5. desember

Hun hatet å bli oppringt om nye gravferder mandag formiddag. Med to tjenesteuker på rad kunne det potensielt bli mange gravferder å sjonglere samtidig. Denne uka hadde hun to, og nå hadde den første til neste uke tikket inn på mobilen etter at hun hadde bekreftet tidspunktet til damen på Servicekontoret. Torsdag klokka 10.30.

Lenge til, men Merethe logget seg likevel på da hun kom hjem om kvelden for å se hva det gjaldt. Gravferdsarbeidet sluttet aldri å fascinere henne. Hun måtte vite hvem som skjulte seg bak navnet og fødselsåret. Hun måtte studere gravferdsmeldinga og papirene fra byrået for å dikte seg en liten historie. Ofte diktet hun riktig. Men noen ganger helt feil. Det gjaldt å stille på sørgesamtaler med et åpent sinn, men Merethe sluttet aldri å drømme seg bort i dødsannonser.

E-post med to vedlagte pdf-filer.

Skjemaet fra byrået var tomt.

Gravferdsmeldinga fra Servicetorget fortalte at hun var født i 1921 og døde forrige torsdag. Dødsstedet var oppgitt å være Universitetssykehuset. Sivilstand: Enslig. Ingen var oppgitt i feltet for nærmeste pårørende. Hun skulle begraves fra kirken to uker etter at hun døde.

Men skjemaet fra byrået var tomt. Ingen salmer, ingen bestilling av minnesamvær, ingen solist som skulle bookes. Ring Kjell, sto det med slurvete håndskrift øverst.

Klokka var nesten ni om kvelden, men Merethe bestemte seg for å ringe Kjell likevel. Hun kjente ham. Hos dem var det døgnvakt. Han hadde nummeret hennes, og visste nok hva det gjaldt. Det var jo ham som hadde bedt henne ringe.

Kjell svarte på tredje ring.

«Du har sendt meg et skjema?» sa Merethe.

«Jeg ville vel bare dele med noen hvor lite jeg veit,» sa Kjell. «Fikk beskjed fra kommunen i morges om at noen må starte forberedelsene. Så har jeg gitt meg selv så mange virkedager jeg kan før hun skal i jorda.»

«Finner de ingen pårørende?»

«Nei,» sa Kjell. «Egentlig var hun på sjukehjem, og der hadde de sporadisk kontakt med nevøen hennes. Men han bor ikke her. Jeg sa til ham at du kom til å ringe, men han har ikke sagt ja til å stå ansvarlig. Ennå.»

Merethe skrev ned navn og nummer til nevøen, og adressen til huset som hadde vært avdødes hjem fram til hun kom på sjukehjem i juli i fjor.

«Jeg skal få avklart om nevøen er hennes nærmeste pårørende,» sa Kjell. «Før jeg veit det, får jeg ikke gjort så mye.»

De pratet litt løst og fast, om en trafikkulykke for noen uker siden der alle viste seg å overleve og om hvor få som hadde dødd på sjukehjemmet denne høsten. Det kommer snart et rush, mente Kjell.

Etter at de hadde lagt på, ble Merethe sittende og se ut av vinduet en lang stund. Det var noe her. Hun kjente det på seg. Det var som om kvinnen lå på kjølelageret og ropte på henne.

Merethe fant adressen hennes på Google Maps, fikk opp satelittbildet og zoomet inn på riktig gate. Et lite hus med hage rundt, i utkanten av et byggefelt fra 60-tallet. Flere av husene rundt var bygd på, men ikke dette. Merethe så for seg et typisk Husbank-hus, med stue, kjøkken, bad og to soverom. Og et lite uthus i hagen.

Bildet til Google var tatt en dag tidlig på våren. Et epletre i hagen blomstret og gresset var grønt. Kjøkkenvinduet vendte ut mot veien og hadde hvite gardiner med noe blått mønster på. Og var det ikke et kvinneansikt hun så konturene av lenger inn i rommet?

En vårdag for to eller tre år siden sto du og kikket ut på veien, tenkte Merethe.

Marit var født på første juledag, og hun rakk nesten å bli 95 år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s