Kristine sto på do og vasket hendene, og tenkte på det samme som alltid. Jordmoren som hadde tatt imot Hanna.

Selve fødselen hadde gått pent og rolig for seg, nesten sju uker for tidlig. Da hadde hun allerede vært innlagt ni dager på sykehuset for å utsette fødselen så lenge som mulig. Den siste måneden før hun fødte hadde hun vært mer på observasjonsposten enn hun hadde vært hjemme.

Det rareste med å føde denne gangen, hadde vært å endelig kunne gå selv. Hvor hun ville. Kanskje litt motsatt av hvordan de fleste nybakte mødre vil beskrive ganglaget sitt på barselavdelinga, men for Kristine var det sånn. En helt herlig følelse etter alle ukene hvor hun hadde sittet og ligget og så vidt fått ta seg en dusj hver dag.

Terminen hadde vært 8. mars, men Hanna kom 28. januar.

Aldri mer, tenkte Kristine. Av så veldig mange årsaker. Et fosterbarn kunne hun alltids få, men kroppen hennes skulle aldri bære liv igjen.

Igjen og igjen så hun for seg øyeblikket da Frida trakk jentungen ut og løftet henne opp, i en eneste sammenhengende bevegelse. Se, hadde hun sagt, det er jenta di! Og så hadde barnepleieren overtatt barnet og skyndet seg ut på gangen med det.

Frida gikk ingen steder, hun ble igjen og avsluttet det hele. Krister hadde blitt hentet og fått møte barnet etter hvert, men Kristine hadde blitt liggende på fødesenga, alene med Frida. Frida tok imot morkaka, vasket og sydde. Det var bare de to. Kristine hadde ikke sagt noe. Frida hadde nynnet lavt mens hun satt mellom de sprikende beina og jobbet. En vanlig kveld på jobben. Alt hadde gått fint.

Senere, da Kristine hadde kommet hjem og kroppen gradvis kom til seg selv igjen, forsvant aldri de tre stingene Frida hadde sydd. Pyntesting. Alt annet ble som før igjen, bortsett fra dem. Om og om igjen kom fingrene borti det lille arret, hver gang hun tørket seg etter å ha vært på do. Om og om igjen så hun for seg Frida som løftet Hanna ut og opp.

Hun ble ikke kvitt det bildet. Men det var et fint bilde. Etter at Even ble født hadde hun ingen sånne bilder, hun hadde lukket øynene eller stirret på det medisinske utstyret som sto oppstilt ved veggen midt imot. Alt hadde skjedd så brått. Hun hadde ikke vært forberedt på å føde i det hele tatt. Det hadde nesten vært som om hun ikke forsto hva som hadde skjedd før uka etterpå.

Etter denne andre fødselen hadde hun forsøkt og forsøkt å huske mer av den første, men den var slettet fra minnet. Hun husket egentlig nesten ingenting.

Kristine så seg selv i speilet mens hun tørket hendene sine. Even var to år og åtte måneder. Hanna var ti måneder. Hun hadde gjort en hederlig innsats. Dagene var fulle. Nå var det fredag. Krister hadde sendt melding om at hen ble litt seinere på kontoret enn de hadde avtalt. Om ikke hun kunne hente Even? Og kanskje handle på veien?

Hun var trøtt og lei. Dagen før hadde hun vært på gravøl for Praktikum, mens Krister hadde vært hjemme. Men det hadde endt med at hun måtte dra hjem allerede etter halvannen time, fordi hverken Even eller Hanna fikk sove. Irriterende, når hun for en gangs skyld skulle gå ut om kvelden. Det var bare tredje gang siden Hanna ble født. Kunne ikke Krister klart å legge barna selv? Hun hadde gjort det flere ganger. Men hen hadde ikke Puppen med stor P, og noen ganger var det ingen andre ting som kunne trøste Hanna.

Og når hun for en gangs skyld hadde dratt ut på kvelden, hadde nesten all tiden hun fikk, vært mens homiletikklæreren hennes holdt en preken og kirkehistorielæreren hadde et kirkehistorieforedrag. Med Power-Point. Det hadde vært fint med litt nostalgi, men hun skulle gjerne hatt en øl til i stedet.

I det hele tatt var det skikkelig irriterende å være i foreldrepermisjon akkurat nå som alt skulle skje på en gang. 500 år etter at kirken og staten slo seg sammen, skulle de skilles som venner 31. desember 2016. Første nyttårsdag ville de våkne hver for seg, men det virket ikke som om kirka hadde funnet ut hvor den ville våkne ennå.

Kristine fikk ikke gå på noen informasjonsmøter og hadde ingen avsluttende medarbeidersamtaler og kom ikke inn på e-posten sin, engang, for hun hadde glemt hvilket passord hun valgte da hun ble tvunget til å oppdatere det en gang i sommer.

Hva kan vi vente oss på nyttårsaften? tenkte Kristine. Hun slapp i alle fall å gå på jobb 1. januar, og takket Gud for det.