen hvite kjoler eller runde mager. Ingenting å kjempe for. Bare en ullen overenskomst om å slutte å feire jul. Og 17. mai.

«Jeg skal reise hjem i jula,» begynte hun å si likevel.

Og alle kollegene ble sjalu, sa så heldig du er, hvor kommer du fra, er foreldra dine gamle, har du mange søsken? Merethe svarte, men det kjentes som om hun like gjerne kunne dikte opp noe, som om det uansett ikke var sant.

Merethe hengte opp sjokoladekalenderen hun hadde fått av Kristine, på veggen ved siden av komfyren. Den var litt glorete, med en nissefamilie på. Hun åpna den første luka og plukket fram en sjokoladebit formet som en liten fugl. Tygget ettertenksomt på den og skyllet den ned med dagens første kaffekopp. Ute var det tåke. Klokka ti skulle hun hjem til en fersk enke og planlegge bisettelsen.

Også høytid kunne bli hverdag. Hun smilte av sin egen erkjennelse, tenkte at det kunne vært tittelen på en bok på Praktikum. Som ikke lenger var Praktikum fordi det nærmet seg virksomhetsoverdragelse. «Når høytid blir hverdag – Presters erfaringer med sorgarbeid på merkedager.»

I kveld skulle hun på gravøl. Da hun hadde fått invitasjonen på Facebook hadde det tatt noen dager for hun forsto hva det dreide seg om. «Gravøl for Det praktisk-teologiske seminar (PTS), 1848-2016. 1. Januar 2017 forsvinner seminaret inn i historien for å videreføre sine oppgaver som del av Det teologiske fakultet…»

Merethe visste ikke hvor mange ganger noen hadde forsøkt å overbevise henne om at virksomhetsoverdragelsen ikke ville bety noe som helst. Men det dukket stadig opp nye detaljer. Ville hun i det hele tatt få utbetalt lønn i januar? Den norske kirke ville ikke kunne bruke de statlige systemene lenger, men så vidt hun visste, hadde ikke kirka laget noen egne ennå.

Hun scrollet nedover gjestelista. Det var ikke noe vits i å forberede seg på å være på sjekker´n. Det var fem damer der hun kjente som var single, og hun var ikke i tvil om at alle fem var streite. I tillegg var to av dem over 50. Sjansen for at noen av de ukjente skulle vise seg å være Kvinnen med stor K, var minimal. Det var altså ikke i kveld hun skulle bruke mest tid på sminke og utringning før hun dro.

Det burde vært flere fester. Det burde vært gravøl for reiseregningene, de siste utdøende embetsmennene, tryggheten i Statens pensjonskasse, boplikten, kongen, lønnsslippene, departementet, ikt-løsningene og skolegudstjenestene.

Hadde det vært gravøl for reiseregnings-skjemaene, skulle jeg presset meg inn i den lille sorte, tenkte Merethe for seg selv. For dem hadde hun hatt selskap av mange sene kvelder.

Men gravølet var for Praktikum, og det hadde aldri latt seg imponere av sminke og klær.