Andre søndag i advent var det barfrost og snøfnugg. Kristine hadde alltid pleid å ha med seg Even på gudstjeneste mens hun var i permisjon med ham, men med både ham og Hanna ble det litt mer komplisert. I dag hadde hun likevel dratt med seg begge to. Hun holdt ikke ut å sitte inne alene en formiddag til.

Dagen før hadde de vært på misjonens julemarked. Hun hadde kjøpt nye sokker til hele familien. Krister hadde holdt andakt. Hun hadde vært den smilende prestekona. Til og med hatt med seg en langpanne sjokoladekake som de solgte i kafeen. Hun hadde bakt den etter at Even og Hanna la seg dagen før, mens Krister skrev andakt.

Det siste året hadde likestillingen i hjemmet blitt mindre og mindre vedlikeholdt. Kristine hadde ikke vært på jobb på ganske nøyaktig ett år. De hadde i tillegg blitt enige om at hun skulle ta tre måneder permisjon uten lønn etter nyttår, for å få foreldrepengene til å rekke helt til barnehagestart. Så var det endelig Kristers tur, men da ville Hanna være over ett år gammel.

Men Krister var nødt til å jobbe mye. Bispedømmerådet hadde nemlig latt være å skaffe en ny vikar etter at vikaren de hadde fått på plass i mars, fikk seg fast jobb i september.

For var det egentlig behov for den kapellanstillingen til Kristine? Det var i alle fall behov for å spare penger, etter at forslaget til statsbudsjett hadde blitt kjent. Denne morgenen hadde nyheten kommet om at KrF ville sørge for nesten like mange ekstamillioner som Den norske kirke hadde ønsket seg. Og plutselig ble mange flere prester glad i KrF – naturlig nok.

Alle tilleggene prestene hadde fått siden nyttår, hadde ikke gitt kirka noe bedre økonomi, selv om det virket som om Presteforeningen hadde forventet seg at bevilgningene automatisk skulle øke. Å miste kolleger, ville ingen. Miste sin egen jobb, minst av alt.

Men noen kapellaner hadde jo fått mye bedre økonomi, så der hadde Presteforeningen i alle fall hatt rett. Kristine ville vært blant dem, hvis hun bare hadde fått satt opp en reell arbeidsplan før hun ble sykemeldt.

En prøveperiode uten kapellan, kalte de det. For å se hvordan det gikk.

Kristine regnet med at bispedømmekontoret underveis ville konkludere med at det gikk helt utmerket. Når både hun og Krister var tilbake på kontoret, ville antageligvis hennes kontor plutselig ligge i et annet kirkebygg. Det var vel ikke noe å lure på, engang. Den neste som sa opp eller pensjonerte seg, ville bli erstattet med henne.

Kristine satt med Even og Hanna i barnekroken bakerst og lyttet til Krister som leste evangeliet fra Johannes 14.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg ville gå og gjøre i stand et sted for dere? 

Første søndag i advent hadde som alltid det nye kirkeåret begynt. Nå var de tilbake på tekstrekke 1, og Kristine kunne snudd bunken, hvis hun bare hadde vært på jobb. Hun hadde begynt på sitt fjerde år i Marta-kirken. Tida hadde gått så utrolig fort! Og hun hadde vært gravid eller i permisjon nesten hele tida.

Å stadig måtte ut av tjeneste, hadde gitt mye rom for refleksjon underveis. Hun fikk god tid – altfor god tid – til å evaluere sin egen tjeneste, og å oppleve andres.

Noen ganger, når hun satt i barnekroken og så mot alteret sånn som i dag, begynte hun å tenke på hva hun savnet mest ved tjenesten akkurat der og da.

Å synge halleluja, tenkte Kristine. Synge halleluja og bære evangelieboka foran seg.

Even hadde løpt fram og tilbake bakerst i kirka en stund, nå var han på vei nedover midtgangen. Hanna hadde gitt opp å følge etter. Kristine tvang henne opp på fanget og lot henne tygge på en bok om Noahs ark.

«Adventstid. Ventetid,» sa Krister. «Å leve er å vente. Vente på å finne rom, og troen på at disse rommene finnes…»

Hun visste at hen hadde dratt avgårde klokka sju i morges for å dra på kontoret, og da hadde ennå ikke dagens preken eksistert. Og prekenen var dritdårlig.