«Jeg veit at han var full,» sa Merethe og klemte hardt rundt mobilen. «Jeg veit at han er ensom og bekymret for reiseregningene sine. Det går bra.»

«Han bare kom til den konklusjonen at det var skikkelig kleint,» sa Krister. Hanna gråt i bakgrunnen. «Nå angrer han på at han ble med deg på festen.»

«Han er vel ikke sytten år lenger, heller,» sa Merethe. «Jeg kjenner Dag, Krister. Det går bra. Virkelig.»

Hanna gråt høyere.

«Jeg må legge på,» sa Krister. «Unnskyld.»

«Men lykke til på julemarkedet, da – »

Ingen svarte i andre enden lenger.

Merethe puttet mobilen tilbake i lomma og fortsatte å kjempe seg vei bortover handlegata i et av byens største kjøpesentere.

Hvert år tenkte hun å bli ferdig med julegavene før adventstida, men det skjedde aldri. Hun kom godt i gang, men så ble hun hemmet av at hun ikke var sikker på hvem hun skulle kjøpe gaver til. Hun hadde pleid å sende foreldra blomster. I år måtte hun vel tenke annerledes om det, hvis hun virkelig skulle reise hjem. Krister, Kristine, Even og Hanna var selvskrevne gavemottakere. Men hvem ellers? Kanskje Dag?

Han satt på kafeen og venta på henne som avtalt. Hun hadde ikke sagt det til Krister da hen ringte. Hun var ikke sikker på hvorfor. Kanskje hun egentlig var flau.

På gravølet til PTS hadde han lagd så mye drama at hun hadde overtalt ham til å bli med hjem. Men ikke på den måten.

Prestene fra Menighetsfakultetet kunne godt fortsette å gjenta for seg selv at det ikke lenger var noen forskjell på MF og TF. Joda. Men hun hadde sjelden hørt at TF-prester dreit seg ut på fest hos MF-prester. Motsatt var derimot ganske vanlig. Syntes hun.

Æsj, hun skulle ikke tatt med seg Dag. Hun hadde trodd det ville være sunt for ham, men det hadde jo ikke vært sunt i det hele tatt.

Da hun så ham forsto hun at han hadde drukket kvelden før også. Det var noe med kroppsholdningen og sveisen, og på nært hold, også huden og øynene.

«Jeg er så himla dum,» sa Dag. Merethe hadde foldet hendene over bordplata og han grep fatt i dem. «Jeg drakk for mye på torsdag. Jeg ble så revet med. Takk for at du tok meg med hjem, jeg var så glad for å ikke måtte våkne alene.»

«Noen måtte jo ta deg med hjem, så…» Merethe prøvde seg på et smil.

«Det var masse rare mennesker der,» fortsatte Dag. «Jeg har aldri vært på fest med en drag queen før – men var det egentlig en mann?»

«Det var nok egentlig en kvinne,» sa Merethe. «I alle fall pleide hun å være det.»

«Så jeg kunne sjekket henne opp?» spurte Dag. «Kjenner du henne?»

«Hun var læreren min,» sa Merethe. «Og du kunne ikke sjekket henne opp.»

«Skjønner at jeg gikk på feil fakultet,» sa Dag. «Vi hadde ingen sånne på MF. Det var litt uvant. Men nå er det for sent for meg. Praktikums siste kull ble uteksaminert i juni, og jeg fikk graden min mens du gikk på ungdomsskolen.»

Han fortsatte å mase om at han hadde glemt å levere inn reiseregninger og kjøregodtgjørelser for hele 2016 innen 1. november.

«Sikkert 10 000 kroner, Merethe, minst! Og nå er Portalen stengt!»

Det er ikke derfor du går på fylla for tida, tenkte Merethe.

«Gleder du deg til jul?» spurte hun i stedet.

«Nei,» sa Dag. «Eller jo. Jeg skal feire sammen med ungene. Det er flott. Eller fælt. Eventuelt stusselig. Og kjempefint. Jeg er så ambivalent. Hybelen min er ikke akkurat noe å rope hurra for.»

«Jeg skal hjem i jula,» sa Merethe.

«Ja, jeg hører at du sier det,» sa Dag. «Men jeg har aldri hørt om at du har vært der før.»

Når ble du så skarp? tenkte Merethe.

«Jeg gleder meg skikkelig,» fortsatte hun. «Så kanskje du vil låne leiligheten min? Jeg har jo fri hele jula, jeg, så veit ikke helt når jeg kommer hjem igjen.»

Han så skeptisk på henne med slitne øyne.

«Jeg aner ikke når jeg kommer til å få juleferie igjen,» sa Merethe. «Jeg må utnytte det maksimalt. Kanskje jeg skal reise bort, rett og slett. Reise langt vekk.»

«På julaften?»

«Etter julaften,» sa Merethe. «Eller på julaften. Jeg har ikke helt bestemt meg. Prosten min sier at jeg godt kan få bytte bort første nyttårsdag, hvor jeg egentlig er satt opp, og da får jeg jo lang ferie…»

Hun klarte å overtale ham til å drikke svart kaffe i stedet for å ta en halvliter.

Ingen av dem ville egentlig prate om egen julefeiring. De oiet seg over Dags prostikollega Steinar i stedet, han som hadde glemt å selge leiligheten sin før 1. september og dermed fikk seg en skikkelig skattesmell med mindre han bodde et år i den før han solgte, for å bo i tjenesteboligen, som han hadde kjøpt. Og det hadde han ikke råd til, for han måtte selge for å ha råd til å kjøpe. Boplikten hadde jo ganske plutselig forsvunnet. Han hadde ikke rukket å tenke, eller skjønt at han burde sette seg inn i skattereglene på nytt.

Marginene var små denne høsten, for snart ville alt være for sent. Lenge hadde virksomhetsoverdragelsen vært god small-talk prester imellom. De hadde trodd de kunne lesse ansvaret over på bispekontoret eller fellesrådet eller fagforeninga. De hadde tatt feil, og nå var det bare 28 dager igjen av statskirken.